Les denne artige smaksprøven fra «Tor i ord», festboken til Tor Guttus 80-Ã¥rsdag. Dette er en av tekstene jubilanten selv har bidratt med.
Harry: «En viss forloren eleganse beregnet pÃ¥ Ã¥ imponere omgivelsene, ofte inspirert av ingredienser i amerikansk film.» (Foto: Fotolia)
Artikkelen sto første gang på trykk i Ordet nr. 3, 2002.
Landbruksminister Sponheim har vakt oppsikt med å fastslå at det er «harry» å handle dagligvarer billig i Sverige. Han har dermed avtvunget ordet enda en betydningsnyanse, og mange har spurt seg hvor det skriver seg fra (bortsett fra, naturligvis, at det er mannsnavnet Harry, som igjen er en kjæleform av Harold eller Henry); videre hvor gammelt det er, og «hva det egentlig betyr».
I den grad jeg er blitt spurt – og det er i ganske stor grad – så har jeg svart at som ubøyelig og stort sett predikativt adjektiv brukt om stil, smak, klær, utseende, oppførsel o.l. er ordet nedsettende og betegner som regel en viss forloren eleganse beregnet på å imponere omgivelsene, ofte inspirert av ingredienser i amerikansk film. Det skulle da bety omtrent «lett vulgær, smakløs, juglete», i noen tilfelle ikke så langt unna «rånete», konkretisert i f.eks. frisyre (harrysleik), i noe anmassende billige klesplagg, i bilmodell à la raggar eller «Kløfta-Porsche» med diverse utstyr og styling, eller man tenker på møbler og andre inventargjenstander av noe prangende smakløshet.
Skifter med smaken
Torodd fra TV2-serien Wunderland trives i rånermiljøet og bryr seg ikke om at andre kaller gjengen harry. (Foto: TV2)
Men minusord som «harry» får lett en vid og generell betydning, og mange vil vel bruke det om ganske mye som man finner er «sub-standard». Det så vi klart på Venstres landsmøte, da den gjenvalgte nestlederen tillot seg å bruke det om den gjenvalgte lederen, nemlig selveste Sponheim. Og hun tok like godt med den norske bondestand i samme slengen – faen spare! Altså kan forestillingen om hva som ligger i ordet, skifte med smaken og med hvem som bruker det. Så vidt jeg vet, foreligger det både skriftstykker og nettsidestoff fra harrydebatten i 1999. Man kan lete der.
Les mer om «Tor i ord» og bestill boken i vÃ¥r nettbutikk!
Mange som har spurt, tror at ordet skriver seg fra 1960- eller 70-årene. Det gjør det avgjort ikke; ordet er eldre, og her kommer ens fremskredne alder for en gangs skyld til nyttig anvendelse, idet man kan berette følgende: I mine år på realskolen og gymnasiet (Holtet, Bekkelagshøgda, Oslo 1950–55) var ordet i full bruk, og jeg må ha blitt kjent med det senest i 1953. Merkelig nok står det ikke i Ulf Gleditsch’ slangordbok «Det får’n si» fra 1952, opptrykt i 1987 med tittelen «Lakkert høne med medisterbøff».
Swingpjatter
I 1950-årene oppfattet jeg ordet som nytt, men – som vi skal se – nytt var det ikke da heller. Vi brukte det bare som substantiv – alene eller i sammensetninger som «harrytype», «harrysted» – om gutter på vår egen alder og noe over, med Brylcreme i et litt fyldig hår og med en viss påkledning når de – swingpjatter som de ofte var – vanket på dans i f.eks. Folkets Hus (over Sentrum Kino): blå dress med trange bukser, slips og skjorte som hverken matchet hverandre eller dressen, i det hele tatt noe litt outrert som ble antatt å gjøre inntrykk på en viss type unge damer. Kort frakk med rikelig skulderinnlegg hørte også med. Vi gikk nok ut fra at harrytypene ikke kom opp mot oss selv når det gjaldt åndsevner.
