Som radiojournalist er stemmen mitt fremste verktøy. I mitt tilfelle handler det, paradoksalt nok, om å bruke ørene. For som litteraturkritiker lytter jeg til andres stemmer, forteller Anne Cathrine Straume i denne talen fra overrekkelsen av Lytterprisen 2021.
– Få ting er så personlig som stemmen. Den er mental og fysisk på en og samme tid, legeme og sjel i ett, sier Anne Cathrine Straume.
Tusen takk for Lytterprisen! Jeg vil takke med å slå et slag for stemmen. Den som kan være ru og hes, bløt eller myk, krass eller innsmigrende. Stemmen er et instrument vi kan kommunisere med, musisere med, definere oss selv og verden med.
Få ting er så personlig som den. I stemmen ligger engasjementet, følelsene. Stemmen forbinder dessuten tanke og kropp. Den er mental og fysisk på en og samme tid, legeme og sjel i ett.
Jeg er så heldig at jeg får lov til å jobbe med stemmen hver dag. Som radiojournalist er stemmen mitt fremste verktøy. Dernest kommer hva jeg bruker den til. I mitt tilfelle handler det, paradoksalt nok, om å bruke ørene. For som litteraturkritiker lytter jeg til andres stemmer.
Jo, jeg leser tekst, ord trykt på papir eller manifestert på en skjerm. Og da søker jeg etter mening, budskap, relevans, språk og dramaturgi. Men bakenfor dette, i tillegg til de kriteriene vi ofte bruker for å analysere en tekst, er det stemmen jeg er på jakt etter. Jeg lytter derfor ofte etter hvordan stemmen ville lyde dersom den fikk klinge ut i rommet, når jeg leser.
Å lete etter oppriktighet i språket
Men hvordan finner man frem til en god stemme?
Den fysiske stemmen kan vi karakterisere, den kan være skarp, lys, dyp eller grøtete. Her er de kvalitative kriteriene mange. Kvalitetskrav til den litterære stemmen er det derimot verre med. Hvordan skal jeg forklare at Per Petterson har en utpreget litterær stemme, eller at debutanten Karoline Brændjord allerede med sin første diktsamling fant sin?
Jeg tror jeg leter etter en oppriktighet i språket. Noe sant, innenfor rammen og genren som stemmen utfolder seg i. Jeg søker en nerve i stemmen, men hva den nerven rommer, er ikke så godt å si.
Hvordan var det Johan Sebastian Welhaven sa det, i Digtets Aand i 1844?
Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige,
skal Digtet røbe dog.
En stemme som kan uttrykke det uutsigelige, så vi som leser fornemmer at det uutsigelige er der, den stemmen er verdt å lytte til.
Vokste opp med fortellinger og dikt
Jeg er vokst opp med en far som resiterte dikt til enhver anledning, til det kjedsommelige for oss søstrene i oppveksten, men til genuin glede for meg senere i livet. Han leste eventyr på sengekanten og moren min sang godnattsanger. Hennes stemme brakte meg over i drømmene. Først i senere tid er jeg blitt klar over hvor mye de aller nærmeste stemmene i barndommen har å si for den stemmen du selv som voksent menneske skal bli i stand til å bruke.
Den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiongo’o, som ikke fikk Nobelprisen i litteratur, slik mange av oss håpet han skulle, fortalte meg for noen år siden at hans første møte med litteraturen var de muntlige fortellingene rundt leirbålet.
Hver kveld – dette er altså på den kenyanske landsbygda for nærmere 80 år siden – samlet han og de over tjue søsknene hans seg ved hytta til en av farens fem koner, og der foldet fortellingenes magi seg ut. Lenge trodde han fortellingene bare fantes der, i akkurat de tilmålte øyeblikkene, fra munnen til den voksne som fortalte, inntil han selv lærte å lese og kunne dykke inn i en rik og forunderlig verden når og hvor han ville. Bibelhistorien ble hans inspirasjon og koloniherrenes engelsk hans språk, helt til han en dag skjønte at han måtte bruke sin egen stemme for å skrive sant – og byttet til morsmålet kikuyu. For det ble han sett på som en oppvigler og kastet i fengsel.
Min bruk av stemmen er langt mindre risikabel og langt mindre modig enn den til Ngugi wa Thiong’o. Men den bringer med seg – om vi nå ser stort på det – et engasjement som kan smitte over. Litteraturkritikkens funksjon er, blant annet, å stimulere til meningsbrytning og offentlig debatt. Det er en god ting. Slik sett kan jeg bruke min stemme til å gi andre lyst til å bruke sin.
Takk til NRK for at jeg får bruke den stemmen! Og tusen takk til Riksmålsforbundet som har funnet meg verdig til den gjeve Lytterprisen!
(Foto: Stig Michaelsen. Talen er også trykt i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet nr. 4, 2021.)