Som norsklektor i den videregående skolen arbeider jeg for å lage god nynorskundervisning, men jeg mener undervisningen kan bli enda bedre dersom man fjerner nynorsk som obligatorisk eksamensfag, skriver Leonard Ibsen.
Unnfallenhet i sidemålsspørsmålet har ført elever og lærere inn i en uholdbar undervisningssituasjon, mener norsklektor Leonard Ibsen.
Den instrumentelle innlæringen av nynorsk grammatikk kommer i veien for opplevelsen av nynorskens litterære kvaliteter. Skolen jeg underviser ved, ligger i et typisk bokmålsområde, men jeg leter like gjerne blant tekster på nynorsk som på bokmål når jeg skal lage øvelser for elevene.
Som introduksjon til lyrikkundervisningen pleier jeg å åpne med et dikt av Olav H. Hauge: «Mange års røynsle med pil og boge». Det er et presist og enkelt dikt om å sette seg mål og ikke gi opp underveis. Og hvert år utfordrer jeg elevene til å lokalisere «eit midtpunkt» i den siste verselinjen og får dem til å undre seg over selve fenomenet livsmål.
Fremstår som absurd
Men eksamensspøkelset kommer, og det kommer raskt: Elevene skal ha egen karakter i sidemålet og må drilles i nynorskreglene. Grammatikken fremstår for svært mange elever som kjedelig, bortimot absurd. Det absurde oppstår på grunn av nærheten mellom målformene.
Særlig for minoritetselevene blir den nynorske grammatikken en belastning som ødelegger for resten av norskfaget, og flere har i undring spurt meg hvorfor de skal lære to norske språk. Det viktigste må jo være at nordmenn kan kommunisere over landegrensene og at vi forstår hverandre i det nye multikulturelle Norge?
Og kommer ikke forståelsen av og gleden ved det nynorske språket helst når man leser nynorske tekster og går på nynorske teateroppsetninger?
Faktisk er det slik at gleden over nynorskens musikalske kvaliteter og frustrasjonen over den kjedelige grammatikken er noe minoritetselevene og resten av klassen har felles.
Viktigere å lese enn å pugge
Leonard Ibsen er norskelektor ved Valler vidergående skole i Bærum.
Det må da være viktigere å lese og diskutere en tekst av Agnes Ravatn eller Tarjei Vesaas enn å la elevene pugge en regel om genitivs-s, som riktignok er tillatt dersom det dreier seg om navn eller institusjoner, som i NRKs språkpolitikk. Det bør være viktigere å lese Fuglane enn å møysommelig forklare elevene hvordan man omskriver passivkonstruksjoner, og med streng pekefinger si at det heter ikkje og ikke ikke, ein og ikke man, berre og ikke bare. Det oppstår en unødvendig dårlig atmosfære i klasserommet når elevene skal tvinges gjennom substantivbøyning, unntak på -ing, utgreiingene om e- og a- og j-verb, sterke verb et cetera.
Selv om nynorsk er det viktigste språket for dem som har dette som hovedmål og hjertesak, blir det feil å tvinge norskundervisning inn i et mønster fra latinskolen.
Det avgjørende
Som en anekdote nevner jeg for elevene at nynorskens far, Ivar Aasen, var mer åpen for latin enn tysk. Men viktigere er det at jeg forteller om Aasens formidable innsats med innsamling av dialekter og hvordan han konstruerte det som den gang het landsmålet.
Det er nemlig avgjørende at elevene forstår at nynorsk har vært en historisk nødvendig del av nasjonsbyggingen. Uten Aasens forståelse for nasjonalt tungemål ville heller ikke det danske språket og riksmålet blitt brutt ned til et eget norsk skriftspråk.
Fortsatt sidemål med de blåblå
Da Erna Solbergs første regjering tiltrådte i 2013, var det mange norsklærere som forventet at sidemålet skulle forsvinne som eksamensfag. Såpass handlekraftig regnet man med at den blåblå regjeringen skulle være.Lærersønn og daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tok til orde for å fjerne sidemålseksamen og egen karakter i sidemål, men dette ble aldri gjennomført.
Problemet hans den gangen er også hovedutfordringen i dag: Hvordan kan man fjerne sidemålseksamen og samtidig ivareta elevene som har nynorsk som hovedmål?
- Svaret kan være at elevene selv velger hvilken målform de skal ta eksamen i.
- Alternativet er at alle elever i Norge går opp til eksamen kun i bokmål.
Skillelinjer på kryss og tvers
Det er riktig at det finnes enkelte steder i Norge hvor styrkeforholdet mellom målformene er annerledes, og at det i typiske bokmålsområder kan være enkelte elever som har nynorsk som hovedmål.
Nestleder i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik, vil kunne reagere på mine radikale løsninger – hun som er sosialdemokrat, nynorskbruker og minoritetskvinne, men hennes språklige identitet kan ikke være fasit for hele nasjonen.
De frihetselskende liberalistene i Frp vet dette: Sidemålseksamenen er tvang, derfor må den vekk. Det er likevel verdt å huske på at vannskillet i synet på nynorsk også finnes innenfor de ulike politiske partiene og på tvers av sosioøkonomisk bakgrunn.
Omstridt prøveprosjekt
Selv om uenigheter innad i Høyre har bremset fremdriften i nynorskspørsmålet, har de blåblå faktisk gjort en del siden 2013. Under Solbergs ledelse gjennomføres et prøveprosjekt med bare én eller to karakterer i norsk på Vg1 og Vg2, altså i stedet for tre karakterer som normalt.
Noregs Mållag har fra første stund reagert negativt på denne prøveordningen og med rette tolket den som et forsøk på å redusere sidemålets formelle status.
Hvorfor tør ingen sette spikeren i kista og gjøre eksamen i nynorsk valgfritt?
Solberg-regjeringens unnfallenhet i sidemålsspørsmålet har ført elever og lærere inn i en uholdbar undervisningssituasjon. Så lenge sidemålet er et eksamensfag med egen karakter, vil norsklærerne tvinges til en tidkrevende og unødvendig sidemålsundervisning.
Det er rett og slett feil å pålegge elever i et moderne og multikulturelt Norge å ta eksamen i to målformer på norsk.
Alt ved det gamle?
Unnfallenheten kommer også til uttrykk i det pågående læreplanarbeidet i norsk i regi av Utdanningsdirektoratet. Dette er et svært viktig arbeid som vil legge føringer for norskfaget i mange år fremover, men i forarbeidet til den nye læreplanen står det ingenting om vektingen mellom målformene eller type eksamensform. Betyr det at alt skal bli ved det gamle?
Fjerner man sidemålseksamen, vil jeg som norsklærer få mer tid til Hauge og de andre verselinjene i diktet om bueskyting. Jeg gir meg ikke før elevene forstår «pili som stend der og dirrar».
(Denne artikkelen sto første gang trykt i Aftenposten 27. april 2018 og er gjengitt her med artikkelforfatterens tillatelse. Temabilde: Fotolia.com)