Riksmålsforbundets mediepriser 2019 er tildelt Knut Olav Åmås, Tonje Steinsland og Anders Borgen Werring. Her forklarer juryene hvorfor.
Gullpennen til Knut Olav Åmås. Juryens begrunnelse fremført av jurymedlem Vetle Lid Larssen:
– Med sin klare tanke, sin nesten umerkelige eleganse og sin imponerende gjennomslagskraft, viser Knut Olav Åmås hva godt riksmål kan være, sa Vetle Lid Larssen (t.h.) på vegne av Gullpenn-juryen.
Det er noe nesten plagsomt vellykket over årets Gullpenn.
Han ser riktignok beskjeden ut, kan på det personlige plan til tider ytre seg i korte enstavelsesord, og glir så umerkelig inn i enhver forsamling i norsk offentlighet, at man aldri helt kan vite om han har kommet eller om han har gått.
Til tider kan det fortone seg som om Knut Olav Åmås alltid har eksistert – selv om det bare er 14 år siden han begynte som såkalt «deltidskommentator» i Aftenposten – og siden gikk det, som vi alle vet, bare oppover – i en epoke som jo egentlig ikke er hans.
Eller kan hende er det nettopp det den er.
For mens noen gullpenner så å si utkrystalliserer tidens ånd, står andre i opposisjon til den.
I en usikker periode i mediebransjen, preget av omstillinger, publikumsflukt og en til tider sviktende forståelse for medienes samfunnsopdrag, har Knut Olav Åmås hele tiden minnet oss om hvordan det burde være.
Ja, i flommen av forbrukerorienteringer og onanitips, har årets gullpenn i hele sitt virke bidratt til å løfte blikket over mot det vesentlige.
Få har i de senere år gjort mer for å heve den offentlige samtale enn Knut Olav Åmås; både i sin skribentvirksomhet, som uredd kulturredaktør i Aftenposten – hvor han ikke minst bidrog til å løfte frem nye stemmer – som statssekretær – i 14 minutter – og nå som personifisert overrislingsanlegg i Fritt Ord.
Det kan være vanskelig å sette Knut Olav Åmås i bås.
Han forflytter seg fritt mellom ulike miljøer, genre og fag. Han er en eklektiker, som hele tiden minner oss om åndsmenneskets oppdrag: tenkningen er viktigere enn konklusjonen. Han beveger seg lekent gjennom hele den europeiske tradisjon, er like hjemme i Wien som i Nord-Aurdal, hos Wittgenstein som hos Aukrust; i det store kulturelle perspektiv, som i det lille, symbolmettede poeng.
Han vokste opp i Odda, en by med nesten mistenkelig mange skriveføre mennesker, og selv om han i sine håndsydde spasersko, kalosjer og paraply til tider kan se ut som en riksmålsmann, er han skrivende i begge målføre. Ja, det sier litt om årets prisvinner at han er den eneste i rekken av Gullpenner som som både har mottatt nynorskpriser og nå altså; denne riksmålsprisen.
Men det er skribenten Knut Olav Åmås som skal hedres her i dag. Og la det være sagt med én gang: årets vinner er kanskje ingen typisk gullpenn; ingen festlig ordekvilibrist som charmerer leseren med sitt vidd og ironi: nei, han er hverken direkte hardstlående, nådeløs eller påtrengende nyskapende i språket.
For årets Gullpenn er innholdet det sentrale: Han utvider ofte det sammenklemte journalistiske nuet med ett århundre i hver retning, og siterer selv Olof Lagerkranz, som sier: «Det finnes ikke noe vakkert språk uavhengig av kunnskap om emnet».
I sine hundrevis av innspill, essays, kommentarer, refleksjoner, som spenner over temaer fra homofili til lykkeforståelse, fra kariktaurstrid til Woody Allen – er språket aldri mer enn verktøyet.
Åmås bender det knallhardt til sitt bruk. Aldri for mye. Aldri for lite.
