Les og se video: Hans Olav Brenner mottok TV-prisen, Fredrik Solvang fikk Lytterprisen og Audun Vinger ble overrakt Gullpennen da Riksmålsforbundet delte ut Medieprisene 2017 under et arrangement 24. april.
Hedret: Hans Olav Brenner, Fredrik Solvang og Audun Vinger.
Se opptak fra nett-TV av prisutdelingene og talene.
Brenner og Solvang er begge fra NRK, mens Vinger er musikkanmelder i Dagens Næringsliv. Nå inngår de i gullrekken av journalister som siden 1960 er blitt hedret med Medieprisene. Formålet med prisene er å belønne fremragende bruk av språket i mediene. – Prisvinnerne er viktige forbilder for andre og bidrar til språkbevissthet og god språkbruk i samfunnet, sa Riksmålsforbundets formann Trond Vernegg under en prisoverrekkelse med munter stemning på Engebret Café i Oslo mandag 24. april.
Du kan lese juryenes begrunnelser fortløpende nedenfor.
TV-prisen 2017 til Hans Olav Brenner. Innstilling fra juryen.
Tidvis faller det lett å formulere en begrunnelse for denne pristildelingen. Kandidaten har åpenbare styrker og egenskaper det er enkelt å påpeke.
Ved andre anledninger føles oppgaven noe tyngre. Så som i dette tilfellet når juryen har valgt å tildele Hans Olav Brenner årets pris.
Valget vil for mange, juryen inkludert, nemlig fremstå som såpass åpenbart at det ikke er særlig mer å tilføye. Ergo: Hans Olav Brenner er vinneren av årets TV-pris.
Dermed kunne juryens leder ha forlatt podiet og høflig satt seg.
Den slags hører imidlertid intet sted hjemme. For her er seremonielle krav, må vite. Ergo skal tildelingen også denne gang ytterligere begrunnes.
Hovedkriteriet for tildelingen er kandidatens forhold til og bruk av språket i sitt daglige, journalistiske virke. Dette kan også uttrykkes på en annen måte, som for eksempel: Benytter han seg av et korrekt og tilgjengelig talespråk?
Svaret på spørsmålet er ja. Brenner er språksikker og fremfører både monologer og dialoger i en form som er både effektiv og korrekt. Alle som følger hans programvirksomhet, vil antatt kunne dele denne oppfatningen. Ergo: Hovedkriteriet for tildelingen er oppfylt.
Juryen ønsker imidlertid å tilføye en del ytterligere observasjoner: Hans Olav Brenner har også i andre sammenhenger gitt klare uttrykk for sitt bevisste forhold til språk. Eksempelvis gjennom å utgi boken: «Kunsten å snakke sammen og nødvendigheten av å holde kjeft». Rett nok er ikke dette en oppskriftsbok i korrekt beherskelse av norsk språk, men det at han har skrevet denne boken, forteller om hans bevisste forhold til samtalen og dermed språket som formidlingskanal. Korrekt språk og en godt forankret forståelse av de enkelte uttrykks betydning for presis formidling av tanker og oppfatninger, inngår som vesentlige elementer i god språkforståelse.
Inn i samme helhet føyer også en annen utgivelse seg, nemlig boken: «Om å skrive». Heller ikke her er det tale om en «oppskriftsbok» i godt, norsk språk. Men gjennom å samtale med en adelsrekke av norske forfattere, belyser han, i tillegg til en rekke andre aspekter, språkets betydning for god litteratur – selve bærebjelken i formidlingen.
I sin programvirksomhet benytter Brenner som sagt et effektivt språk. Det er økonomisk, til tross for at det tidvis tar sikte på å belyse til dels komplekse emner. Uansett om dette er en tilsiktet og bevisst effekt eller ikke, resulterer det i at Brenner fremstår som beskjeden på egne vegne. Det er ikke han som skal skinne, det er hva intervjuobjektet uttrykker som er det vesentligste. Denne språklige økonomiseringen er trolig en viktig nøkkel til hans journalistiske suksess, og den kom kanskje særlig tydelig til uttrykk i hans prisbelønnede serie: «Brenner – Historier om vårt land».
At Hans Olav Brenner gjennom sin programserie om bøker generelt har slått et effektivt slag for god litteratur og således inspirerer til lesing og språkglede i betydelige deler av befolkningen, skal heller ikke legges ham til last i denne sammenhengen, for å uttrykke det forsiktig.
Årets jury for TV-prisen har bestått av Eric Cameron, Camilla Brønnich Eikeland og fjorårets prisvinner Yama Wolasmal.
JURYENS BEGRUNNELSE FOR ÅRETS GULLPENN TIL AUDUN VINGER
Kjetil Rolness mente inntil han fikk Gullpennen ifjor, at han var mer kjent for sin gulldress enn sin Gullpenn. Hans julekonserter, der han som Jens Pikenes synger svisker foran et beite av hylende, rødvinsmarinerte damer på fem og førr er legendariske. Konsertene pågår jul etter jul, år etter år, for smekkfulle hus.
