Dette er en litteraturhistorisk oppgave. En slik oppgave krever fagkunnskap, men den vil ikke bli formet slik at det holder å reprodusere ren lærebokkunnskap. Oppgavegiverne vil prøve elevens evne til å bruke kunnskapen konstruktivt og selvstendig, og derfor blir oppgavene ofte knyttet til tekster, som eleven skal ta utgangspunkt i. En besvarelse av denne typen vil høre til artikkelsjangeren og er en form for resonnerende oppgave, der kandidaten skal disponere stoffet oversiktlig og forme en tekst med naturlige avsnitt. Avsnittene bygges opp på vanlig måte, gjerne med en påstand i begynnelsen og begrunnelse etterpå.
Tekster:
«Orkan», «Jeg ser», «Salme», «I en eventuel digtsamling», og «Jeg’et» av Sigbjørn Obstfelder (1866-1900).
Presenter noen trekk ved Sigbjørn Obstfelders diktning. Bruk eksempler fra de vedlagte tekstene. Hvilke tanker gir disse tekstene deg i dag?
Alle tekstene er skrevet i 1890-årene.
ORKAN
Blæst, storm, orkan!
Nøgen vil jeg bade mig i din susen!
Hei! Se mine hvide arme!
Mit hår flyver, hei!
Leg med mit hår, orkan!
Blæs!
Fold ut min sjæls brede vinger!
Min sjæl favner verden!
Uranos skjelver derinde!
Orkan! Orkan!
Jeg er nøgen!
Som du har jeg kastet mig i jordens vaiende græs!
Mine arme jubler mot rummet!
Verdensrummet!
Hei!
Kom!
Lad os lege!
Styrte os i havet!
Kom hvirvkende balde!
Kom ravne, haier, sjøer!
Kom, rasende skyer!
Vi danser, vi danser!
Jeg og I!
JEG SER
Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.
En regndråbe!
Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem
De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte
Jeg ser på velklædte herrer
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser ….
Jeg er visst kommet på feil klode!
Her er så underligt….
SALME
Når den første tåre smelter,
da brister sorgen
O Gud, giv mig den første tåre.
Hos mig er tåren is
og min sorg er isens rose,
Hos mig er tåren is,
og mit hjerte fryser.
I EN EVENTUEL DIGTSAMLING
I en eventuel
digtsamling
vil jeg ikke ta med
både stort og småt
når det blot er godt.
Sletikke!
I en eventuel
digtsamling
vil jeg ikkun ta med
ruskende, ravgale påfund,
dillede, tossede tanker,
smilende, smigrende smil.
Alt alvor
være banlyst
fra versene mine.
Alt moralsk
kirkestil,
fanden i vold!
Naturalismen
skiter jeg i
– foreløbig.
Den store Georg
i Kjøbenhavn –
Jeg kaster ei perler for kritici!
Jeg kaster de runer over spange
for skjønne damer,
for hvite kvinder,
for blusende kinder,
for tændende kys.
Jeg kaster de jublende rythmer
for gale bohêmer,
for sekstenårs jenter
for lønlig forlibte
for brændende vin.
Jeg kaster de kvidrende triller,
jeg drømmer de sarte drømme,
jeg ligger på knæ for roser
i sol.
fanden i vold!
Jeg synger om reisende stråler,
jeg lytter til sjelenynnen,
jeg ber for os alle om latter
i sol.
JEG’ET
Jeg tegned vandtes brede, rolige linje. Små og store seil, dampere
med lange røgstrimer krydser og nuer sig på det, skyer og lanterner
speiler sig i det, holmer dukker op som drømme fra dets bund.
Jeg lod grøn jord bøie sig ned på begge sider av fjorden og drikke
af vandet. Den har kniplet dets kant med løv og bar og blomster som
vifter sagte.
Og under løvet går mendene og kvinneren i flokke og i par. Jeg
har stemt luftens, løvets, vandtes toner, jeg har bygget menneskets
øre i rig harmoni.
Jeg går ene blant dem og hører dem le til hin anden og hviske
elskovens ord.
Dernede, hvor vand og strand favnes, lægger jeg et violet skjærf
af dis, slynger det frem om fjeldskråiningen. Det er stukket med
mangfoldige små perler, lysende, som stiger op over fjeldet, hjemmene.
Jeg går ene blant dem, det er min glæde at høre deres tanker,
kjende deres sorg og jubel.
Og dog – jeg ved ikke – det er mig ikke nok. Jeg blir rastløs. Det
blir mig fremmed. jeg må bort.
Og langsomt stiger jeg opover mot fjeldene, og bag mig blir
sangen og latteren svagere og svagere.. Tilsidst dør de hen, jeg hører
blot lyngen hviske, isbræen sukke.
Det vågner hos mig en dunkel attrå.
