– Skrivekurset er mitt bidrag til det lokale fellesskapet her på Holmlia, sier forfatter og dramatiker Finn Iunker. – Jeg passer ikke så godt til å gå natteravn.
Kursleder Finn Iunker (stående) ønsker at flere stemmer skal bli hørt. Her flankert av (f.v.) Rania Al-Nahi, Mike van Wissen og Olaug Rønningsdalen.
– Det jeg kan bidra med, er å vise hvor lett det er å skrive bedre, mye bedre, sier Finn Iunker. Samfunnsdebattant Dara Goldar (t.h.) er glad for at han lærer å føre en skarpere penn.
Denne vårlige kvelden har fire kursdeltagere med skrivekløe funnet veien til Deichmanske biblioteks filial på Holmlia i Oslo. Bydelen er kjent for sitt flerkulturelle miljø, noe også Finn Iunkers drop-in-skrivekurs gjenspeiler, for flere av deltagerne har innvandrerbakgrunn. Noen kommer også fra andre kanter av byen, men felles for alle på disse gratiskursene er trangen til å skrive bedre og nå ut til et større publikum.
Slik som Rania Al-Nahi, statsviter og allerede erfaren skribent. Men hun har større ambisjoner.  – Jeg er født i Midtøsten og har vokst opp i Norge. Derfor kjenner jeg meg godt igjen i boken «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakan. Jeg har lyst til å skrive en lignende roman om hvordan det er å vokse opp mellom to kulturer, men ut fra et kvinnelig ståsted, sier Al-Nahi. Nettopp jenters og kvinners stilling i innvandrermiljøer er en hjertesak for henne.
Dara Goldar er også en ung samfunnsengasjert skribent som har oppsøkt drop-in-kurset for å utvikle sine skriveferdigheter. – I alt fra kronikker og politiske forslag til IT-tekniske e-poster på jobben, som han sier. Goldar har allerede gjort seg bemerket i Oslo-politikken og avisspaltene, og med til kurset har han første versjon av en kronikk som skal legges under lupen – det vil si vises på et lerret. Det er vanlig praksis at deltagerne deler tekstene sine på denne måten for å få kommentarer og innspill fra resten av gruppen.
Olaug Rønningsdalen har et annet utgangspunkt. – Jeg har nylig gått av med AFP og sluttet i jobben som leder ved Oslo krisesenter. Nå som jeg kan styre min egen tid, er jeg i ferd med å starte eget firma med tilbud på Internett om timer i en mindfulness-metode. I den forbindelse vil jeg skrive en blogg innenfor dette temaet og gjerne også en bok, forteller Rønningsdalen.
Mike van Wissen er IT-konsulent fra Nederland og har lært seg norsk de siste to årene. Nå vil han gå enda et skritt videre og skrive skjønnlitterært på norsk. – Mitt ønske er å bli flinkere på bloggen min og boken jeg skriver nå. Dette kurset er veldig lærerikt, sier van Wissen.
På lerretet kommer de første sidene av fortellingen hans frem, og de andre kursdeltagerne diskuterer formuleringer og litterære virkemidler før de vender forventningsfulle blikk mot skrivekurslederen for å høre hans synspunkter.
Lærer å skrive klarere
– Det enkle er ofte det beste, sier Finn Iunker og stryker sakte, men sikkert i setningene. Overflødige ord må bort. Teksten blir kortere, men klarere. «Less is more» kan stå som motto. – Strategien er å ta kontroll over leserens bevissthet og lede den dit vi vil ha den. Da bruker vi vanlige ord og aktive verb, og subjektet setter vi langt til venstre i setningen. Vi vil at leseren skal holde ut. Vær forsiktig med adjektiver, sier Iunker.
Det kan være tøft når kurslederen tar frem rødpennen og de andre kommenterer tekstene, men som deltagerne sier: – Det er slik vi lærer.
Han viser teksteksempler fra Franz Kafka og norske forfattere på lerretet.
– Se så mange aktive, men helt vanlige verb Roy Jacobsen bruker! Gode forfattere får det til å se lett ut, poengterer Iunker og trykker videre på delete-knappen. Ved å knipe inn her og der er plutselig et avsnitt halvert, men budskapet er intakt.
Iunker tar et tenkt eksempel: «Det er ingen som liker rasister.» – Hvis vi heller skriver «Ingen liker rasister», er meningen den samme, men antall ord er halvert, en besparelse på 50 prosent. Best av alt: Den viktige informasjonen står nå i en hovedsetning.
Han kommenterer også et avsnitt der samme ord er brukt flere ganger. – Grunnen til at vi bruker synonymer, er at hjernen vår leter etter mønstre. Men vi vil ikke at leseren skal legge merke til at vi bruker samme ord to ganger. Vi vil at leseren skal huske det vi har å si.
Selv om kursdeltagerne skriver innen forskjellige sjangere og har ulike ambisjoner, deler de et ønske om å nå ut til publikum. Jo bedre man formulerer seg for eksempel i et debattinnlegg, desto lettere er det å komme på trykk og bli hørt.
Skrivekurs som samfunnsoppdrag
For Finn Iunker er skrivekurset et bidrag til det lokale dugnadsarbeidet på Holmlia, en bydel som har slitt med blant annet gjengvold. Kurset tilbyr han på frivillig basis, bare med litt støtte nå nylig fra Bergesenstiftelsen. Utover de månedlige kurssamlingene bistår han elevene sine med veiledning på e-post. Ellers arbeider Finn Iunker (f. 1969) som forfatter og dramatiker, han er stipendiat ved Teaterhøgskolen og dessuten – må vi få tilføye – en engasjert riksmålsmann. Teaterstykkene hans er blitt oppført på scener i inn- og utland, og han mottok Ibsenprisen i 2006. Les mer i denne minibiografien.
– De fleste i samfunnet tilhører den tause majoritet, og det kan være ekstra vanskelig for innvandrere å bli hørt. Er skrivekurset ditt et idealistisk forsøk på å få flere stemmer i tale og bidra til et bedre nærmiljø?
– Den første impulsen var å nå frem til særlig unge menn på Holmlia og lære dem å slåss med ord istedenfor med kniv. Men det er uansett viktig at stemmer i vår bydel blir hørt, og da gjelder det å skrive knakende godt. Og jeg har uansett lyst til å hjelpe folk som bor her, til å lykkes. Det jeg kan bidra med, er å vise hvor lett det er å skrive bedre, mye bedre. Dessuten slipper jeg å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke går natteravn. Det er jo en seier, bare det.
Finn Iunker er åpenbart en populær læremester, og elevene hans er tydelig begeistret for det de får med seg. Som Dara Goldar sier: – Jeg lærer flere ting. Å uttrykke meg presist, skrive kort og enkelt, og å skrive med en slags rytme som gjør teksten enklere å lese.
Les mer om drop-in-skrivekurset her.
(Foto: Stig Michaelsen)