«Kong Olav mente å utøve nøysomhet, men utviste i stedet misforstått ansvarlighet da han lot både hoff og eiendommer forfalle i tiår etter tiår. Ingen torde si ham imot. Hans folkelighet var synlig, hans autoritære lynne usynlig for det samme folket,» skriver Åmås – i samme åndedrag som kan titulerer dronningen som «kongehusets administrerende direktør» og Kongen for en «ualminnelig alminnelig mann».
Ikke bare skriver Knut Olav Åmås alltid reflektert, presist, gjerne med nye perspektiver på sentrale temaer i vår tid – og med avslutninger som får leseren selv til å tenke videre – han skriver enkelt. Språket tvinges inn i tankens tjeneste og opphever seg selv, så å si.
Ja, så enkelt skriver årets Gullpennvinner at man kunne komme i skade for å tro at det var lett.
Men det finnes ikke noe vanskeligere enn å skrive enkelt.
Åmås griper fatt i komplekse problemstillinger og tilgjengeliggjør dem, uten at det intellektuelle nivået går tapt. Han tilhører en familie av humanister som blir stadig mindre – hvor, om man vil, Ernst Sars var faren og Hans Nielsen Hauge – jeg hadde nær sagt – moren, og onklene heter alt fra Vinje til Slagstad: han har en visjon, en idé, en vilje –
eller som han selv, i all beskjedenhet, skriver: «Jeg ønsker å få både vanlige borgere, og beslutningstagere i politikk, næringsliv, organisasjoner og forvaltning, til å se fenomener og hendelser på samme måte som jeg gjør det -»
Åmås´ riksmål er nesten fritt for fremmedord, setningene korte og oversiktlige, formen vennlig: ja, det er til tider som å bli tatt i armen av en briljant folkeskolelærer og ledet inn i et landskap hvor man innbiller seg å ha vært før.
Det har man kanskje – men Åmås kjenner de beste utsiktspunktene: han stanser, nikker taust – og til tross for at man kan føle en egen stille irritasjon over denne kunnskapsrike mannen, kan man ikke annet enn å stirre i hans retning.
Det er verdt å merke seg at dagens prisvinner ofte – ikke bare som en yrkesinstruks, men nærmest som en refleks – forsvarer mennesker i randsonene; enten minoriteter av ulike slag, eller folk som har sagt noe eller ment noe på tvers av flertallet, folk vi andre kappes om å fordømme.
Til tross for at enkelte hevder at dagens prisvinner er en edderkopp i norsk kulturliv, og at han dyrker sine forbindelser som andre dyrker kål, er han alltid i det han skriver uforutsigelig og uavhengig.
Man blir minnet om tidligere sjefredaktør Egil Sundars ord: «Journalistikk, mine herrer, er å trekke essensen ut av et komplisert materiale».
Ja, mere enn det: Det handler om mot, oversikt – og denne stadige viljen til å se bak vedtatte sannheter.
Når man leser en god artikkel av Åmås, og det gjør man hele tiden, blir man ikke minst minnet om riksmålets velklang, dets suverene plastisitet og tilpasningsdyktighet:
At en liten nasjon har utviklet ikke bare et slikt kommunikasjonsverktøy, men et slikt redskap for tanken, er imponerende. Som årets Gullpennvinner selv skriver: «I både tenkningen, kunsten og kulturen er det påfallende ofte slik at det som virker mest universelt og allment, ofte har en lokal eller regional forankring. Det må komme fra et sted – ett sted – for å nå ut, og nå inn til hver og en av oss».
En tekst av Knut Olav Åmås er aldri selvopptatt eller mystifiserende, den henfaller heller ikke til retorikk eller meningsposering. Med ett ben i akademia og ett i pressen bringer Knut Olav Åmås frem det beste fra begge felt.
I et akademia som stadig vekk går seg bort i sin egen faglighet, og som ofte kan synes å ha glemt hvem forskningen er til for, er Knut Olav Åmås en førsteklasses journalist.
Og i journalistikken henter han frem perspektiver og tankemåter med røtter i det beste fra akademia.
