Spørsmål:
Süd-Tirol (Syd-Tyrol), det offisielle navnet på denne overveiende tysktalende landsdelen på grensen mellom Italia og Østerrike, skal ifølge Språkrådet skrives Sør-T. Her bryter rådet med sine egne prinsipper, for da kan vi like gjerne også skrive Prag, Lissabon (som i svensk og dansk) når det offisielle navnet noen ganger ikke skal nyttes, som i tilfelle Syd-Tyrol. Det er tillatt å skrive Sydpolen, Syd-Vietnam/sydvietnameser/syd-vietnamesisk, Syd-Libanon, Sydstatene (i USA), sydstats-baptistene, sydhavsøy, Syd-Spania, men offisielt ikke tillatt å skrive Syd-Atlanteren, sydamerikaner, sydafrikaner, sydkoreansk, Syd-Korea, Sydkalotten. Hvorfor har ikke Riksmålsforbundet reagert på disse inkonsekvente ulogiske idiotbestemmelsene og satt foten ned. Svensker og dansker bare rister på hodet når de hører om det. Bestemmelsene er også ubegripelige for nordmenn å forstå, dessuten brudd på skandinavismetanken til Bjørnson og andre.
Svar:
Takk for spørsmål. Du har rett i at både regel og praksis er forvirrende når det gjelder SYD og SØR. Norsk språkråd foreslo i 1979 (i liberaliseringsvedtaket) full valgfrihet; tidligere hadde SØR vært eneform i de fleste ordene. I 1980 forelå Brynjulv Blekens oversikt «Riksmål og liberalisert bokmål», hvor han på side 85 gir en kort oversikt over fordelingen mellom SYD og SØR i riksmålsnormen. Hovedsynspunktet fremgikk da i all enkelthet slik i Riksmålsordlisten:
syd el. (især hjeml.) sør
Altså syd brukbar som form i alle sammenhenger, og sør mest om hjemlige forhold.
Bleken grupperte tilfellene i fire punkter:
1. Bare syd
syd|himmel, -lys, -ost; -kalotten, -statene (i USA);
Syd|ishavet, -korset; Syd-|Afrika, -Amerika, -Korea, -Tyskland, -Vietnam, -Yemen
2. Både syd og sør
sydlig el. sørlig; syd- el. sør|fra, -gående, -over, -på, -side, -vendt, -vest, -øst;
Syd-Norge el. Sør-Norge
3. Tilfeller hvor bokmålet (i de fleste ordlistene) har bare syd
Syd|frukt, -havsøy, -landsk, -lending, -vest (hodeplagg); sydpol (den magnetiske s.)
Sydpolen; Syden
4. Bare sør
søring; sør|landsk, -lending, -vestlandsk, -østlandsk;
Sørlandet, Sør-Hålogaland, -Trøndelag
Resultatet for bokmålets vedkommende da det kom til stykket, ble hverken riksmålets fordeling eller full valgfrihet. Det viktigste var at Språkrådet ikke kunne godta at alle stater og lignende geografiske områder skulle ha to former. Det ble altså gjennomført et slags geografisk prinsipp, ved at stater og andre klart avgrensede geografiske områder skulle ha Sør- som eneform, mens Syd- ble valgfritt ved navn på mer vagt avgrensede områder. Det var noe annet enn riksmålsnormeringens og tradisjonens prinsipp.
Språkrådsvedtaket fikk en del merkelige konsekvenser. For eksempel kunne man offisielt skrive sånt som at «en del av Sør-Norge ligger innenfor Syd-Skandinavia», og at «uroen oppstod i den sydlige del av Sør-Carolina».
Bleken skrev en utredning om det pussige i Språkrådets normering, og selvsagt satte riksmålsrepresentantene i Språkrådet sine ben ned. Men de var ikke mange nok.
I den drøyt 40 årene som er gått siden 1980, har de offisielle eneformene av statsnavnene naturlig nok styrket sin stilling, både ved at de er offisielle, og ved at en samlet presse har tatt dem i bruk. Likeledes er datasamfunnets betydning innlysende. I syvende utgave av Riksmålsordlisten (2007) er formene på Sør- og Syd- i slike ord likestilt.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
Posted in: Hvordan skrives ...?