Trond Vernegg
Nå åpner Arbeiderpartiet og SV for momsfritak også på digitale medier. De rødgrønne nektet å innføre nullmoms for nettaviser da de var i regjeringsposisjon. Fremskrittspartiets mediepolitiske talsmann vil arbeide for merverdiavgiftsfritak på papiraviser og nettaviser, og den tanken avvises ikke av de andre partiene som danner Regjeringens parlamentariske grunnlag.
Dette er gode nyheter for alle som er glad i norsk språk. Høyre har æren for at det i sin tid ble innført momsfritak på papiraviser. Den linjen bør forplikte partiet til å sørge for nullsats også for digitale medier.
Riksmålsforbundet har konsekvent hevdet at det ikke bør være merverdiavgift på det skrevne ord, uavhengig av hvordan det publiseres – det være seg på papir eller nett. Dette fritaket vil gavne norsk språk og kultur, og generelt vil et mangfold av aviser og bøker fremme ytringsfrihet og demokrati.
Tidlig i mai sørget samtlige politiske partier på Stortinget for at Grunnloven nå foreligger også på nynorsk. Like unisont bør Stortinget gå inn for at det skrevne ord ikke skal momses, uavhengig av om det skrives på papir eller nett. Avgiftsfritak har også en EØS-side; derfor bør Norge tale utvetydig: en enstemmig beslutning i Stortinget må til.
Norge er et av de minste kultur- og språksamfunn i Europa. Likevel har vi et mangfold av aviser og en flora av bokutgivelser som de færreste land kan oppvise maken til. Man skal ikke reise langt før man oppdager at aviser kan være et elitefenomen, som bare et fåtall av befolkningen leser. Det samme gjelder tildels bøker. Vi skal være stolte av det vi har fått til i Norge på dette området. Mangfoldet av aviser og bøker fremmer som sagt ytringsfrihet og demokrati.
Hvorfor er det slik i Norge? Har vi mer initiativ og er driftigere enn andre folk i Europa? Neppe. Men vi har noen viktige offentlige ordninger på medieområdet. Man kan alltids diskutere åndelighet og kvalitet kontra pengemakt og kommersielle verdier, men selv de som ønsker å vektlegge katedralens betydning over børsens, må til sist innrømme at en katedral kan bli skrøpelig i sammenføyningene uten børsens støtte.
Uten bredden og mangfoldet i avis- og bokutgivere hadde norsk kultur og språk vært fattigere. Mange mener nok at en del av det som utgis ikke holder språklig mål, men min påstand er at bredden i seg selv bidrar til kulturell rikdom. Avisutgivernes og forlagenes virksomhet i norsk kulturliv er i betydelig grad muliggjort gjennom direkte og indirekte offentlige støtteordninger. Mediene får produksjonsstøtte og stipendier, bokbransjen har innkjøps- og andre støtteordninger. Viktigst er allikevel den indirekte støtten: samfunnets felles tillempning gjennom merverdiavgiftsfritak eller lave merverdiavgiftssatser. Disse lettelsene nyter alle aktører godt av, også forbrukerne.
Det trykte ord i aviser og bøker er fritatt for merverdiavgift. Dette har vært viktig for å opprettholde en differensiert pressestruktur og et stort antall bokutgivelser. Ordningen har vært generell og ikke avhengig av en komités vurderinger. Slikt er viktig i et demokrati- og mangfoldsperspektiv. Men merverdiavgiftsfritaket har også enkelte skjevheter innebygget. Det er urimelig at fritaket ikke omfatter viktige publikasjoner som ukeblader og andre periodiske utgivelser som leses av mange og ivaretar mangfolds- og demokratihensynet like sterkt som mye annet.
Papiravisen er ikke lenger det eneste og mest selvsagte medium for å formidle redaksjonelt stoff. Nettaviser og nettsteder har for lengst inntatt en viktig posisjon i denne formidlingen. Heller ikke bøker trykkes nødvendigvis på papir lenger, men publiseres oftere og oftere digitalt. Vi har bare sett begynnelsen på utviklingen av nye medier. Valg av direkte støtteordninger og regler for merverdiavgift i fremtiden vil være avgjørende for kvalitet og mangfold, og dermed for utviklingen av norsk kultur og språk.
Merverdiavgiften er altså et viktig, kanskje det viktigste, økonomiske virkemiddel for å fremme norsk språk og kultur. Men det er et virkemiddel som nødvendigvis må avgrenses; for hvem er verdig og hvem er ikke verdig til å få avgiftsfritak? Dette spørsmålet er påpekt som problem, og vil sikkert bli gjentatt, ikke minst av dem som ønsker størst mulig inntekter til statskassen og av dem som skal administrere ordningene. Slike avgrensningsspørsmål kan løses om man virkelig ønsker det. Viktigst er den politiske vilje til å fremme norsk kultur og språk gjennom gunstigst mulige avgiftsordninger for medie- og bokbransjen – uansett om teksten er på papir eller skjerm. Så får man heller leve med at enkelte får midler, som man selv mener er uverdige aktører. Det dreier seg om kamp for norsk kultur! Et enstemmig storting bør fremme språk- og kulturliv ved å innføre nullmoms på nettaviser, e-bøker og den type tidsskrifter som idag ikke har slikt fritak.
Av Trond Vernegg
Formann i Riksmålsforbundet
En forkortet versjon av denne kronikken har vært trykket i Kristiansand Avis (28.05.14), Nationen (30.05.14), Fjordenes Tidende (30.05.14), Avisen Agder (30.05.14), Folkebladet (30.05.14), Framtid i nord (31.05.14), Nye Troms (03.06.14), Sunnmørsposten (03.06.14) og Bladet Vesterålen (11.06.14).