Er virkelig norske studenter dårligere i norsk enn skoleungene på 50-tallet? Språkprofessor Sylfest Lomheims påstand ble hovedspørsmålet da han møtte Trond Vernegg fra Riksmålsforbundet til debatt.
Høy temperatur i debatten, men god stemning mellom Trond Vernegg fra Riksmålsforbundet, møteleder Hege Boman Grundekjøn fra NFF og språkprofessor Sylfest Lomheim. (Foto: Stig Michaelsen)
Til fullt hus holdt Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) et åpent debattmøte i sørlandsbyen 6. mai, og de to hoveddebattantene møtte engasjerte og taleføre publikummere. NFFs regionskontakt Hege Boman Grundekjøn innledet med eksempler på språklig forfall i samfunnet, før hun ga ordet til Sylfest Lomheim, professor ved Universitetet i Agder og Språkrådets første direktør.
– Jeg blir provosert når jeg ser realitetene og hører politikernes retorikk om kvalitet. Det er ikke et «kvalitetsløft», men «kvalitets-sløvt», sa Lomheim. – Studentene våre kan ikke kommareglene og vet ikke forskjell på subjekt og objekt i en setning. Det er bare én måte å oppnå språklig kvalitet på, og det er gjennom kunnskap og læring. Det finnes ingen snarveier til å bli skrivefør, men lærerne tar for lett på skriveopplæringen.
Lomheim kom også spesielt inn på spørsmål som han er uenig med riksmålsbevegelsen i. – Hvis vi tillater «fri språkutvikling», slik Riksmålsforbundet ønsker, vil også riksmålet dø om en stund. Vi må ha en språkpolitikk som sikrer norskens posisjon og spilleregler som sikrer minoritetsspråk. Uten et slikt politisk vern vil nynorsken svekkes, fremholdt Lomheim, som ut fra dette også var mot Riksmålsforbundets ønske om å endre på målloven slik at offentlig ansatte kan svare på sin egen målform. – Dette er en pussig definisjon av frihet. Målloven skal jo sikre borgernes frihet og privilegier, ikke de ansattes, sa Lomheim. Han mente også at fordommer mot nynorsk kommer til syne i striden om sidemålsundervisning. Blir elevene bedre i hovedmål av å slippe skriftlig sidemål? Nei, mente Lomheim. – Det er bare ett svar på hvorfor Høyre går inn for dette: populisme. All erfaring viser at elever som skriver begge målformer blir bedre.
Lomheim mente at unge i Oslo-området tenker på nynorsken som noe sært. – Kanskje de forandrer syn hvis de ble klar over at det er nynorsken som ligner mest på både engelsk og svensk. Det er ikke galt noe galt i at bokmålet ligner mest på dansk, men det er nynorsken som ligner mest på verdensspråket engelsk og det nordiske språket med flest brukere, sa Lomheim i sin innledning.
– Nå skriver alle hele tiden
Riksmålsforbundets formann Trond Vernegg sa seg enig i at det er blitt for mye dårlig språkbruk, men at det også er mye god språkbruk og at vi må se språksituasjonen i lys av den tiden vi lever i.
– Før var det eliten som skrev, i dag skriver alle hele tiden. Vi har et helt annet utdannelsesnivå, og jeg synes det blir litt gammel-gubbe-aktig å si at alt var bedre før, sa Vernegg, som trakk frem flere forklaringer på hvorfor det skorter på skrivemestring. – Teknologien har også gitt oss muligheter til å skrive mye mer, men den har også gjort oss late gjennom retteprogrammer. Korrekturleserne er blitt borte i avisene, og det er blitt stadig færre redaktører til å sikre språklige kvalitet, poengterte Vernegg. – Korrekturprogrammene må ta sin del av skylden for at det blir så mange særskrivningsfeil å se – at for eksempel «lammelår» blir til «lamme lår». Et annet problem er at norskfaget er blitt fylt opp av stoff som går på bekostning av skrivetreningen.
Vernegg tok også opp tråden fra flere av Lomheims poenger, blant annet mente han at Lomheim tolket riksmålsbevegelsens idé om fri språkutvikling feil.
– Riksmålet normeres etter faste prinsipper. Det er i store trekk de samme prinsippene som gjelder i Språkrådets nye retningslinjer for normering, fremholdt Vernegg.
