På hver sin måte er vinnerne av Riksmålsforbundets mediepriser språklige forbilder – Gullpennen Sturle Scholz Nærø, TV-prisvinner Rima Iraki og lytterprisvinner Anne Cathrine Straume.
Gullpennen 2021 til Sturle Scholz Nærø, Aftenposten
Juryen har bestått av Tom Egeland (leder), Knut Olav Åmås, Vetle Lid Larssen, Ragnar Kvam jr. og Eirin Eikefjord.
Gullpennen Sturle Scholz Nærø ble gratulert av Lise Fjeldstad (t.h.) og sin sjef, kulturredaktør Cecilie Asker i Aftenposten. (Foto: Stig Michaelsen)
Begrunnelse: «Ord» – står det i ordboken – er «betydningsbærende, språklig enhet av lyder eller bokstaver, som i tekst er avgrenset av mellomrom».
For Sturle Scholz Nærø er de gullkorn. Ord er Sturles byggesteiner av nettopp gull, ikke gråstein. De funkler. De lyser opp og glimter til. Velformulerte små perler.
De fleste journalister av Sturles kaliber blir før eller siden kommentatorer eller i verste fall sjefer. Heldigvis er Sturle fortsatt journalist. Verken mer eller mindre. Hans ord-lekne formuleringsevne gjør det egentlig unødvendig for ham å signere sine artikler. Leserne kjenner igjen Sturles umiskjennelige stil og tone.
Les også vinnerens takketale: Vi trenger pustehullene i spaltene – det er min jobb
Hans stilistiske fingeravtrykk særpreger alle hans petit-lignende artikler og intervjuer. I gamle dager ville vi ha sagt at han håndskriver sine saker. Det er ikke et bokstavelig uttrykk. Det er en hedersbetegnelse.
Han er en uredd ekvilibrist og en blendende bruker av braglende bokstavrim. Hør bare: «Drønnende dans, dyriske drifter, dekadente diskodunk, daff djevelskap, dristige designerdresser, dunkel divadyrkelse og dominant dressur.» Ja, nettopp så frekt åpnet han sin omtale – fylt med snerr og glefs og stønn – da verdensstjernen Grace Jones besøkte Oslo.
Sturles journalistiske og menneskelige register er stort. Wenche Myhre den ene dagen – vakthavende meteorolog den neste. Med interjeksjonen «Huttetu!» kan han innlede en hustrig værrapport og veksle mellom «hutrende sludd» og «solskinnsgrader». For mange journalister er det å skrive helgens værrapport et snork på to spalter. For Sturle er det en enda en jubelmulighet til å briljere.
Som intervjuer er Sturle en vennlig og velvillig lyttende journalist. Som lesere føler vi oss alltid hjertelig til stede i samtalen – som om et tablå utspiller seg foran øynene på oss. Han stiller spørsmål på vegne av oss alle. Også de spørsmålene vi andre aldri ville ha våget å stille. For han er aldri tannløs. Derfor tør han å konfrontere Toralv Maurstad med påstanden til Wenche Foss om at hun var den eneste kvinnen i Norge som han ikke hadde ligget med.
Maurstad var for øvrig ikke helt uenig.
Sturle intervjuer ikke bare divaer, celebriteter, superkjendiser og verdensstjerner. I intervjuserien «Mitt Oslo» slapp han til skole-debutanten Peder Jakob på 6, som kunne meddele at ingenting i Oslo er dumt – rent bortsett fra at det ikke finnes dinosaurer her. I reportasjeboken «Lykkerapporten» portretterer han den 81-årige fru Aas fra Tøyen. Hun ville ikke kjøpe abonnement på Aftenposten av Sturle, «det er jo altfor mye papir». Ikke ville hun bli intervjuet, heller. På ingen måte! Hun hadde ingenting å si. Likevel blir det et fem siders intervju – om ingen verdens ting. Men likevel om alt.
Sturle har vært i alle Aftenpostens redaksjoner – minus sporten. Han har dekket haute couture som fast moteskribent i Paris og sittet i Stortingets noe mindre velkledde presselosje. Han har vært Rampelys-reporter i VG og programleder i Radio 1. Men gjennom sine 31 år i Aftenposten er han blitt en del av avisens dunkende puls.
«Du må gi av ditt hjerteblod for å skrive godt,» påsto Schibsteds styreformann Tinius Nagell-Erichsen i et bursdagsintervju med Sturle tilbake i 1999. Jeg vet ikke om Sturle er enig. Jeg vil tro Sturle mener at det er en journalists fordømte plikt å skrive godt. Selv legger han sin ære i å forvandle «betydningsbærende, språklig enhet av bokstaver avgrenset av mellomrom» til edelsten-funklende smykker på avissiden.
Vinneren av årets Gullpenn: Sturle Scholz Nærø!
