РForfattere er spr̴klige kameleoner

Helene Uri og Sverre Mørkhagen ble lørdag hedret med riksmålspriser under Litteraturuka i Vestfold. Les juryenes lovord.

Under arrangementet i Sandefjord bibliotek overrakte Riksmålsforbundet litteraturprisen til Sverre Mørkhagen for hans Ibsen-biografi, og Helene Uri fikk årets barne- og ungdomsbokpris for ungdomsromanen «Stillheten etterpå». Juryleder Per Qvale berømmet Sverre Mørkhagens fremragende bruk av moderne riksmål i den nye biografien om Ibsen.

Tett på Ibsen

– Forfatteren levendegjør denne merkelige, rikt sammensatte mannen slik at man tidvis leser med oppsperrede øyne og gapende munn, sa juryleder Per Qvale.

Barne- og ungdomsbokprisjuryen fremhevet at Helene Uri skriver morsomt, presist og drivende, og bruker ofte overraskende språklige vendinger. – Selv om «Stillheten etterpå» er en ungdomsroman, er dette høyaktuell lesning både for elever, foreldre, lærere og skoleledere. Romanen utgjør et nyansert og tankevekkende bidrag til debatten om både mobbing i skolen, seksuell trakassering og læreres rettssikkerhet, sa juryleder Bjørgulv Vinje Borgundvaag.

Språklig levendegjøring

Helene Uri karakteriserte i sin tale skjønnlitterære forfattere som språklige kameleoner. De går under huden på sine romanskikkelser og levendegjør dem med forskjellige varianter av norsk.  – Men når jeg bare er meg, er språket mitt moderat bokmål, sa Uri.

De to vinnerne fikk hvert sitt litografi av Håkon Bleken, som han har laget spesielt for riksmålsprisene. Riksmålsforbundets litteraturpriser legger særlig vekt på språklige kvaliteter. Litteraturprisen er blitt utdelt siden 1957 og barne- og ungdomsbokprisen siden 1977.

Les juryenes begrunnelser:

RiksmÃ¥lsforbundets barne- og ungdomsbokpris 2019 til Helene Uri for romanen «Stillheten etterpÃ¥» – juryens begrunnelse:

det er altfor sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter deg som et varmt blodsprøyt mot panden.
[…]
Stillheten
som legger teppet over den døde
og som venter i trappene til alle er gått.

Utdrag fra diktet «Stillheten efterpÃ¥» av Rolf Jacobsen

***

Årets prisvinner skildrer enkeltmenneskers sårbarhet i møte med mobbing, gruppepress og hets. Boken forteller historien om en ung, nyutdannet lektor som mister kontrollen over klasserommet og etter hvert anklages for seksuell trakassering. Boken forteller også om en usikker elev som er vitne til, og etter hvert deltager i, en gruppedynamikk som får svært dramatiske følger.

Selv om boken er en ungdomsroman, er dette høyaktuell lesning både for elever, foreldre, lærere og skoleledere. Både mobbing i skolen, seksuell trakassering og læreres rettssikkerhet har hver for seg vært present i det offentlige ordskiftet. Denne romanen utgjør et nyansert og tankevekkende bidrag til debatten.

Holdningskampanjen og emneknaggen #megòg – som #metoo burde hete i Norge – har gjennom sosiale medier synliggjort sextrakassering. Særlig den som har vært rettet mot unge kvinner i arbeidslivet og utført av menn som er eldre eller står i et asymmetrisk maktforhold. Kampanjen har fått enorm oppmerksomhet også i ordinære medier.

Metoo har fått stor fortjent anerkjennelse for et viktig arbeid for å synliggjøre uakseptabel ukultur, og for å endre holdninger. Samfunnstopper har mistet stillinger og posisjoner også i Norge. På samme tid er metoo-bevegelsen også kritisert for personsjikane, virkelighetsbeskrivelser uten nyanser, og for å fremme feilaktige anklager uten mulighet for tilsvar.