For den tilsvarende utgave av det svake kjønn hadde vi ikke noe eget ord, men kalte dem «harryjenter». «Doris» og eventuelle andre ord er yngre.
Mester i genren
Tilfeldigvis kom jeg for et par måneder siden over en samling petitkåserier, «Strandhugg» av Carl Keilhau, illustrert av Hammarlund og utgitt på Ernst G. Mortensens forlag i 1951. Keilhau (1919–57) er en av mestrene i genren, og dessuten sentral i riksmålsbevegelsen, en fremragende og allsidig skribent, spesielt sterk i det humoristisk-polemiske. De som har kjøpt Riksmålsforbundets antologi «Det levende Ordet» fra tidsskriftet Ordet 1950–73, kan glede seg over fire bidrag fra ham, foruten Odd Eidems minneartikkel fra 1958. Carl Keilhau skrev mer enn 1000 petiter under pseudonymet «Pirat» i Dagbladet og Verdens Gang mellom 1945 og 1951, og om Harry skrev han i Dagbladet i mars 1946.
Fra mellomkrigstiden
Carl Keilhaus ur-Harry må skrive seg fra mellomkrigstiden. For at et egennavn skal bli fellesnavn og typebetegnelse og eventuelt ubøyelig adjektiv, må det være relativt vanlig. Vi kjenner uttrykk som «helt nils» og «helt johan», og det nyere «Bjarne» og gamle sammensetninger som «furte-Per», «matmons» og «Gamle-Erik». Og vanlig har Harry vært i mellomkrigstiden – ja, forbausende vanlig. Formodentlig var navnet vel kjent også i årene før første verdenskrig; det antas å ha kommet til Skandinavia sist på 1800-tallet.
Intet byfenomen
Statistikk som vennlige kolleger i Seksjon for navnegransking på Blindern har hjulpet meg å finne frem til, forteller at i perioden 1895–99 var Harry ikke blant de 330 hyppigste døpenavn for norske gutter, men mellom 1925 og 1929 lå det på 44.-plass. 6 av 1000 gutter ble da døpt Harry, og det er flere enn f.eks. Ola, mer enn dobbelt så mange som Øyvind, mer enn tre ganger så mange som Terje og Øystein. Og Harry er ikke noe byfenomen. Navnet ligger på 40.-plass i Oslo, som nr. 29 i Vest-Agder (høyest) og som nr. 76 i Møre og Romsdal (lavest).
Fremgang i Midt-Norge
I perioden 1945–49 var han falt tilbake til 72.-plass og snaut 3 promille på landsbasis. Men også det er respektabelt, og de lykkelige foreldre har tydeligvis ikke tatt seg altfor nær av Keilhaus skriverier i Dagbladet, selv ikke i Oslo, hvor Harry i denne tiden befinner seg på 94.-plass. I Midt-Norge kan han sogar notere fremgang fra 1920-årene.
I årene 1970–74 henger Harry fortsatt med, men er da med sine 0,29 promille på plass 281 av de 330. Han er distansert av både Ronny og Roger, av både Kennet(h), Kent, Ken, Jim, Raymond, Freddy og Morgan, for å nevne noen. Ja til og med av Steve, Tim og Benny. Men han ligger stadig foran Jack, Jimmy og Patrick.
Dandy fra folkedypet
Hva har så ur-harry til felles med min ungdoms? Ikke mye i det ytre, men begge kan vel karakteriseres som en slags dandy fra folkedypet – en «folkedandy» – med en viss kvinnebetvingende evne innenfor eget miljø, basert på dets oppfatning av moteriktige sjarmørfakter fra film og populærmusikk samt av klesdrakt.
Kanskje har harryene fra midten av 1900-tallet en av røttene sine i «fiffkavaleren på Trinserudsalen» som Asbjørnsen streifer i innledningen til «Plankekjørerne» (1846).
