«Jeg kan ikke helt fatte hvor heldige vi var som fikk bli kjent med ham,» skriver bloggeren, forfatteren og tidligere SNL-redaktør Ida Jackson i dette minneordet om Francis Sejersted, som blant mye annet var aktiv i riksmålsbevegelsen som mangeårig medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. I minneordet skriver Ida Jackson om sitt skjellsettende samarbeid med Sejersted i Store Norske Leksikon.
Francis Sejersted gikk bort 25. august. Det vil komme mange nekrologer, og de kommer til å handle om Nobelkomiteen, Fritt Ord, ytringsfrihet og norsk historie. Men jeg kjente ham som mannen som gav meg troen på prosjekt Store norske leksikon. Derfor tenkte jeg å skrive noen ord om ham og leksikonet her.
Bilde av Francis etter at Fritt Ord hadde gitt støtte til den siste utgivelsen av Store norske leksikon på papir. Vi er fremdeles usikker på hvordan han greide å holde alle bøkene eller om det er en modell i papp.
Du vet det sikkert: Store norske leksikon ville vært nedlagt om det ikke hadde vært for penger fra Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB. Dagbladets Jan Omdahl kalte Francis Sejersted arkitekten bak prosjektet, men Francis var så mye mer: Første dagen min på jobb i SNL var han den eneste personen i rommet som virkelig trodde på leksikonet. Det var en idealisme, entusiasme og kjærlighet til prosjektet jeg ikke forstod, men den smittet over på meg etterhvert.
Etter to uker i den nye jobben satt den sure, venstreradikale jentungen og hjalp den blide, konservative eldre herren med å opprette en bruker i Store norske leksikon på nett. Det gikk ikke så bra.
Du måtte motta et passord på SMS, og sånt drev ikke Francis med. Men i tiden vi jobbet sammen endret det seg: Han ble en av de viktigste faglige bidragsyterne til SNL og artiklene skrev han inn i editoren selv. Han logget seg inn og ut og svarte til og med på spørsmål i kommentarfeltet. Han forandret oss og vi forandret ham.
Men han bidro ikke bare med tekst: Han fulgte oss gjennom hele den politiske prosessen.
Jeg husker den første høringen jeg var med på i Stortinget: Jeg var så nervøs. Jeg hadde kjøpt nytt skjørt. Jeg hadde hørt på Staten Och Kapitalen kjempehøyt før jeg dro hjemmefra for å dekke over at jeg var gått fra å være aktivist til å bli lobbyist.
Da jeg kom på Stortinget hadde jeg ikke skjønt at jeg måtte legitimere meg og gjennom en sikkerhetssjekk, og jeg bablet rare ting til Securitas før jeg plutselig hørte vakten endre tonefall fullstendig og si: «Men er det Dem, Professor Sejersted!» og så ble vi vist inn i en fei. Francis slapp også gjennom metalldetektoren selv om det pep og pep, fordi hverken hatt, stokk eller bukseseler er særlig metalldetektorvennlig. Men noen ganger føler til og med Securitas at det blir for udannet å be folk ta av seg frakken. Tross alt.
Gammelt instagram-bilde jeg tok rett etter høring i Kulturdepartementet mens vi spiser napoleonskake på Halvorsens konditori.
Det var en intens periode. Han skrev kronikk, ble med oss på møter, tok telefoner og spiste ofte lunsj med oss på det bittelille leksikon-kontoret i Drammensveien. Vi satt klumpet sammen med tallerknene våre på knærne og hørte Francis fortelle: Om hvordan det var å være i Sovjet på 60-tallet. Om hvordan han hadde søkt forskningsmidler ved å ringe og «bare spørre» før det fantes noe forskningsråd. Om den gangen han var på åpent møte i Hordaland Høyre og det hadde dukket opp en usedvanelig dyktig ung jente og tenk nå var hun faktisk blitt statsminister.