En gammel gjenganger i norsk språkdebatt som Vernegg synes tiden har løpt fra, er snakket om hvilken målform som er mest nasjonal. – Riksmålsfolk opplever sin målform som like norsk som nynorskfolk opplever sin målform. Vi er stolte av hvert vårt språk og må vise hverandre gjensidig respekt, sa Vernegg. Han forklarte at Riksmålsforbundet i dagens situasjon spiller en noe annen rolle enn da språkstriden raste som verst. – Mye av det vi gjør er tiltak for å fremme god språkbruk – ikke å sitte som her og «krangle» med Sylfest, sa Vernegg. Som eksempler nevnte han Riksmålsforbundets språktjenester, språkpriser og et nylig avholdt seminar om forlagsspråket.
Enighet og uenighet, semje og usemje
Etter innledningene ble det engasjert og livlig debatt blant de rundt 25 fremmøtte. Språkprofessor Martin Sjekkeland syntes Lomheim tok for hardt i med sin karakteristikk av norskstudentene. – I dag kan studentene også så mye annet innen faget, som for eksempel sjangerforståelse, påpekte han. Ellers ga flere av de tilstedeværende språkfolkene uttrykk for det samme: Skriveferdighetene er blitt dårligere. Som sensor konstaterte universitetslærer Robert M.L. Amundsen at det selv på universitetsnivå er studenter som ikke kan enkel analyse. – De vet ikke engang hva et verb er, sa Amundsen, som også har undervisningserfaring fra utlandet. – Nivåsenkningen gjelder vel å merke også i andre vestlige land. I Cambridge ble jeg fælen av at også engelske studenter har mistet grepet på de formelle kunnskapene. Økonomiprofessor Arild Sæther tok opp et annet aspekt, nemlig bruken av engelsk spesielt i akademiske miljøer. – Engelsk fortrenger norsk mer og mer, ikke minst i økonomifagene, fremholdt han. I tillegg svekkes skrivetreningen på grunn av digitaliserte programmer der studentene bare krysser av på svaralternativer.
Presseveteranen Inge Fosselie fortalte om sine erfaringer fra NRK i yngre år.
– Det var folk rundt oss som passet på språket, som var opptatt av at vi lærte det ordentlig. Språkrøkt er viktig, men vi ser at det forsvinner, sa Fosselie.
Og selv om språkrøkt var kveldens tema, kommer ikke en norsk språkdebatt helt utenom diskusjoner om målformer og ordformer. Lektor Kjell-Erik Jørgensen fortalte at han som skoleelev hadde lidd seg gjennom samnorsktiden, da han måtte skrive for eksempel golvet i stedet for gulvet. – Jeg hadde til og med samnorskens far, Torkel Magnusdal, som klasseforstander! fortalte Jørgensen, som hadde følt seg bundet av datidens rettskrivning.
I dag er det til gjengjeld så få riksmålsformer som ikke er tillatt i bokmålet, at selv Riksmålsforbundets formann anser det som en sak for spesielt interesserte filologer. – Men hvorfor skrive boken når 90 prosent sier boka? var et av spørsmålene fra salen til Vernegg, som svarte at riksmålet er en norm basert på både skrifttradisjonen og aktuell bruk. – Det er ingen motsetning i å følge en fast norm når man skriver, og variere språket når man snakker. Alle gjør det ut fra situasjonen, sa han. – Et problem med bokmålet, derimot, er at det er så mange valgmuligheter når man skal skrive – et eksempel er et ord som kan staves på opptil 38 måter.
Lomheim tilføyde her at det er vanskeligere å finne en nøytral rettskrivningsvariant på bokmål enn på nynorsk. – I bokmål må man velge gaten eller gata, osv. Da blir det stemplet som enten radikalt eller moderat bokmål. Når det ikke finnes noe midtlinje-bokmål, må vi ha stor valgfrihet, mente Lomheim.
Siste ord skal likevel Riksmålsforbundets formann få, og det kan også stå som en oppsummering av kveldens debatt i Kristiansand: – Det er lett å skyve ansvaret for dårlig norsk over på alle andre. Vi har alle en rolle i dette, sa Vernegg.