TV-prisen 2021 til programleder Rima Iraki, NRK TV
TV-prisvinner Rima Irak sier om seg selv at hun brenner for å formidle og forklare kompliserte temaer på en enkel og forståelig måte slik at alle kan føle seg inkludert.
Juryen har bestått av Hans Rossiné (leder), Tonje Steinsland, Knut Lindh og Torestein Bae.
Begrunnelse: At det går en slags linje fra en deodorant i en barnehånd i 1987 til Riksmålsforbundets TV-pris i 2021 for fremragende språkbruk på fjernsyn, er ikke innlysende for de fleste. Men det gjør det altså.
Årets prisvinner, Rima Iraki, har i et intervju fortalt om hvordan hun fem år gammel satt foran foreldrene sine med en bunke papirer foran seg, en deodorant i hånden som mikrofon og leste opp nyheter på tv. Full av formidlingsglede og glød av å fortelle hva som var skjedd i verden.
Dette vi seere nå mange år senere setter sånn pris på ved den voksne Rima Iraki; som juryen uten å nøle vil kalle en av våre aller fremste nyhetsformidlere og programledere, om det nå er i NRK Dagsrevyen eller Urix, i «Festen etter fasten», nyskapingen som markerer avslutningen av fastemåneden Ramadan eller i den krevende oppgaven som programleder i direktesendingen av det nasjonale minnearrangementet på tiårsmarkeringen for terrorangrepet i 2011.
Direktesendingen er, som det er sagt, etermedienes mestkrevende øvelse.
Rima Iraki imponerer. Ikke bare ved å føre et godt, presist og klart språk, men også ved å sørge for at temaer og saker, ofte vanskelige, blir godt forklart og belyst for seerne, ved å følge opp med kritiske spørsmål.
Rima Iraki har stor autoritet i studio. Hun står støtt som nyhetsformidler gjennom god diksjon og effektiv bruk av tempo og tonefall.
De tradisjonelle nyhetsmediene mister unge seere og lyttere. Flere grupper av befolkningen forholder seg lite til nyheter i riksmediene, noe som på sikt kan utgjøre et demokratisk problem. Det enkle og presise språket til Rima Iraki bidrar til å gjøre nyheter tilgjengelig og forståelig for ungdom såvel som innvandrere. Med god og forståelig formidling i nyhetsflatene øker kunnskapen i befolkningen, og flere tekkes inn i samfunnsdebatten.
Rima Iraki kom til Norge som femåring, etter å ha levd den første delen av livet i Øst-Berlin og Sharjah i De forente arabiske emirater. Hun startet journalistkarrieren i VG, og begynte som programleder i Dagsrevyen i 2014.
Hun har selv sagt at det hun brenner mest for, er «å kunne formidle og forklare kompliserte temaer på en enkel og forståelig måte slik at alle kan føle seg inkludert.»
Årets prisvinner utmerker seg med klar og effektiv formidling uten jåleri. Gjennom treffsikker språkbruk har hun sørget for at seerne har fått forståelse av nyanser innenfor viktige tema, uten at noen har falt av lasset grunnet overdreven bruk av fremmedord eller annet fiksfakseri.
Prisvinneren har brukt det norske språk på en forbilledlig måte, hvilket har vært – og er – verdifullt for et stort publikum. Hun bruker et gjennomført moderne riksmål i sendingene og snakker alltid klart og tydelig. Som programleder opptrer hun rolig og behersket, men bestemt.
I et intervju med Dagbladet viser hennes uttalelse et bevisst forhold til språket: «På tv er det så mye som kan distrahere, som håret og klærne til dem som snakker. Det kan ta oppmerksomheten vekk fra det som sies. Da er det desto viktigere at det er klart og tydelig.»
Vi gratulerer året vinner av Riksmålsforbundets TV-pris, Rima Iraki. Gratulerer!
Lytteprisen 2021 til Anne Cathrine Straume, NRK Radio
Juryen har bestått av Kalle Lisberg (leder), Annette Groth, Liv Berit Tessem og Sigrid Sollund.
Lytteprisvinner Anne Cathrine Straume (t.h.) ble premiert med et litografi av Håkon Bleken. Her sammen med Sigrid Sollund og Kalle Lisberg fra juryen.
Begrunnelse: Når Anne Cathrine Straumes stemme kommer gjennom radioen, kan lytterne både senke skuldrene og spisse ørene. Det første fordi vi vet at det ikke blir noe språklig slurv, ingen hvilelyder eller nøling. Det andre fordi vi kan være sikre på at det som sies er klart tenkt og godt formidlet.
Anne Cathrine Straume har, som vi vet, – men først i dag skal feire – fått Riksmålsforbundets «Lytterpris» for 2021. Den får hun for sin frodige, ledige og ikke minst stødige bruk av riksmål – eller moderat bokmål. I juryen som jeg representerer, sier vi også at «hun formidler sitt innhold med smittende entusiasme og fortellerglede, mens alvoret blir tilsvarende stort når hun vender tommelen ned.»