Der skulde komme en. Han skulde komme og lytte sig frem til
der hvor isbræen sukker og lyngen dør.
Han skulde komme og si: Jeg så sjøen, og himmelen, og farvernes
dis, og menneskets under. Og jeg blev mer og mer ene. Ti jeg fik
en længsel efter at lære den at kjende, hvis fantasi digted sjø og skyer,
hvis tanke bygged menneskets øre.
Løsningsforslag:
Sigbjørn Obstfelders forfatterskap er et av de merkeligste og mest betydningsfulle i norsk diktning. Hans verk peker fremover mot vår tids moderne lyrikk, og han er en av de mest markante skikkelser i nyromantikken, som var en reaksjon mot 1880-årenes realisme og samfunnskritikk.
Nyromantikerne vender seg innover mot menneskesinnet og søker til naturen. Interessen konsentrerer seg særlig om det avvikende, gjerne nevrotiske sinn, for nyromantikerne syntes ikke veltilpassede A 4-mennesker var noe å skrive om. Det «syge» sinn opptok dem atskillig mer. Forfatterne er ikke opptatt av samfunn, men individ, og de er ikke opptatt av typer, men av særtilfeller. Samfunnskritikken fra realismen og naturalismen ble en saga blott.
Det var først og fremst Knut Hamsun som utformet nyromantikkens litterære program, men også Sigbjørn Obstfelder har sagt sitt i den anledning. I diktet «I en eventuel digtsamling» ser vi hvordan han ser på diktningen og diktningens oppgave.
«Naturalismen
skiter jeg i
– foreløpig
Den store Georg
i Kjøbenhavn –
Jeg kaster ei perler for kritici!»
Det er rene ord for pengene. Obstfelder er nesten ironisk i dette diktet, der han er klart antirealistsisk. «Den store Georg i Kjøbenhavn» er selvfølgelig Georg Brandes, som utformet realismens slagord – «problemer under debatt». Noe slikt vil Sigbjørn Obstfelder ikke skrive om, nei, han vil «ikkun ta med ruskende, ravgale påfund, dillede, tossede tanker, smilende smigrende smil». Han «kaster…. runer…. jublende rythmer…. kvidrende triller» og «reisende stråler». I dette ligger det at han vil skrive om mystikk, de store, altoppslukende følelser, den berusende livsfølelsen og de heftige og intense sanseopplevelsene i livet.
Samlende hos Sigbjørn Obstfelder er hans religiøsitet. Hele sitt liv var han opptatt av den religiøse dimensjon i tilværelsen, noe tekstene «Salme» og «Jeg’et» er et uttrykk for. I den prosalyriske teksten «Jeg’et» er stemningen nesten lyrisk lykkelig, i alle fall til å begynne med. Man kan lure på hvem «jeg» egentlig er, for det kan se ut som om det er Gud som taler. «Jeg» har «tegned vandets brede, rolige linje», lat «grøn jord bøie sig ned på begge sider av fjorden og drikke af vandet» og har «bygget menneskets øre i rig harmoni». Etter hvert stiger diktets «jeg» oppover mot fjellene og ensomheten, for til tross for idyllen er det noe som mangler. Han søker den som «skulde komme og lytte sig frem til der hvor isbreen sukker og lyngen dør». I siste linje uttrykkes den egentlige lengselen: «Ti jeg fik en længsel efter at lære den at kjende, hvis tanke bygged menneskets øre». Den som har «bygged menneskets øre», kan ikke være noen annen enn Gud. Uten dette religiøse fellesskapet er tilværelsen ufullstendig, selv om verden rundt i og for seg er harmonisk og lykkelig.
Men nyromantikken var motsetningsfylt. Den berusende livsfølelsen var paret med melankoli og dyp livsangst. Fremmedfølelsen er kanskje aller mest fremtredende i nyromantikken. I sitt eget liv fikk Obstfelder føle dette på kroppen. Han opplevde et nervesammenbrudd og var i en periode innlagt på psykiatrisk avdeling som «sinnssyk», men kom seg gjennom krisen. Utpreget hos ham er skildringen av angstfylte sinnstilstander. Obstfelders mest berømte dikt er «Jeg ser», et dikt som er gjennomsyret av en slik fremmedfølelse. Det er blitt en historisk markør for 1890-tallet, og om folk ikke kjenner noe annet dikt av Obstfelder, kjenner de dette.
Diktets «jeg» uttrykker sin undring over en verden som han opplever som fremmed. Han har ingen tilhørighet til det han ser, men står utenfor som betrakter. Verken naturen eller menneskene gir ham noe annet enn en følelse av å være et sted han ikke hører hjemme, han «er vist kommet på feil klode!» Det siste ordet er et sterkt uttrykk for graden av fremmedfølelse, for lenger vekk enn en annen klode er det vanskelig å komme. Når han attpåtil bruker utropstegn etter, virker det ekstra sterkt. Det er selve eksistensen, tilværelsen, han føler seg fremmed overfor.