I prisvinnerboken rotter elever seg sammen mot Odd Erik. De iscenesetter og fotograferer en situasjon som kan misforstås. Med falsk fotobevis får lektoren en en fiktiv anklage rettet mot seg om seksuell trakassering, rektor suspenderer, og elevene forsterker hetsen ytterligere gjennom ryktespredning og skriving i skoleavisen.

I tillegg til sprengstoffet som ligger i metoo-tematikken, har Uri samtidig gått rett inn i den aktuelle debatten om elevrettigheter og læreres rettssikkerhet. Etter at Stortinget for få år siden vedtok den såkalte mobbeloven, er det avdekket at flere lærere urettmessig har blitt anklaget for å krenke elever, uten mulighet for saksinnsyn eller kontradiksjon. Flere saker har landet hos sivilombudsmannen, og kunnskapsministeren har erkjent at lovverket har utfordringer som må vurderes.

I årets vinnerbok blir utfallet fatalt. Presset mot en nyutdannet usikker lektor som ikke håndterer sin første klasse, blir uutholdelig når den falske metoo-anklagen kommer og elevmobben slippes løs.

Selv om boken er politisk høyaktuell, er dette først og fremst en fremragende
litterær roman, med språket som en av bokens viktigste kvaliteter. Prisvinneren skriver morsomt, presist og drivende, og bruker ofte overraskende språklige vendinger – som her, hvor hun skildrer en guttegjeng på fest:

[G]uttegjengen beveger seg inn mot spisestuen, et jeanskledd monster med tolv bein, tolv armer, med hettegensere, med snusbokser i baklommene, med alkohol i blodet.

Forfatteren har også valgt et utfordrende fortellerteknisk grep, med hyppig veksling mellom elevens og lektorens synsvinkel, men takket være presise språkvalg som skiller de to hovedpersonene klart fra hverandre, fremstår begge ekstra levende.

For å gi stemme til lektoren – Odd-Erik – har forfatteren valgt et nærmest mekanisk og floskeltungt språk. Dette gir oss et tydelig inntrykk av hva slags menneske han er: En litt stakkarslig fyr som prøver å leve voksenlivet slik han tror det skal se ut, og en som gjør så godt han kan for å gi et inntrykk av kontroll. Den bastante, konstaterende tonen hans gjør det lett for leseren å se hvor ettertrykkelig han bommer. Dette gir en komisk effekt – samtidig er det smertefull lesning.

Språket som legges i munnen på eleven Ada er langt mer sleivete og springende, noe som bidrar til å tegne et klart bilde av en ung og usikker person som strever med å finne ut hvem hun skal være. Hun prøver å være Den Nye Ada nå som hun skal begynne på ny skole – og vi skjønner raskt at det har å gjøre med en fortid hun ikke vil dra med seg, en fortid hun absolutt vil skjule.

Dette, skal det vise seg, er noe hun har til felles med Odd-Erik. Hun blir da også den personen i klassen som kanskje forstår ham aller best og i størst grad evner å ha empati med ham. Men tør hun tale mobben imot når det gjelder?

Leserne får komme helt tett innpå de to hovedpersonene og kjenne på usikkerheten, ensomheten, fortvilelsen og håpet som de begge lever med. Stillheten etterpå er en dypt empatisk og avslørende roman.

Som forfatter har årets prisvinner utgitt både faglitteratur, romaner og barne- og ungdomsbøker, men hun er også språkforsker og professor. Hun har tidligere vært
førsteamanuensis i norsk, nå er hun professor i kreativ skriving og i tillegg språkspaltist i en av landets største aviser. På språkfeltet er hun visepreses i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, hun har hatt styreverv i Språkrådet, Forfatterforeningen og Det Norske Akademis ordbok, og hun har sittet i juryen for Nordisk råds litteraturpris.

Med denne meritteringen er det ikke overraskende at juryen berømmer forfatterens bunnsolide og ujålete riksmål. Hun er et språklig forbilde både lesere, forfattere og forlag bør bite seg merke i. I en tid der barn og unge skal håndtere svært stor valgfrihet innen den offisielle rettskrivningen, er det særlig viktig at både forfattere, og ikke minst deres forleggere, utover bevisst kreativ bruk av språket, er konsekvente i valget av og bruken av riksmål, eller andre bokmålsvarianter.

