Hverdagsspråket sitter fast i gårsdagens hierarki, der menn rangeres høyere enn kvinner. I ordene ligger makt og avmakt. Derfor skal vi passe på hvilke ord vi bruker.
Eksempel 2: Knut Arild Hareide ble blant annet kalt sutrekjerring og korpike.
Eksempel 1: Gro Harlem Brundtland ble kalt regjeringens «eneste mannfolk».
Lønnsforskjell mellom kjønn minker, meldte NRK.no nylig. Videre står det «Kvinner velger (…) oftere yrker med lavere lønn». Det kunne ha stått «Yrkene kvinner velger, har lavere lønn». NRKs setning får det til å høres ut som om kvinner foretrekker lavtlønnsyrker. Alternativsetningen vektlegger at typiske kvinneyrker ofte har lav lønn. Hvordan vi velger å uttrykke oss, betyr mye. Norge er et av verdens mest likestilte land. Likevel er det mange skjevheter. Få næringslivstopper er kvinner. Gutter sliter mer på skolen.
Jeg påstår på ingen måte at språket er årsaken til skjevhetene. Men jeg påstår at det er én faktor blant flere, og at ordene påvirker oss mer enn vi tror. Hvem vi er, og hva slags samfunn vi lever i, gjenspeiles i språket vårt. Samtidig er det åpenbart at bevegelsen også går den andre veien: Språket påvirker holdningene våre.
Juks i feminismens navn
«Abort er kvinnens valg – fjern nemndene!» ble hovedparolen i 8. mars-toget i Oslo. I det siste har jeg flere ganger hørt at det er uholdbart at det er menn som skal avgjøre om en kvinne skal avslutte svangerskapet. For eksempel uttalte en kvinne i Klassekampen nylig: «Jeg synes ikke eldre menn skal bestemme om en kvinne skal ta abort eller ikke.» Det er forunderlig at det i feminismens navn blir manet frem et bilde av nemnder bestående utelukkende av menn. Jeg skjønner jo hvorfor det gjøres. Det er effektiv retorikk: En gruppe gamle menn skal råde over en ung kvinnes kropp. Et sånt samfunn vil vi jo ikke ha! Men er det er klokt å skåre et kvinnepoeng ved å trekke frem et nokså kvinnediskriminerende – og usant – annet poeng?
For det stemmer jo ikke. På noe vis. Primærnemnda består av en kvinnelig og en mannlig lege. Den eventuelle klagenemnda består av tre kvinner og to menn. Det stemmer heller ikke med kjønnsfordelingen i den norske legestanden, som er fifty-fifty. På medisinstudiet er det overvekt av kvinner.
Til tross for statistikken skriver ofte mediene kvinnelig lege, mens mannlige leger blir omtalt som lege, som om hans kjønn er en selvfølge. Ordene ivaretar en gammeldags oppfatning av legers kjønn. Bør ikke vi feminister stille oss spørsmålet om også vi opprettholder fordommer gjennom å tegne bilder av mannsdominerte nemnder?
«SjÃ¥føren og den kvinnelige passasjeren»
I det hele tatt er norske medier sjenerøse med adjektivet kvinnelig. Der kjønn er et poeng, er det selvsagt i sin skjønneste orden å bruke kvinnelig – og mannlig. Innholdet kan man jo bli matt av, men språklig er det ingenting i veien med DNs overskrift «Kvinnelige og mannlige gründere ba om risikokapital: Stor forskjell på hvor mye de fikk». Det er asymmetrisk bruk som er uheldig, altså tilfeller der kjønnet på én person eller gruppe oppgis, mens det tas som en selvfølge for den andre. Aftenposten skrev om en trafikkulykke der to sjåfører var involvert, omtalt som sjåføren og den kvinnelige sjåføren.
Dagbladet skrev om en annen ulykke: «I personbilen satt en fører og en kvinnelig passasjer.» Og en fersk krimbok handler om «en kvinnelig lærer på jakt etter mening, en norskpakistansk advokat som vet for mye, en dyster gresk øy». Kjønnet på den kvinnelige sjåføren, den kvinnelige passasjeren og den kvinnelige læreren er opplagt, men man trenger heller ikke å være detektiv for å forstå at Aftenpostens sjåfør, Dagbladets fører og Gyldendals advokat er menn. Slik stadfester språkbruken et tradisjonelt kjønnsrollemønster.