Han lærte oss at det viktigste var at Store norske leksikon var uavhengig nok, at vi ikke bare kunne få noen penger fra hvem som helst: Hverken stat eller næringsliv skulle få påvirke hva fagpersonene skrev i artiklene. Han var opptatt av at staten skulle bidra økonomisk til SNL, men ikke på hvilket som helst grunnlag: De kunne ikke få eie kunnskapen. Den måtte være fri.
Og vi fikk penger. Dagen etter at det borgerlige budsjettet kom med 5 millioner i leksikonstøtte, hadde vi en stor fest med microbryggeri-øl og høy musikk og dansing. Francis kom. Han spurte den trivelige hipsteren som tok ham i mot i døren hvor han kunne finne hattehyllen (det var ingen). Det kan være at jeg ble brisen og forsøkte å smaske ham på truten i løpet av kvelden, fordi han var der, mest av alt. Fordi han satt og kranglet godlynt om hvorvidt Nina Karin Monsen burde fått den prisen med en masse førti år yngre web-huer.
Jeg jobbet på Store norske leksikon sammen med utvikler Wilhelm Joys Andersen. Han og jeg hadde det til felles at slutten av tenårene våre ble preget av Tron Øgrim og kjærligheten til Internett. Lite visste vi at årene etterpå ville bli preget av Francis Sejersted og kjærligheten til et redigert leksikon.
Men det var nettopp den første leksikonartikkelen Francis publiserte som fikk Wilhelm til å si: «Steke. Dette er jo bra. Kanskje det går an?»
For du skjønner: Francis Sejersted trodde på dette med fri kunnskap på nettet der alle kan lese. Og etter å ha diskutert med oss Tron Øgrim-lærlinger endte han opp med å publisere det under en Creative Commons-lisens, til og med. Jeg har laget et lite utvalg av mine favoritter under. Les dem, del dem, kopier dem og heng dem på veggen i klasserommet ditt. De handler om historie, men de tilhører fremtiden.
Francis Sejersteds Norgeshistorie til allmenheten
* 1814
* Unionsoppløsningen 1905
* Industristaten
* Norge i etterkrigstiden
* Norsk historie fra 1970 til 1990
* Norsk historie etter 1990
Tenk at historieprofessoren jobbet så tett sammen med oss i noe som egentlig best kan beskrives som en hektisk, super-teknisk oppstartsbedrift. Jeg kan ikke helt fatte hvor heldige vi var som fikk bli kjent med ham: Se hvor grundig og samvittighetsfullt han arbeidet med tekstene sine. Komme nær nok til å vite hvilket pålegg vi skulle kjøpe inn når han kom på besøk. Le sammen.
Mens jeg jobbet med dette blogginnlegget klarte jeg på slette det fullstendig og måtte begynne på nytt. Dette er noe som nesten aldri skjer meg, men som skjedde Francis hele tiden mens han jobbet med artikler i leksikonet. Jeg pleide å høre redaktør Marte snakke ham gjennom hva som hadde skjedd: Om at han måtte kladde, lagre ofte, ikke trykke refresh. Og mens jeg tenkte på det, begynte jeg å gråte. Så gråt jeg enda mer da jeg så at de tidligere kollegaene mine begynte å oppdatere SNL-artikkelen om ham.
Men det er så mye du ikke kan skrive i leksikon: Som SNL-redaktør Gunn Hild Lem skrev på Facebook: «Og i tillegg til alt det vakre som er sagt, kom han med boller til redaksjonen.»
Ida Jackson er blogger, forfatter og samfunnsdebattant. Hun har jobbet som kommunikasjonssjef i Store Norske Leksikon og er nå innholdsrådgiver i byrået Netlife Research. Hennes siste bok, «Morfar, Hitler og jeg» (2014), ble kritikerrost og fikk stor oppmerksomhet. Hun er også kjent for barnebøkene om Lena. Minneordet om Francis Sejersted ble første gang publisert på idajackson.no