John Ole Askedal
I Klassekampen den 13.4 skriver Oddrun Grønvik om Det Norske Akademis Store Ordbok (NAOB). Hun mener at de prosjektansvarlige har et forklaringsproblem fordi de i løpet av en tiårsperiode har mottatt ”drygt 30 millionar utan publiserte resultat”. Som hun meget vel er klar over, har denne ordboken i årevis vært grovt underfinansiert. Derfor har man måttet oppgi tanken om en papirutgave. Man må begrense seg til en elektronisk utgave, som ikke egner seg for utgivelse i enkeltbind. Det gjør derimot 12-bindsverket Norsk Ordbok 2014 (NO), som kan utgi nye bind i tur og orden innenfor rammen av et tilstrekkelig budsjett og med en rekordstor medarbeiderstab på 33 personer. Denne ordboken for nynorsk og dialekter har fått mer enn ti ganger større offentlige bevilgninger – mellom 350 og 400 millioner kroner? – enn bokmål/riksmål-ordboken NAOB.
Finansieringssituasjonen gjør at publisering av hele den elektroniske NAOB først kan finne sted i 2017. Det er nå besluttet i mellomtiden å delpublisere verket. Dermed vil man kunne sammenligne NAOB og NO med hensyn til relevans og brukervennlighet.
NO har forøvrig nynorsk i 1938-versjon som redaksjonsspråk. Det spørs om det har fremtiden for seg for de bruksformål som vanligvis får folk til å oppsøke en ordbok. NAOB redigeres i moderne moderat, offentlig bokmål, men har eksempelmateriale som illustrerer av alt norsk skriftspråk som ikke er nynorsk, i hele sin bredde.
I sitt første innlegg la Oddrun Grønvik vekt på den betydning god dokumentasjon av en nasjons språklige ressurser har, og hun hevder at Norge er gunstig stillet her. Det er nødvendig å ta et viktig forbehold: Så å si alle europeiske land har store nasjonale ordbøker for landets hovedspråk. Norge er unntaket. Den prioritering av minoritetsspråket nynorsk (med dialekter) som finner sted her, imøtekommer på ingen måte de reelle dokumentasjons- og bruksbehov. I fagmiljøene utenfor landets grenser vekker det betydelig forundring at norske myndigheter på en slik måte desavuerer landets skriftlige hovedspråk, som 90 % av befolkningen sogner til.
Oddrun Gønviks argumentasjon innebærer at NO slett ikke er avsluttet i 2014 – det gjenstår oppfølgingsarbeid og digitalisering av de fire første av de 12 bindene som vil foreligge neste år. Det virker derfor kuriøst når prosjektdirektøren for NO og en representant for Det Norske Samlaget erklærer at de vil overta bokmålsdokumentasjonen her i landet. Det er bemerkelsesverdig at et slikt forslag fremsettes før nynorskprosjektet NO er avsluttet, og før det foreligger noen form for faglig evaluering av dette.
Åse Wetås bekrefter 17.4 at NOs leksikografer gjerne vil gå løs på bokmål/riksmåldokumentasjonen. Det tok 72 år å samle stoffet og redigere bare de fire første av tolv NO-bind, et verk som språkforskere vil ha stor glede av. Det er uvisst hvor mange tiår og hvor mange hundre millioner kroner et bokmålsprosjekt av samme format vil kreve. I mellomtiden burde man sørge for å fullføre det dokumenterende, nasjonale ordboksverk som flertallet av språkbrukere i landet vil ha daglig nytte av, men som p.gr.a. pengemangel altså ikke blir ferdig til det grunnlovsjubileum som det skulle ha vært et viktig bidrag til.
Av
John Ole Askedal
Professor emeritus, UiO, medlem av NAOB-styret
Nils Heyerdahl
Preses, Det Norske Akademi for Språk og Litteratur
Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 19.04.2013.
Innlegget er et svar på Oddrun Grønviks svar av 13.04 og Åse Wetaas’ svar av 17.04 på følgende innlegg.