Gjennom hele hans virksomhet renner det en liberal strøm, hvor viktigheten av ytringen og ordet, aldri glemmes. Om Muhammed-karrikaturene skrev han: «Var det så lurt?» blir avsendere av provokative budskap ofte spurt når de blir konfrontert med dramatiske virkninger av sine uttalelser. Og svaret er ofte: ja».
Mye er sagt om Knut Olav Åmås. Journalister som har vært så heldige å få årets Gullpenn-vinner til bords i festlige sammenhenger, har hevdet at Sfinxen i Giza ville vært et mer snakkesalig følge. Men Åmås skal ikke snakkes. Han skal leses.
Med sin klare tanke, sin nesten umerkelige eleganse og sin imponerende gjennomslagskraft, viser han hva godt riksmål kan være.
Det er med glede vi gir Gullpennen 2019 til Knut Olav Åmås.
Juryen For Gulpennen 2019 har bestått av juryformann Tom Egeland, Inger Merete Hobbelstad, Ragnar Kvam jr. og Vetle Lid Larssen.
Juryens begrunnelse for Lytteprisen 2019, fremført av juryleder Kalle Lisberg
Hele Norge kjenner stemmen hans, og slik ser han ut: Anders Borgen Werring under tildelingen av Lytterprisen. Her sammen med sin mor Elin Werring (t.h.) og søsteren Kristine Werring Svenne.
Som alle vet går Riksmålsforbundets lytterpris i år til bulletinjournalist Anders Borgen Werring i NRK Nyheter. Det er vel fortjent – og jeg skal fortelle hvorfor!
Nyhetsbulletiner i radio er en gammel institusjon, men ikke desto mindre viktig. Fra å være offisiøse, oppleste og tidvis milelange, har de etter hvert utviklet seg til å bli enklere, bedre, mer dynamiske og med mer omfattende i innhold.
Bulletinjournalistene er dem som alltid er på brua og formidler nyhetene først på radio. Jo, internett kan også være blant de første, men radio-bulletinene er for mange av oss det vi automatisk slår på hver hele time. De er ankerpunkt for å få siste nytt og oversikt i nyhetsbildet.
Juryen vil denne gang retter oppmerksomheten mot – og oppmuntre – nettopp dem som jobber med å skape gode radiobulletiner med godt, korrekt og effektivt bokmål. Vi anser at vinneren av årets lytterpris er blant våre ypperste radiojournalister og trolig den aller beste i denne sjangere. Anders Borgen Werring er et ekte produkt av NRK, der femtiåringen har jobbet det meste av sin karriere. Jeg antar de føler stolthet i det Hvite Hus på Marienlyst når Lytterprisen går nettopp til ham. NRK Nyheter er i dag en stor avdeling med en rekke programmer, og der nyhetsbulletinene alltid har vært en bærebjelke i formidling av siste nytt over radio.
Å jobbe med bulletiner er nærmest en livsform. Det betyr alltid å leve med en årvåkenhet overfor alt som skjer her hjemme og ute. Etter enhver høneblund sjekker bulletinjournalisten nyhetene før han tar på seg skjorten.
Som vi vet er tilfanget av stoff nærmest ubegrenset i vår digitale verden. Nybegynneres største problem er faktisk å lære seg hva som ikke skal med. For det er det meste. En god og rutinert journalist skal jo plukke det viktigste, gripe essensen i det som skjer, og forklare det på en enkel måte. Og ikke minst: I et språk som er lett forståelig og i en form som er troverdig. Her mener vi Anders er en mester.
Vår alles språkdoktor, Finn Erik Vinje, gjorde for flere år siden en interessant studie kalt Vanskelige ord i nyhetene. Her testet han et utvalg av befolkningen på forståelsen av ord som ofte forekom i nyhetene – som investering, revidere, rehabilitere, legitim, i plenum o.l. Studien viste at svært mange ikke var fortrolig eller kjente betydningen av begrepene. Vinje har også undersøkt hva som skjer når noen stusser over et ord de ikke forstår, eller et ord de må resonnere seg fram til når de hører på nyhetene. Konklusjonen er: Såkalte fremmedord er støy. Lyttere glemmer nesten alt de har hørt både før og etter det vanskelige ordet fremført.