Med regjeringsmedlemmet Sponheims sverigehandlende nordmann har Keilhaus ur-harry ikke noe til felles. Men formene «spasserer» og «schtriten» leder tanken hen på en viss uttalerådgivning og norvagisering i regjeringens utøvende språkorgan…
Her følger Carl Keilhaus petit fra 1946:
Carl Keilhau: Arten som snart dør ut
Arten Harry synes å være i ferd med å dø ut i Oslo. La oss derfor skynde oss å notere dens egenskaper før den forsvinner.
For å begynne ovenfra: Harry har lyseblondt, permanentkrøllet hår, hvorav en del skjules av en hatt med neglesmal brem. Hatten er plasert slik at den dekker det meste av høyre øye, som kan ha form snart av hjortetakk, snart av fattigmann. Undertiden skyver Harry hatten bak i nakken med pekefingeren, men oftere tar han den av for å kjemme seg. Her viser det seg hvilket ufullkomment redskap kammen er.
Er Harry kledd i frakk, er dette klesplagget det mest iøynefallende kjennemerke. Fra en veldig bredde over skuldrene, oppnådd ved en kilo vatt i hver, svinger frakken bratt innover mot hoften, hvor den sitter trangt som en trikot. Nå må ingen tro at Harry med sin akselbredde og enorme brystkasse tilstreber et inntrykk av rå kraft. Det karakteristiske ved Harry er at han forener de muskuløse linjer i frakken med eleganse. Dette er tydelig hvis man lar blikket gli videre nedover til benklærne. De har en vidde på 58 centimeter og dekker skoen praktisk talt i sin helhet; bare en millimeter av den sylhvasse tåspiss er synlig.
Til buksene hører jakke og vest, som er et kapitel for seg. Den egentlige Harry eller ur-harry har sterkt vatterte skuldre i jakken med forhøyninger, såkalte sigarettskuldre. Jakkeslagene er om mulig enda litte bredere enn skuldrene. Nedentil er jakken rundet av på en slik måte at podex er blottet for jakke. Vesten går opp til halsgropen og er forsynt med fra tredve til femti knapper.
Snippen har lange flipper, og slipset er bredt som en fane unntagen i knuten, som har størrelse som et hagl. Resten står i en dristig bue ut og ned til slipsnålen. Til spaserbruk anvender Harry halstørkle. Dette som alle hans øvrige klesplagg er av iøynefallende farge, fortrinsvis gul, men også grønt og regnbuens øvrige sjatteringer er fyldig representert.
Harrys eiendommelige gangart er ikke lett å beskrive. Man kan kanskje si det slik at han iler langsomt. Fort som en dame på høyhælte sko, klakk-klakk, fort som i quick-step, men samtidig apasjeaktig tango-glidende. Under sin gang synes Harry at frakken aldri sitter stramt nok. Han knapper den derfor opp med jevne mellomrom og fører høyre del av frakken med en rask, svingende bevegelse over mot venstre med knapphullene og holder begge deler sammen med høyre hånd, inntil han knapper den om igjen så den blir likedan som før. I dette øyeblikk er han farlig for damene:
– Morn, freken. Eri ute å spasserer på schtriten? Skakke værra med en tur på Humla vel?
Det varer ikke lenge før det er et par av Harry og Mary, og arm-i-arm krysser de Akersgata. Harry har vel strengt tatt ingen tid å passe, men like fullt, gjør han stadig utfall i luften med venstre hånd og ser på armbåndsuret. Samtidig synes snippen å være for trang, og Harry skyter underleppen og haken fram og utfører noen raske vridninger med halsen.
Fra Humla går veien til Marys hybel. Men før vi gir ordet til Maupassant, vil vi feste oppmerksomheten ved Harrys sjelfulle side. Han griper banjoen som Marys faste men bortreiste følge har liggende på hybelen, og akkompagnerer seg selv til følgende sang:
Mooorj, kjære moorj, kan du høre meg nu, taaa disse blomsterj jeg haarj …
Med vemod ser vi fram til den dag vi ikke lenger skal møte Harry. Ikke høre hans tynne, skarpe stemme fra gatehjørnet:
Varrenoruvilla, owæh?
(Fra Ordet nr. 3, 2002)