Er det rimelig at politifolk først må oversette til nynorsk når liv og helse står på spill?
Også politiet har tatt i bruk sosiale medier som hjelpemiddel i arbeidet sitt. Effektivt nok bruker de nå Twitter som kommunikasjonskanal til presse og publikum. Dette sparer dem for mange telefoner fra allmennheten. Vi kan raskt få melding om ulykker og andre viktige saker og holdes effektivt orientert om det som skjer.
På Twitter skal det gå fort, med lynets hastighet. De korte meldingene skal nå publikum så raskt som overhodet mulig, slik at menigmann kan innrette seg etter situasjonen. Det haster jo når sirenene uler og blålyset blinker.
Men stopp en hal! Så lett går det ikke; vi er jo i Norge. Og her i landet har vi målloven:
Loven som medfører at målformen i et fylke ikke nødvendigvis er den samme som den de fleste innbyggerne bruker naturlig, men derimot den som flertallet av fylkets kommuner har som administrasjonsspråk. Her spiller det ingen rolle om innbyggertallet er 1000 eller 100 000. Ifølge målloven er det antallet kommuner som teller, ikke innbyggertallet.
Dette er loven som også fordrer at du skal ha svar fra staten i den målformen du selv har brukt når du henvender deg til et statsorgan. Men ville det ikke vært bedre om den statsansatte kunne svare i den målformen han selv behersker naturlig? Slik unngår vi meldinger på ubehjelpelig nynorsk, mens vi iblant – når nynorskkyndige politimenn står for tvitringen – kan glede oss over at minoritetsmålformen når borgere som ellers sjelden ville støtt på den.
Prinsippfasthet kan kalles en dyd, men kan sannelig også overdrives. Nylig nektet en ihuga målmann å godta et forelegg fordi det var skrevet på bokmål. Boten gjaldt et bål han hadde mistet kontroll over. Like brennende var engasjementet hans for målformen i forelegget. Leser man saken, fristes man til å spørre seg om han mistet kontrollen over fornuften samtidig. For er en slik nidkjærhet konstruktiv?
Meldinger fra politiet skal altså være skrevet på riktig målform. Men viktigheten av å få meldingen ut til folk bør vel veie tyngre ? Især når det haster; det gjør gjerne det i politiets hverdag.
Fritt valg av målform er ikke nødvendigvis til å spøke med:
Her i Norge har vi et geskjeftig Språkråd. Språkrådet fastslår at politiet bryter målloven når de tvitrer på bokmål i et nynorskdistrikt. Politidistriktene i Hordaland, Sunnmøre og Haugaland og Sunnhordaland dekker mange kommuner hvor den offisielle målformen etter målloven er nynorsk. Disse politidistriktene har derfor fått kraftig påtale ved bokmålstvitring. Et skikkelig fy til politiet!
I tillegg truer Språkrådet med å ta saken opp med selveste Justisdepartementet. Heldigvis er rådet generøst nok til å tilby politifolkene kurs – i nynorsk. Utvilsomt et sterkt ønsket tiltak for et politikorps som allerede har sterkt begrensede ressurser i utgangspunktet. Heller språkkurs enn politimann på døren når det har vært innbrudd.
”Unnskyld oss, men nå bør noen i Språkrådet ta seg en bolle”, skriver Bergensavisen på lederplass. Det er jeg helt enig i. Et helt brett med boller må visst til.
Politifolk som i operativ tjeneste informerer publikum via politiets offisielle Twitter-konto må kunne få ut budskapet raskt og effektivt. Best og raskest kommuniserer man på sitt eget hovedmål. Dersom politifolk tvinges til å tvitre på sidemålet sitt, vil mange føle seg språklig usikre og derfor tvitre mindre. Også politifolk har som kjent annet å fylle dagene med enn å bekymre seg for nynorsk grammatikk.
Å gjøre språkpolitikk ut av noen korte Twitter-meldinger er useriøst og et grovt bomskudd fra Språkrådet. Ønsket om å hegne om nynorsken kan vi forstå. Men noen kjappe Twitter-meldinger fra politiet utgjør ikke noen stor trussel mot nynorskens stilling i samfunnet eller vårt språklige mangfold. Og er det én ting som vi alle kan være enige om, er det at politifolk ikke skal bruke arbeidstiden på å lese korrektur på Twitter-meldingene sine.
Selv leser jeg gjerne meldinger fra politiet på nynorsk. Dersom det faller naturlig for vakthavende politimann å skrive nynorsk, hisser jeg meg selvsagt ikke opp over det. Det skal være meg en fornøyelse å lese meldinger på godt nynorsk. Like fullt er det på høy tid å revidere målloven.
Dette innlegget sto på trykk i iTromsø (09.02.15), Demokraten (10.02.15), Bladet Vesterålen (11.02.15), Harstad Tidende (12.02.15), Avisa Sør-Trøndelag (14.02.15), Sogn Avis (14.02.14) og Hallingdølen (17.02.15).