Ord som infantiliserer kvinner
– Det er like mange kvinner som menn i den norske legestanden. Likevel skriver mediene ofte kvinnelig lege, mens mannlige leger blir omtalt som lege, som om hans kjønn er en selvfølge, påpeker Helene Uri.
Som kvinne kan du slenge med leppa og si festlige og nedlatende ting om menn. Jeg har brukt eksempelet før, men det er så betegnende at jeg bruker det igjen: Den svenske artisten Zara Larsson gjestet talkshowet Skavlan. Hun fortalte at hun hatet menn. Leende sa hun at hun synes menn «som grupp» er «läskiga, obehagliga och jobbiga». Publikum jublet, og Fredrik Skavlan smilte. Jeg opplever aksepten som en infantilisering av kvinner. Det er vanskelig å se for seg at en mannlig artist skulle gjestet et talkshow og sagt at han hater kvinner i sin alminnelighet, at de er ekle, ubehagelige og anstrengende, og at publikum hadde applaudert.
Tobarnsmoren som nylig kom tilbake fra Syria – hva slags betegnelse skal vi bruke om henne og de andre kvinnene som reiste nedover? IS-brud, som ble mye brukt i mediene en periode, er et ord som vektlegger at kvinnene primært har en rolle i relasjon til en mann. Det er en betegnelse som antyder at kvinnene ikke har reist på selvstendig grunnlag, og at de dermed er fritatt for skyld. Som om kvinner i mindre grad enn menn har en politisk agenda. IS-kvinne er en mer nøytral – og mindre infantiliserende – betegnelse.
En kvinne som er «mann for noe», er tøff. Gro var regjeringens «eneste mannfolk». Hvis en kvinne «har på seg bukser» eller «er mannen i forholdet», betyr det at hun er modig og flott. Og får en kvinne høre at hun «har hår på brøstet eller «har baller», ja, da er det bare å takke for komplimenten. Men det er ikke ment som en kompliment når en mann kalles for jentete eller dameaktig. «Å gå på ski som en jente» eller «kjøre bil som en kjerring» er ikke positivt ment.
Da det blåste rundt Knut Arild Hareide, var kommentarfeltene fulle av kvinnebetegnelser; Hareide var både sutrekjerring, dame, korpike. I kommentarfelt i Aftenposten brukes ord for kvinner med nedsettende betydning. Ett eksempel blant mange: Folk som skribenten var politisk uenig med, ble omtalt som «villfarne ungjenter». Da Trump slo frempå om å kjøpe Grønland og fikk nei, avlyste han sitt planlagte danmarksbesøk. Det syntes danske Trump-motstandere var barnslig. Men en dansk milliardær var ikke nådig mot Trump-motstanderne. Han mente de oppførte seg som «en gjeng skolepiker som ikke ble bedt på avslutningsballet» (sitert fra Dagbladet).
Avslørende ordbruk
Vi sitter fast i et hierarki, der menn rangeres høyere enn kvinner. Derfor er det en god ting for en kvinne å bli omtalt som en mann, men negativt for en mann å bli omtalt som en kvinne. At vi er preget av dette hierarkiet, avsløres gjennom hverdagsspråket. Hvis vi vil utfordre det, må vi ikke glemme språket.
Da yrkesbetegnelsen helsesøster ble endret til helsesykepleier i 2019, fikk studiet tre ganger så mange mannlige søkere, sammenlignet med året før. Om det hadde en sammenheng med navneskiftet, vet jeg ikke. Jeg gjetter ja. Et ord er aldri «bare» et ord. I ordene ligger makt og avmakt. Derfor skal vi passe på hvilke ord vi bruker.
Helene Uri er professor med doktorgrad i sprÃ¥kvitenskap. Hun er kjent som forfatter av en rekke skjønn- og faglitterære bøker, bl.a. «SprÃ¥kquiz», som er til salgs i vÃ¥r nettbutikk. Du kan ogsÃ¥ høre henne i Aftenposten-podkasten SprÃ¥ktalk, hvor hun tar opp sprÃ¥klige spørsmÃ¥l. Â
Foto: Fronteiras do Pensamento (Brundtland); Stortinget (Hareide), Kagge forlag (Uri).