Men Kjetil Rolness er ikke den eneste linken mellom Gullpennen og det musikalske Norge. I 2011 gikk prisen til Klassekampens vitenskapsskribent Bjørn Vassnes, som er grunnleggeren av gruppa Nøkken, som hadde sitt utspring i en annen gruppe som het «Erter, kjøtt og flesk».
I 2013 gikk Gullpennen til Dagens Næringslivs Eskil Engdal, frontfigur i sitt eget Eskil Engdal Band. Engdal er i musikalsk sammenheng karakterisert som en prisvinner som får Keith Richards til å se ut som om han har hatt en god natts søvn.
VG’s politiske kommentator Frithjof Jacobsen fikk Gullpennen for to år siden. Han er også kjent som Biff Malibu, sanger i rølpebandet Gluecifer, ansvarlig for albumtitler som «Basement Apes», «Tender Is The Savage» og «Soaring With The Eagles At Night – To Rise With The Pigs In The Morning».
Det er vel kanskje en overdrivelse å si at disse tildelingene representerer en musikalsk bølge, men faktum er at årets Gullpenn også hører hjemme i den musikalske folden; han er en mangeårig og anerkjent musikkskribent.
Årets prisvinner, Dagens Næringslivs Audun Vinger, er en skribent som mange leser, kanskje ikke først og fremst på grunn av hva han skriver om, men fordi det er han som skriver.
Audun Vinger kan sitt felt, et bredt kulturfelt, med hovedvekt på det populære, og det musikalske. Han er særdeles godt orientert. Alltid oppdatert. Og når han skriver i avisen som, så vidt jeg vet, han selv fremdeles kaller «Sjøfarten», er det med den samme coolness som når han opptrer som DJ på utestedet Blå, eller gjør artistintervjuer på treff i musikkbransjen. Han er en slags elderly statesman i hipster-Oslo, med modsveis og tweedjakke.
Audun Vinger er en kresen språkbruker. Han leker seg med ordene, får dem til å flyte og danse, uten at det går ut over presisjonen som kreves i spaltene.
I tekstene hans skinner en egen glede ved å bruke alle de muligheter språket byr på, med ambisiøse og gjennomarbeidede formuleringer. Slappe eller likegyldige setninger er en sjeldenhet hos årets Gullpenn.
Audun Vinger er en av de mest subjektive skribentene i norsk dagspresse. Det er som om han sier: «Dette er meg. Dette er min tumleplass. Her skriver jeg om hva jeg vil, på mine premisser.» Han beveger seg fritt og ubesværet mellom musikksjangre, uttrykksformer og tidsperioder.
I det stille har han også utviklet en hybridsjanger som er sjelden: Kombinasjonen av kommentar og anmeldelse. Vinger kan starte en tekst med betraktninger over en aktuell tendens eller debatt, og så, halvveis ut i artikkelen, gli over i en beskrivelse og vurdering av en plate – eller flere. Teksten blir som en delvis sammenvevd tråd, med uventede skifter av tema og optikk, men alltid sømløst forbundet og pent innrammet.
Samtidig er det god, til dels glitrende journalistikk. Ordene kommuniserer. De forteller deg noe du ikke visste, eller får deg til å se nye sammenhenger. «Connecting the dots», som det heter. Og selv om Vinger er en feinschmecker, iblant kanskje nesten en snobb, utviser han også åpenhet og nysgjerrighet. Han kan gjøre russelåter og hårete harrymusikk like interessant og relevant som frijazz og støymusikk.
Hvor mange er interessert i å lese sånt? Det kan man saktens spørre om, når årets Gullpenn skriver i en avis som primært leses av næringslivfolk, en folkegruppe som her til lands, blir det hevdet, kjennetegnes ved et stabilt underskudd på kulturkapital. Men nettopp derfor trenger de en folkeopplyser som Vinger. En som kan gi aksjeråd på musikkfeltet, og samtidig vise verdiene til det som ikke kan måles og telles.
Audun Vinger setter ord på noe som dypest sett er ordløst og emosjonelt. Det er et vanskelig fag, som mange stryker i. Vingers styrke ligger i å skrive fra entusiastens og kjennerens perspektiv. I så måte viderefører han arven fra den klassiske norske rockejournalistikken på åttitallet i blader som Nye Takter og Puls, senere Beat. En tradisjon som Vinger selv bidro til å videreføre på nittitallet i utelivsavisen Natt & Dag, en til tider frekk gratisavis, som i perioder har vært nyskapende i norsk journalistikk. Audun Vinger har også vært redaktør av Vinduet, fra 2008 til 2014.
Det foreligger ingen vitenskapelig undersøkelse, men det er forbløffende hvor mange Gullpenner som har foreldre som er lærere. Audun Vingers mor var lærer. Faren hans er lyrikeren Terje Johanssen, som debuterte i 1975 med diktsamlingen «Vegen å gå». Språkbeherskelse var noe unge Audun fikk både nytte og glede av på et tidlig tidspunkt i livet. Han er oppvokst på Jaren, og redaktøren i lokalavisen Hadeland slapp ham til i spaltene som plateanmelder allerede da han gikk i åttende klasse.