Til glede for unge lesere bruker årets prisvinner et gjennomført og stilsikkert riksmål.
Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 2019 går til Helene Uri for ungdomsromanen Stillheten etterpå. Juryen gratulerer Helene Uri og Gyldendal med prisen.

Juryen har bestått av Bjørgulv Vinje Borgundvaag, Heidi Sævareid og Mats Bergstrøm.

 

Riksmålsforbundets litteraturpris 2019 til Sverre Mørkhagen. Juryens begrunnelse:

Cand. philol. og forfatter, tidligere forlagsmann Sverre Mørkhagen har tidligere utgitt

• Kristins verden. Om norsk middelalder pÃ¥ Kristin Lavransdatters tid, sakprosa (1995)
• Peer Gynt. Historie, sagn og «forbandet Digt», sakprosa, Cappelen (1997)
• Og tre bøker om utvandringen til Amerika:
• Farvel Norge. Utvandringen til Amerika 1825-1975, sakprosa, Gyldendal (2009)
• Drømmen om Amerika. Innvandringen fra Norge 1825-1900, sakprosa, Gyldendal (2012)
• Det norske Amerika. Nordmenn i USA og Canada 1900-1975, sakprosa, Gyldendal (2014)

Han er Ã¥rets vinner av RiksmÃ¥lsprisen, for biografien IBSEN «…den mærkelige Mand». Statuttene sier: «RiksmÃ¥lsforbundets litteraturpris utdeles for fremragende bruk av riksmÃ¥l/moderat bokmÃ¥l. Prisen gÃ¥r til en forfatter av et skjønnlitterært eller faglitterært verk som utgis det aktuelle Ã¥ret.»

SÃ¥: Er dette riksmÃ¥l? Prisverdig riksmÃ¥l? Ja, dette er fremragende sprÃ¥kbeherskelse. Men allerede pÃ¥ første tekstside opptrer en trykkfeil: Det stÃ¥r fram! Og det var ingen fluelort som hadde lagt seg pÃ¥ e-en i frem, neida – trykkfeilen gjentar seg 353 ganger gjennom boken. Er det da fortsatt riksmÃ¥l? Ja! Dette er framifrÃ¥ riksmÃ¥l. (Forøvrig er det over 400 sammensetninger med og bøyninger av frem i boken … fremtid, fremheve, fremføre, fremst, sÃ¥fremt osv.)

Sverre Mørkhagen lar oss følge Ibsen gjennom alle år, fra fødsel til død, gjennom gode og onde dager med Suzannah, gjennom gode og dårlige kritikker, ja – ren slakt! Som med den skandaløst opprørske Et Dukkehjem og den særdeles støtende, usedelige Gengangere.

Vi får følge dramatikeren gjennom refusjoner, skandaler og suksesser, vennskap og uvennskap med andre litterater – ikke minst med Bjørnstjerne Bjørnson. Ja, først og fremst med denne erkerivalen, erkefienden og hjertevennen Bjørnson, som blir inngående portrettert. På godt og ondt. Bjørnson som kunne få seg til å skrive om Et Dukkehjem at det «er haandværksmesig ypperlig men det er ikke desto mindre skrevet af en plump, ond ånd».

Ibsen kunne være like nådeløs i sine karakteristikker. Her er forøvrig mange utfyllende portretter: Edvard Brandes får flere ansikter, ikke alle så flatterende, nei. Og man blir slått av hvor mye renkespill og bakvaskelser det var mellom de store navn i litteraturen, i kulturen.

Sverre Mørkhagen får de mange aktører til å bli levende for leserens øyne: Svigermor Magdalene Thoresen, Paul Botten Hansen, Ole Bull, Grieg, forlegger Hegel, Garborg, Vinje, de unge kvinnene han svermet for (det ble visst 4 etterhvert). Og den betydelige oversetteren William Archer. Et særlig inngående portrett får vi av sønnen Sigurd, fra veslevoksent begavet barn uten skolegang, til norsk statsminister i Sverige og gemal til Bjørnsons datter Bergliot.