Anders Borgen Werring er ikke en av dem som lar lytterne sitte som spørsmålstegn etter en bulletin. Han har et godt, gjennomarbeidet moderat bokmål, tar bevisste ordvalg som er lett å forstå. Han holder et behagelig tempo – og vi aner at en smule musikalitet og rytmefølelse er blant hans talenter.
Anders har en stil som føles personlig, blant annet ved et tonefall som understreker viktige poenger. Kort og godt: Vi stoler på det Borgen Werring sier.
Riksmålsforbundet lytterpris for radio er ikke som Melodi Grand Prix og Idol. Du kan ikke melde deg selv på fordi du selv synes du er kjempeflink. Det er andre som må finne ut at du er dyktig. Du kan bli nominert ved at andre sender forslag til Riksmålsforbundets sekretariat. Eller du kan bli fanget opp av Lytterprisjuryen. Fordi utvelgelsesprosessen foregår i full diskresjon og uten kjennskap for dem som evalueres på høyeste nivå, kommer ofte tildeling av Riksmålsforbundets lytterpris som en gledelig overraskelse for vinneren, slik det gjorde for Anders. Det er en del av hensikten. Det er forankret i det vi kaller for «Bestemors Lov»: Bestemor er nemlig positiv – hun griper andre i å gjøre noe godt!
Juryen har i år bestått av Liv-Berit Tessem, Annette Groth, Bjørn Faarlund – fjorårets vinner – og undertegnede. Vi er stolte over å ha grepet Anders Borgen Werring i å gjøre noe godt! Du er den klare vinner av Riksmålsforbundets lytterpris for radio 2019.
Juryens begrunnelse for Riksmålsforbundets TV-pris 2019, fremført av Nina Owing
Jurymedlem Nina Owing overrekker TV-prisen til Tonje Steinsland. Prisvinnerbildet er et litografi laget av Håkon Bleken til riksmålsprisene.
Årets prisvinner er ikke helt uvant med å bli påskjønnet for sitt arbeid. Hun har tidligere blitt tildelt Skup-diplom for sin gravejournalistikk og har flere ganger vunnet Gullruten for beste aktualitetsprogram.
En av hennes styrker som programleder i Vårt lille land er evnen til å fortelle gripende historier og få intervjuobjekter til å åpne seg uten noen gang å virke påtrengende. Resultatet blir samtaler preget av refleksjon og dybde. Hun vekker tillit og kommer på bølgelengde med sine samtalepartnere gjennom ordene hun velger og den tonen hun snakker i.
«Det gode fjernsynsintervjuet oppstår ofte spontant foran kamera – etter nøye planlegging og forberedelser» er undertittelen til et av prisvinnerens egne foredrag. Hun stiller som programleder uten en liste med forhåndsdefinerte spørsmål, og resultatet blir et levende og nyansert språk som likefullt er presist og stilsikkert.
Riksmålsforbundets TV-pris legger særlig vekt på å hedre nettopp forbilledlig bruk av språket.
I et program som Vårt lille land må språket være forståelig for et bredt publikum. Her lykkes programlederen særdeles godt. Hun bruker det daglige, enkle språket for å fortelle sine ofte sterke historier og gir ordvalget ekstra tyngde ved å avstå fra melodramatiske vendinger og kompliserende forklaringer.
Vårt lille land er snart inne i sin åttende sesong, og forhåpentligvis vil prisvinneren bli å finne på skjermen i både denne og andre programflater i lang tid fremover.
Juryen for årets TV-pris har bestått av Camilla Eikeland, Jan Ove Ekeberg, Hans Rossiné og Nina Owing. En enstemmig jury står bak årets innstilling, og vinneren er eminente Tonje Steinsland.
Foto: Stig Michaelsen