Spørsmål
Hei!
Jeg støter stadig på argumentet om at nynorsken er bygd på alle dialektene i Norge, såvidt jeg vet er dette galt: det er Vestlandet som er nynorskens kjerneområde og det var her Aasen fant de dialektene han bygde språket sitt på. Går det an å definere dette litt nærmere?
Svar
Det er ikke lett å svare kort på spørsmålet, men jeg skal gjøre et forsøk.
Det er riktig at nynorsken i prinsippet og historisk sett er bygget på norske dialekter, men den kan selvsagt ikke samsvare med alle. Aasen hadde en forkjærlighet for de dialektene som har bevart alderdommelige trekk, og det er sentrale vestlandsdialekter og noen midlandske. Men for å samle flest mulig av formene under én skriftnormal måtte han gå bakover i språkhistorien – etymologisere, fastsette skriftformer som samsvarte mer med gammelislandsk normalortografi og med svensk (og dansk) samtidsortografi enn med de formene som levde i dialektene, og som ofte var redusert ved at fullvokalene a, o og u var blitt til e og mange gamle konsonantlyder var blitt «stumme».
Noen eksempler:
Aasen valgte -a som endelse i infinitiv. Det er det bare sentralvestlandsk og sørvestlandsk som har. Finnmark og Troms, Sunnmøre (Aasens egen dialekt), Ytre Sogn, sørlandsk og Sør-Østfoldsk har -e, og det store folkeflertall (de østnorske dialektene i vid forstand) har såkalt kløyvd infinitiv: -e i verb som hadde lang rotstavelse i gammelnorsk, ellers -a (hopp-e, men vær-a og sitt-a). Aasen valgte -i som endelse i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord (bygdi) og i bestemt form flertall i intetkjønnsord (husi). Det har støtte i få dialekter, også om vi regner med de midtnorske som har -e som endevokal. Det store flertall har -a. Aasen valgte -or som flertallsendelse i svake hunkjønnsord (gator); -or og-ur i slike ord er naturligvis langt sjeldnere enn -er.
Aasen brydde seg lite om sørlandske og sørøstnorske dialekter; de gikk for å være infisert av dansk, og er først etter Aasens tid blitt utforsket historisk. Etter Aasens tid er det kommet mer østnorsk inn i nynorsken, og den har nå en valgfrihetsmengde som det er umulig å ha oversikt over. Noen av hans alderdommeligheter er fortsatt tillatt som sideformer i nynorsk (bygdi, husi, gator), og i infinitiv er det full valgfrihet mellom -a, -e og kløyvd. Men Aasens fortidsformer «kastade» og «kastad» er forlengst erstattet med «kasta». Likeså er flertall av verb ikke lenger med nynorsknormalen (eg kom, men dei komo), en del stumme konsonanter er sløyfet osv. osv.
Ser man på hele valgfrihetsspektret i dagens nynorsk, er det riktig å si at de enkelte formene har hjemmel i en eller annen dialekt, men det er ikke på langt nær slik at alle nordmenn finner hele sin dialekt igjen i nynorsken. Argumentet «tuftet på dialektene» går på teori, ideologi og språkhistorie; i praksis spiller det ingen rolle. Årsaken til at det er vanskeligere å lære å skrive nynorsk enn riksmål/bokmål, er at nynorsken er sjelden å se utenom Vestlandet; man lærer lettest å skrive det man har for øynene daglig. Jevnføring med eget talemål er ingen naturlig pedagogisk vei å gå for å lære å skrive; det er i alt vesentlig filologer som er opptatt av det. Vanligvis spiller ordforrådet («hva det er lov til å skrive») en større rolle for folk flest enn ordformer og bøyningsformer. På det området avviker nok nynorsken adskillig mer fra folkemålet enn riksmål/bokmål gjør.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
Posted in: Diverse