Og alle stedene Ibsen oppholdt seg springer frem for leserens øye: Ikke bare Skien og Grimstad, Christiania, Bergen og Roma, men Dresden, Pillnitz, Berchtesgaden, Gossensass, München, Ariccia, Sorrento, Amalfi, Ischia og Suez.

Har biografen virkelig vært alle disse stedene? Det kan virke slik. Og Mørkhagen lar oss følge, innsiktsfullt, Ibsens litterære produksjon fra Catilina i 1850 til Når vi døde vågner i 1899. Biografen gir Peer Gynt «en særstilling i forfatterskapet» som et eksistensielt drama over et helt livsløp, og metrisk fullkomment. Videre: «Vi kan si at Ibsen i Peer Gynt har portrettert seg selv på sitt mest vitale, ærlige og selvutleverende.» Og at «Ibsen gjennom all sin forløsende selvutlevering i Peer Gynt samtidig ga seg selv det introspektive potensialet han kunne øse av og utvikle videre gjennom resten av forfatterskapet«.

Det er ingen tvil om at Sverre Mørkhagen har gjort grundig forskning i de 25 år han har arbeidet med stoffet. Det er godtgjort ved rundt 600 sluttnoter og tilsammen 75 sider med akribi (kilder, register, biografiske notater), særdeles ryddig og informativt. Alle kjente kilder er ganske sikkert med, og et vell fra hittil ukjente kunnskapsbrønner. Selv er Mørkhagen et oppkomme av kompositorisk talent og analytisk skarpsinn.

Hvordan var så personen Henrik Ibsen, ifølge biografen? Jo, det kan vi så å si lese ut av stykkene hans, der alle hans personlighetstrekk og hans forskjellige skjebneslag kommer til uttrykk hos de ulike personer, og mer og mer i form av selvoppgjør. Biografen sier det slik: «Diktningen var en pågående, ubønnhørlig leting etter ømme punkter i eget sjelsliv.»

Her er nok av illustrasjon og dokumentasjon av den levende, korporlige, begersvingende, humørfylt talende, samt den sammenbitt tause Ibsen. Man får et kaleidoskopisk bilde av en Ibsen som er både sjenert og arrogant, servilt krypende og nådeløst avvisende, fjeskete og brautende, skamløst ubehøvlet og åndfullt glitrende, svikefullt baktalende og høystemt rosende, uflidd sjuskete og prangende elegant. Og litt av en fyllefant. I 1861 fant Suzannah den gjeldstyngede og stadig mer alkoholiserte, da vel 33-årige dikteren døddrukken i rennestenen hver kveld. Hun fikk ham på fote – og etter mange år med ekteskapelig kulde uttrykker han, på sitt siste, kjærlig takknemlig overfor trofaste Suzannah.

Biografien om «den mærkelige Mand» viser et liv fullt av merkverdigheter – og hemmeligheter. Grundig forskning ligger bak en plausibel fremstilling av at Ibsen hadde enda et illegitimt barn, og det under oppsiktsvekkende omstendigheter. (Forøvrig usigelig trist lesning om etterslektens skjebne.) Den store boken – 864 sider – om den store dramatikeren er full av dramatikk, iblant den reneste pageturner.

Sverre Mørkhagen levendegjør med andre ord denne merkelige, rikt sammensatte mannen slik at man tidvis leser med oppsperrede øyne og gapende munn. Som dette med Ibsens skrutiniserende blikk som merker seg alt på sekunder, både detaljer og helheter, bare han kommer inn i et rom – og som beholder alt som fotografisk minne resten av livet. Ja, han hadde vel også hele tiden blikket vendt innover, iallfall det ene øyet, om det nå var det store eller det lille.

Juryen oppsummerer: Sverre Mørkhagen fÃ¥r RiksmÃ¥lsforbundets litteraturpris 2019 for biografien IBSEN «…den mærkelige Mand». Dette mÃ¥ være den ultimate Ibsen-biografi. Sverre Mørkhagen utmerker seg med en mesterlig sammenfletning av Henrik Ibsens liv og diktning, og med fremragende bruk av moderne riksmÃ¥l. Vi gratulerer!

Juryen har bestått av Per Qvale, Cille Biermann og Peter Normann Waage.