I dag er hun et av flere språklige forbilder vi skal takke. Vi trenger slike forbilder som viser hvor viktig det er å bruke språket presist og til fulle for å si det vi faktisk vil si, ikke mer og ikke mindre, og ikke noe helt annet.
Anne Cathrine Straume virker som litteraturkritiker, først og fremst i NRKP2, men er også å høre i P1+ og andre flater og formater, som nrk.no. Hun har et særlig ansvar for barne- og ungdomslitteraturen, men anmelder ellers absolutt alt. Ifølge henne selv går grensen først i nærheten av fagbøker i matematikk.
Anne Cathrine er altså en som vurderer andre brukere av språket. Når hun nå som litteraturkritiker får Lytterprisen, er det derfor litt som om dommeren vinner fotballkampen. Men det er selvsagt som en glitrende formidler og språkbruker hun vinner prisen med glans i år. Den er veldig velfortjent. Det er ikke første gang hun settes pris på heller. Hun ble hyllet av sitt eget laug som Årets Litteraturkritiker i 2017.
Hun står likevel ikke i fare for å bli høy på seg selv, skal vi tro hennes venner og kolleger. Anne Cathrine mener hun har verdens beste jobb, og leser bøkene med ydmyk nysgjerrighet.
Hun sier at hun forsøker å lese med hele kroppen. For å sitere henne selv: «Vi oppfatter jo ikke bare med hjernen. Det er noe flott eller forferdelig når litteraturen griper deg, rører følelsene. Flere kritikere har fått øynene opp for at vi leser like mye med kroppen som hjernen». (sitat slutt)
Hun legger selv også vekt på at hun er like mye en formidler som litteraturkritiker. Det å få plukke fram litterære godbiter og fortelle hele landet om det, fyller henne med intens glede. Vel, om ikke hele landet lytter på P2 akkurat da, så er det mange. Er det 50 000 – så er jo det som å fylle Ullevål Stadion to ganger. Det er ganske mange å glede på en gang!
Og det er de mange hun henvender seg til. For enkelte journalister virker det å være viktigere å imponere enn å informere. Men Anne Cathrine Straume tyr ikke til jålete språk eller vanskelige ord som bremser forståelsen. Hun vil snakke til alle, og det tydelige engasjementet bidrar til at folk faktisk lytter.
«Radiomediet er så personlig. Det er blitt sagt at man kan høre om jeg smiler eller ikke. Dermed oppleves hard kritikk kanskje sterkere enn i skrift,» sier hun. Og legger til at det er litt skummelt. Det er jo noe forfriskende med mediefolk som faktisk husker på at det de sier og skriver handler om virkelige mennesker.
Hvor mange sider av en bok må hun lese før hun forstår om en bok er god eller dårlig? Visstnok maks femti. Hvis språket er ubehjelpelig kommer hun neppe så langt, da holder det bare med noen få sider, ellers kan det hende irritasjonen tar overhånd.
Anne Cathrine Straume er på mange måter norske litteraturkritikeres svar på fotballkometen Erling Braut Haaland, synes vår juryleder Kalle Lisberg. Unge Haaland vokste opp i et hjem rikt på stimuli og kunne trikse med ball fra han var fire år – godt hjulpet av pappa og tidligere Premier League-spiller Alf Inge Haaland. Moren var ivrig supporter.
Anne Cathrine vokste opp med bøker over alt, og kunne trikse med et større ordforråd enn unger flest lenge før skolealder. Pappa Eilif var pasjonert litteraturkritiker og mor Berit var like entusiastisk i sin jobb i bokhandel. Onkel Gunnar var kunstmaler. Det var m.a.o bøker og bilder over alt. En slags rugekasse for kulturell læring og interesse. Det var hyppig høytlesning av egnet litteratur for Anne Cathrine og de to søstrene hennes. «Brødrene Løvehjerte» står fortsatt som en av bøkene hun er mest glad i.
Gleden over litterær kvalitet var stor, og pappa Eilif kunne rett som det var sprette opp fra middagsbordet og rope f.eks. «Hør her da! Et nytt fantastisk dikt av Rolf Jacobsen.» Anne Cathrine og hennes to søstre hadde mer lyst på mat enn åndelig føde. « Men pappa da! Ikke nå igjen.» Men de slapp ikke unna. Kjøttkakene ble kalde mens Eilif deklamerte. En av søstrene ble for øvrig oljeingeniør, men hun bedyrer at det ikke var i protest.
Anne Cathrine tok med seg den rike bagasjen av litterære impulser, og ble en av Norges beste litteraturkritikere – og nå også vinner av Riksmålsforbundet Lytterpris for 2021. Gratulerer!