Trond Vernegg sto på barrikadene for riksmålet allerede i gymnastiden, og der ble han stående. (Foto: Stig Michaelsen)
Som leder av Riksmålsforbundet siden 1990 har Trond Vernegg gitt den gamle kamporganisasjonen en ny rolle i takt med tiden.
Den 29. april var det nøyaktig et kvart århundre siden Riksmålsforbundets landsmøte, den gang i Fredrikstad, valgte Trond Vernegg som formann. Og hvordan tilbrakte han jubileumsdagen? Jo, ved å organisere et heldagsseminar om språk på Litteraturhuset i Oslo, et kjempearrangement han sågar sørget for å få strømmet på nett-TV. En drøy uke senere er han på vei til Kristiansand for å delta i språkdebatt – som vanlig høyt og lavt, sent og tidlig i riksmålets tjeneste. Møtearrangøren presenterer ham treffende nok som «energibunten». For 57 år gamle Vernegg har alt annet makelige arbeidsdager i sitt daglige virke som forretningsadvokat og partner i Arntzen de Besche Advokatfirma, samt styremedlem i mange selskaper. Med flere enn 250 transaksjoner i inn- og utland på listen, er han en av Norges mest erfarne transaksjonsadvokater. Nylig rakk han til og med å være medforfatter av en biografi om Kåre Valebrokk. Den legendariske redaktøren ble Vernegg kjent med i unge år som journalist i Norges Handels og Sjøfartstidende, en av flere publikasjoner han skrev for før han valgte jusen for godt. – Journalistikken lærte meg å arbeide mot en deadline. Det har vært veldig nyttig i advokatyrket, spesielt i børssammenheng. Alle tror at det bare er én deadline i en avis, men det er mange, sier Vernegg.
Medvind og motvind
I 90-årene fikk den nye formannen modernisert Riksmålsforbundet. Hans kjennetegn, pipen, har fulgt ham siden.
I Riksmålsforbundets lokaler er det en tung eim av historie. På veggene henger portretter av åndshøvdinger og formenn gjennom over 100 turbulente år: Bjørnstjerne Bjørnson, Ragna Nielsen, Arnulf Øverland, Knut Wigert, for å nevne noen. Forbundets nåværende formann kom inn i riksmålsbevegelsen allerede under gymnastiden i Sandefjord på slutten av 1970-årene, da samnorskpolitikken var på vikende front. I 1981 ble han redaksjonssekretær i Frisprog, deretter fikk han det ene vervet etter det andre innen riksmålsbevegelsen.
– Hvordan vil du oppsummere det viktigste som har skjedd i løpet av dine 25 år ved roret?
– Det må være at det er blitt en helt annen aksept for riksmålet i dag. Vår rettskrivning er nå så godt som synonym med moderat bokmål, og Riksmålsforbundet blir hørt og tatt alvorlig på en helt annen måte, i politikken, pressen, kulturlivet osv. Det har nok også sammenheng med vår ideologiske profil – at vi har fått tydelig frem at vi ikke er mot nynorsk, fremholder Vernegg. Han husker godt hvor fastlåst frontene i språkstriden var etter myndighetenes forsøk på tvangstilnærming mellom riksmål/bokmål og nynorsk i de første tiårene etter krigen, den forhatte samnorskpolitikken.
– Som riksmålstilhenger ble jeg latterliggjort av jevnaldrende på gymnaset. Men i dag er det gamle fiendebildet mellom partene i språkstriden i stor grad borte. Samfunnet er generelt mindre motsetningsfylt, og jeg møter ikke lenger gamle myter som at riksmålsfolk også er med i Høyre o.s.v. Riksmålsfolk er alle slags mennesker. Vi dekker alle regnbuens farger. Folk i dag er mer pragmatisk innstilt, og de under 50 vet knapt hva samnorsk er, unnskyld, var. Til gjengjeld kan vi glede oss over at interessen for god språkbruk er større enn på mange år. I Riksmålsforbundet har vi bevisst dreid arbeidet mot nettopp språkrøkt og språkdyrking. Det har vært et generasjonsskifte innen bevegelsen, og vi tenker nytt og utenom det vante. Et godt eksempel på dagens aktiviteter er det arbeidet Helene Uri nå gjør med å velge ut og redigere 365 spørsmål og svar fra vår språktjeneste som skal utgis i bokform.
Dagens mann ved roret i riksmålsbevegelsen seiler altså i smulere språkpolitisk farvann, men han er svært bevisst de eldre generasjonenes dugnadsinnsats. – Våre seiere skyldes medlemmenes iherdige arbeid gjennom flere tiår. Dugnadsinnsats har alltid vært viktig for oss, mye av det vi har gjort, er utført gjennom frivillig innsats. Det er mange å takke – spesielt sentrale personer som Tor Guttu og Sofie Helene og Knut Wigert.
– At det ikke lenger er «skyttergravskrig» om ordformer skyldes vel også modernisering i riksmålsnormen?
