Per Egil Hegge vekket både engasjement og latter på sitt foredragsbesøk hos lokale riksmålsaktivister.
– Det eneste sikre tegn på at et språk er levende, er at det endrer seg, sa Per Egil Hegge under sitt foredrag, her med ildsjelene i Kristiansand og Omegns Riksmålsforening, fra venstre: Einar Jensen, Hegge, formann Robert Amundsen og Jan Berg.
Over 130 tilhørere hadde funnet veien til Kristiansand folkebibliotek den 26. november for å høre presseveteranen og språkspesialisten Per Egil Hegge holde sitt foredrag «Det norske språket er i endring. Hvordan forholder vi oss til det?»
– Hegge holdt et livlig og humoristisk foredrag med en språkquiz som falt i smak hos publikum. Hans besøk her har eksponert vårt lokale arbeid på en glimrende måte, forteller Robert Amundsen, formann i Kristiansand og Omegns Riksmålsforening. – Til vår store glede holdt han på utover den annonserte tidsrammen, og han kunne gjerne fortsatt lenger på grunn av den engasjerende måten han maktet å holde vår oppmerksomhet på.
Det er kanskje ikke like mange folkeslag som er så intenst opptatt av språklige endringer som nordmenn, men alene om det er vi ikke. – Det eneste sikre tegn på at et språk er levende, er at det endrer seg, sa Hegge blant annet i sitt foredrag. – Det er brysomt, og det blir mer brysomt jo eldre man blir. De første skriftlige klager over at ungdommen ødelegger språket fordi de unge bruker ord og uttrykk feilaktig, finnes i det gamle Hellas ca. 100 år før Sokrates ble født. Latin endrer seg ikke, og det er fordi det er et dødt språk – selv om Ole Brumm kom i latinsk oversettelse for bare 55 år siden, altså lenge etter romerrikets fall.
Pøbb, trøkk og beiken
Endringer ligger altså i sakens natur, så stridens kjerne ligger egentlig i følgende spørsmål som Hegge stilte: Hvor raskt skal vi godta endringene, og hvem skal bestemme? – Norsk språkråd foreslo for 20 år siden skriveformene pøbb, trøkk og beiken, sa Hegge. – Kulturministeren, som var Aase Kleveland, stoppet denne reformen. Jeg er blant dem som var enig med henne, men både hun og jeg – og dere – vet at vi norvagiserer, altså velger norsk skrivemåte, eksempelvis byråsjef og sjåfør. Men hvor raskt slikt skal gå, er det liten enighet om.
Språkmøte av godt gammel merke: Fullt hus i Kristiansand folkebibliotek.
Språkutvikling innebærer også at en språkfeil kan slutte å være en feil hvis mange nok begår den. Som Hegge sa: – Det var også stor uenighet i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, som den gangen het Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, med knapt flertall og tenners gnissel fra mindretallet, for omtrent ti år siden besluttet å godta variantene har lyktes – som var trestreksfeil da jeg gikk på skolen. Da het det lyktes i fortid (preteritum), men har lykkes i partisipp. Mindre motstand var det da verb som blokkere og plassere fikk dobbeltkonsonant.
Å mele sin egen syke mor
Ellers vekket Hegge munterhet og latter med eksempler på forvrengninger av faste uttrykk (à la «Mele sin egen syke mor») og ikke minst svadasmulmende ordbruk. Akademisk tåketale får stadig gjennomgå i Hegges språkspalte i Aftenposten. Han nevnte et ferskt eksempel: – En doktoravhandling om familieskogbruk ble presentert som ”en tekstuell vandring i et medierende triangel”. Doktoranden var en anelse sur over å bli hengt ut – ikke så sur som jeg ville ha blitt selv, over en slik behandling – og spurte om jeg ikke visste at det var slik man måtte skrive hvis man ville ha doktorgraden i sosialantropologi. Avhandlingen tok for seg et interessant fenomen, nemlig at odelsjenter, når de overtar et familieskogbruk, styrer det bedre og fornuftigere enn guttene. Dette er jo ikke uinteressant, men det sto det ingen ting om i pressemeldingen.
I kjent understatement-stil avsluttet Hegge med en trossetning som han pleier å begynne – og avslutte – med når han snakker til byråkrater: Det er ikke noen mangel ved en tekst eller et utsagn at det er begripelig.
Synes du Riksmålsforbundets språkarbeid er viktig? Fyll ut vårt innmeldingsskjema!