Lengsel var også en sentral følelse i nyromantikken. Hos Sigbjørn Obstfelder kommer dette blant annet til uttrykk i diktene «Orkan» og «Salme». I begge dikt snakker diktets «jeg» til en annen, i det første diktet til naturen, i det andre til Gud. I «Orkan» snakker Obstfelder til naturen som en venn. Det er ingen rolig, smilende natur han henvender seg til, men en stormfylt, dramatisk en. Å gi naturen menneskelige egenskaper er det vi kaller besjeling, og det er et sentralt trekk i nyromantisk diktning, som det var det i den første romantikken i 1830- og 1840-årene. Dersom man føler at naturen er en levende organisme med en ånd i seg, er dette en naturlig måte å uttrykke seg på.
Diktet gir et sterkt uttrykk for lengselen etter de store dimensjoner og de intense følelser. «Jeg»et søker berusende, grensesprengende opplevelser, og intet mindre enn selve verdensrommet strekker Obstfelder sine armer mot. «Min sjæl favner verden!» Når dikteren understreker «jeg»ets nakenhet, henger det sammen med at han søker en avkledd, det vil si egentlig eller autentisk, versjon av seg selv. Det er sin egen, indre kjerne han vil åpne for naturkreftene, ikke i bokstavelig, men i åndelig forstand. Målet for lengslene hans er en sjelstilstand der han opplever et fellesskap eller en samhørighet med verdensaltet.
Hver eneste linje avsluttes med utropstegn, og hele diktet kan sees som et langt utrop. Rope må man vel skal man snakke til en orkan.
I diktet «Salme» er tonen en annen. Her møter vi en annen slags lengsel. Dikteren beskriver en sinnstilstand nesten uten følelser, et stivnet sinn, som lengter etter å slippe løs det som er så innestengt at bare Gud kan hjelpe. Forløsningen kan kun skje dersom sorgen får et uttrykk, og dersom «jeg»et i diktet får gråte. Det vondeste er ikke å kunne dette, og jeg-personen ber Gud om å la demningen briste og den indre isen smelte.
Et fellestrekk ved tekstene er at de er skrevet i jeg-form. Nyromantikken la avgjørende vekt på det subjektive og den subjektive opplevelse av tilværelsen. Hamsuns roman «Sult» er skrevet i jeg-form, og dette var noe nytt i litteraturen. På samme måte har Obstfelder et lyrisk «jeg» i tekstene sine. Det eneste man kunne si noe autentisk om, var det subjektive, mente nyromantikerne, og da måtte man skrive slik.
En litteratur som skal befatte seg med temaer som fremmedfølelse, angst, livsrus og religiøs lengsel, trenger sitt eget språk og sin egen form. Realismens genre var romanen og skuespillet, mens lyrikken ble betraktet som død. I 1890-årene, da nyromantikken blomstret, ble lyrikken vekket til live igjen, og nyromantikkens genre fremfor noen er lyrikken. På dette området er Sigbjørn Obstfelder banebrytende. Han sprenger grensene for den tradisjonelle lyriske form og skaper sin egen, høyst originale.
Det første man kan feste seg ved, er at genregrensene sprenges. Obstfelder skrev tekster som ligger i grenselandet mellom lyrikk og prosa, og man kan vanskelig kategorisere dem på tradisjonell måte. Når han skrev tekster som uten videre kan karakteriseres som dikt, så var det ikke tradisjonelle dikt. Han skrev uten fast rytme og rim og lot hver tekst formes ut fra temaets egenart og dikterens budskap. Når temaet er en kaotisk tilværelse, passer ikke de tradisjonelle, regelmessige diktformene. Akkurat slik følte modernistene i det 20. århundre det også. Obstfelder var en forløper for modernismen både i Norge og Norden, men gjennomslag i litteraturen i Norge fikk retningen ikke før etter annen verdenskrig.
Den grunnleggende livsfølelsen i mange av Obstfelders dikt er fremmedfølelsen. Den er i høy grad moderne i det 21. århundre også. Det dikteren uttrykker, er på mange måter en postmoderne, urban fremmedgjorthet, ensomhet og angst. Hvert menneske er som kjent en øy, og dette gjelder i større og større grad det moderne samfunn. Broene mellom menneskene er blitt både lengre og vanskeligere å bygge i en tid da alle skal utfolde seg på egne premisser og tilhørigheten til hjem, familie, bosted og sosial gruppe er redusert. Resultatet er en økende ensomhet. Derfor føler en leser av i dag seg på en merkelig måte hjemme i Obstfelders lyrikk, til tross for at diktene ble skrevet for over 100 år siden.