– Jeg fikk utfolde meg og det jeg lærte den gangen har jeg fortsatt med siden, sier Vinger selv i et intervju i Hadeland. Det takker vi for. Audun Vingers artikler preges av såvel musikalsk nysgjerrighet som ekte hengivenhet. Han dokumenterer at språk og musikalitet hører sammen.
Årets Gullpenn er Dagens Næringslivs musikkskribent Audun Vinger.
(Juryen for Gullpennen 2017 har bestått av Sverre Martin Gunnerud, Vetle Lid Larssen, Eric Cameron og Kjetil Rolness, fjorårets vinner av Gullpennen.)
JURYENS BEGRUNNELSE FOR LYTTERPRISEN TIL FREDRIK SOLVANG
Vi fikk alle en påminnelse om radioens betydning like før påske. Da kunne Aftenposten fortelle at ifjor hadde over en million nordmenn hørt på Radioteaterets påskekrim.
Til sammenligning slo Nationaltheatret seg på brystet og konstaterte at de også hadde satt ny publikumsrekord: 260.000 tilskuere i løpet av et år.
Det er selvfølgelig en trøst for radioens folk at bare et enkelt radiotilbud i løpet av en uke samler like mange lyttere som nasjonens fremste teaterscene makter i løpet av et helt år. Men radioens folk er vant til et liv i stillhet, fremfor alt i skyggen av et helt dominerende fjernsynstilbud.
Det var for å rette på dette misforholdet at Lytterprisen i 2003 ble delt i en radio- og en fjernsynspris. Årsaken var, dengang som nå, at vi ville hedre radioens folk og sørge for at de i hvert fall i vår sammenheng får den oppmerksomheten de fortjener. I motsetning til i fjernsynet, der budskapet hjelpes frem av bilder, er radioen henvist til ordenes styrke og egenverdi. For en språkorganisasjon som Riksmålsforbundet er evnen til å formulere seg en kjerneverdi som er verdt en pris.
Dagsnytt 18 er et av radioens flaggskip, selv om det også blir sendt på fjernsyn og har flere seere der eller dem som daglig lytter på radio. Programmet er en av hjørnestenene i norsk samfunnsdebatt. Det setter dagsorden og samler trådene i dagens nyhetsbilde. Det stiller betydelige krav til programlederne. De skal være velorienterte, kunnskapsrike og, fremfor alt, vite hva de snakker om.
Årets Lytterprisvinner, Fredrik Solvang, er nettopp en slik programleder. Han evner å skape en konstruktiv debatt, men har også mot til å bite seg fast når politiske værhaner forsøker å vri seg unna.
Da kan de på direkten bli møtt med replikker som «Nå svarer du det samme som du har gjort tre ganger før» eller «Nå kommer du sikkert til å si at…….., men hva mener du egentlig?»
Det er effektiv programledelse på sitt aller beste som kan, eller kanskje bør, belønnes med en pris. Fredrik Solvang er en av de nominerte til prisen som årets beste programleder, som skal deles ut på Mediedagene i Bergen i mai.
Men å være en god programleder er ikke nok for å få Lytterprisen. Prisvinneren må i tillegg være et forbilde for god språkbruk foran mikrofonen. Det er Fredrik Solvang.
Årets prisvinner taler et tydelig, presist og likevel elegant og lekent språk. Som programleder i Dagsnytt 18 snakker han så definitivt den politiske journalistikkens tungemål, men han har også det lille ekstra i språkbruken som gjør at lytterne med én gang vet at det er han som er dagens programleder.
Under en opphetet debatt kan han flette inn en liten språklig morsomhet som ekstra krydder, han finner overskudd til å sparke sine gjester på leggen med verbale spissfindigheter, og han lar nødig maktpersoner og politikere slippe unna med meningstomme ord.
Fredrik Solvang har lang erfaring fra Marienlyst. Han er tidligere politisk reporter i Dagsrevyen og har vært ansatt i NRKs nyhetsredaksjon siden 2000.
Da Kjetil Rolness ifjor ble kåret til årets Gullpenn, sa han ved prisutdelingen, kanskje med en smule ironi, at han mottok priser altfor sjelden. Det var tyve år siden han ble kåret til Årets Best Kledde Mann.
Det er kanskje et forfengelig håp for årets prisvinner å få en tilsvarende pris, men faktum er at årets Lytterprisvinner alltid har kledd seg pent, selv i et radiostudio. Slips har han båret hver dag siden en kollega på Marienlyst sa: «Vi kler oss ikke sånn her».
Det sies at Fredrik Solvang har minst 70 slips i skapet. Vi får om et øyeblikk se hvilket han har valgt som passende til denne begivenheten.
Gratulerer med årets Lytterpris, Fredrik Solvang.
(Juryen for Lytterprisen: Sverre Martin Gunnerud, Marte Spurkland og Lisbeth David-Andersen, fjorårets prisvinner).