– Ja, og våre rettskrivningsendringer følger Det Norske Akademi for Språk og Litteraturs normeringsprinsipper. Språket er dynamisk, ikke statisk. Det må normeres ut fra den faktiske og naturlige bruken slik den utvikler seg. Språket skal ikke vedtas i en komité over hodene på folk, slik samnorsken ble. Språket tilhører alle, ikke bare filologene. I den seneste rettskrivningsreformen for bokmål fra 2005 ble praktisk talt alle riksmålsformer tillatt. Det var mer enn 20 år etter vårt første gjennombrudd i Norsk språkråd – det såkalte liberaliseringsvedtaket i 1981. Vedtaket i 1981 var et vendepunkt.
– Selv om det er blitt mer språkfred, deltar du stadig i opphetede debatter?
– Det er delvis fordi noen dessverre fortsatt henger igjen i fortidens konflikter og er forutinntatte mot oss. De vil ikke akseptere det vi står for og tillegger oss meninger vi ikke har, for eksempel den at vi er mot nynorsk. Yngre mennesker, derimot, sitter ikke fastlåste i språkhistorien og har et åpent sinn. De fleste har ikke noe detaljert kjennskap til rettskrivningsnormer – de snakker simpelthen bare om «norsk eller nynorsk».
Nye språklige problemstillinger
Vernegg mener at Riksmålsforbundet har funnet seg naturlig til rette i dagens språkpolitiske bilde. – Vår viktigste oppgave nå er å fremme språkinteresse og god språkbruk. Men jeg synes det er nedlatende når noen sier at nordmenn skrev så mye bedre før. Jeg vil heller si at det aldri har vært så mye god språkbruk som nå, selv om det også finnes et vell av dårlig språkbruk. Vi må huske på at det i dag er så mange flere som skriver, og de skriver hele tiden. Det er andre språklige problemstillinger i dag enn for 25 år siden. For eksempel det at retteprogrammer inviterer til slurv og språklig slapphet. Eller at bare 2 prosent i aldersgruppen 20–24 år leser papiraviser. Vi må bli flinkere til å nå ut til de yngre aldersgruppene, finne dem på de plattformene de er, sier Vernegg.
En oppgave han vil at Riksmålsforbundet skal arbeide mer med, er språkarbeid overfor innvandrere. – Vi burde gjøre en større innsats for fremmedspråklige. Integrering er viktig for demokratiet, og i den sammenheng står norskferdigheter helt sentralt, poengterer Vernegg.
– Det er ikke mange ildsjeler som holder det gående som formann i 25 år. Hva er drivkraften?
– Først og fremst et brennende engasjement for saken. Dernest har jeg møtt fantastisk mange spennende mennesker, så sosialt sett er det også et veldig trivelig og morsomt verv. Som forretningsadvokat har jeg dessuten hatt Riksmålsforbundet som et nødvendig og berikende pustehull og avbrekk. Det har også vært perioder med motgang, men trivselen har alltid veid tyngst. I de siste årene har det dessuten lysnet med bedre økonomi, flere nye medlemmer og nytt blod gjennom et generasjonsskifte. Riksmålsforbundet er nødt til hele tiden å være relevant for samfunnet rundt seg. Hvis ikke vil ikke forbundet bestå, og riksmålet vil forfalle, sier Vernegg.
Enda flere jern i ilden
Gårdsturisme: Vernegg er med i driften av familieprosjektet Stokke Nedre, men du ser ham neppe igjen på traktoren. (Foto: Bente Håland)
Selv om riksmålets ve og vel er hans hjertesak, stopper ikke hans fritidsengasjement der. Hans ektefelle Morten Fagerli er konsertpianist og medlem av den dansk-norsk-islandske trioen DaNoIs, som Vernegg er manager og altmuligmann for. – Jeg tar meg av det administrative og praktiske, er kontorassistenten, sier Vernegg. Med hans ulastelige urbane stil er det kanskje ikke gårdsdrift man vil assosiere ham med. Men også der har han en finger med i spillet. De siste årene har han engasjert seg i driften av gjestegården Stokke Nedre ved Mjøsa. – Det er Mortens søster og mannen hennes som står for den daglige driften av dette familieprosjektet. Den gamle gården er fint restaurert og satser på gårdsturisme, med overnatting, selskaper, seminarer, julemarked og kulturaktiviteter. Det hender til og med at jeg hjelper til på kjøkkenet, forteller Vernegg. Men ingen har ennå sett ham på en traktor – unntatt for fotografens skyld.
– Du som lever og ånder for språket: Hva liker du å lese?
– Jeg leser hele tiden og er alltid midt i fire-fem bøker samtidig. Mest biografier, historie og krim. Men jeg er dårlig til å huske titler.
– Rekker du noe mer på fritiden da?
– Jeg reiser endel. Blant favorittstedene er Praha, Island, Barcelona, Roma og Sveits.
– Hender det at du blir sliten av alltid å bli assosiert med riksmålssaken, i sosiale sammenhenger, for eksempel?
– Jeg blir jo mobbet nå og da, og i perioder har jeg vært lei og frustrert, spesielt når vi har hatt lite ressurser. Ja, og så er jeg temmelig lei av at jeg som styremedlem i næringslivet alltid forventes å ta korrekturen i dokumenter. Men da vanker det alltid tvangsinnmelding i Riksmålsforbundet, så noe kommer det ut av det. Stort sett blir Riksmålsforbundets arbeid møtt med respekt . «Dere har jo vunnet», får jeg gjerne høre. Men språkarbeid vinner vi aldri , det kan alltid bli bedre!