Les Gullpenn-vinner Knut Olav Åmås’ tale under prisoverrekkelsen i Oslo torsdag 4.april her.
Kronikkens mester: «Det jeg ikke kan få sagt på 6000 tegn, med mellomrom, kan jeg ofte like gjerne spare meg,» sa Knut Olav Åmås, her med sin nye gullpenn – av ekte gull, vel å merke. (Foto: Stig Michaelsen)
Takk til juryen for Gullpennen. Takk til Aftenposten. Takk til Stiftelsen Fritt Ord. Takk til mine tre viktigste lesere: Min mor, Ingrid Frivold Åmås. Min beste venn, Dag Øistein Endsjø. Min kjæreste, Knut Aastad Bråten.
Olof Lagerkrantz, legendarisk sjefredaktør i den svenske avisen Dagens Nyheter, skrev en gang: «Det finnes ikke noe vakkert språk uavhengig av kunnskap.» Den setningen har jeg hatt i bakhodet som skrivende person. Jeg har utgitt tyve bøker, men jeg er ikke forfatter. Den siste boken er den viktigste jeg har laget, og det er fordi den består av et lite utvalg av kommentarer jeg har skrevet. Det er det formatet jeg liker.
Det har jeg fått bruke i en del år nå, ikke minst i Aftenposten, først som kultur- og debattredaktør, de siste årene som ekstern kommentator. Et annet viktig medium for meg er muntlig, nemlig taler og korte innlegg. Jeg holder riktignok mange foredrag, men jeg er nok bedre på maks ti minutter. Og dét er omtrent den samme tekstlengden, fremført muntlig, som en skriftlig publisert kommentar utgjør. 6000 tegn, med mellomrom.
Det jeg ikke kan få sagt på 6000 tegn, med mellomrom, kan jeg ofte like gjerne spare meg. Taler og korte innlegg holder jeg ofte på vegne av Stiftelsen Fritt Ord – det er morsomt og utfordrende å innlede og åpne konferanser, seminarer, utstillinger og festivaler, og prøve å si noe med mening i.
Så dette er de to yndlingsformatene mine som skribent – ikke boken og foredraget, men kommentaren og talen.
La meg si noen setninger om hvordan jeg arbeider språklig og stilistisk, hvordan jeg tenker omkring kommentarer. Jeg prøvde først å skrive om begge deler hver for seg, men det gikk ikke, for de henger jo så tett sammen.
Det gjelder å la saksforholdene selv bestemme hva man mener om en sak. Jeg har jo en anelse om hvorfor jeg mener noe er viktig når jeg holder på med litt research, men helt hva jeg mener vet jeg ikke før jeg har skrevet og siste utkast er levert. Resultatet blir ofte litt annerledes enn jeg trodde da jeg startet. Det kommer kanskje av at jeg ikke bare liker å skrive enkle kommentarer med klare holdninger og «sterke meninger», men også mer analytiske kommentarer der holdningen og tendensen vel kan være klar nok, men der den like mye ligger i vinklingen, materialet, eksemplene og tonen i teksten. I språk og stil. Det blir sjelden klart språk av uklare tanker. Jeg håper det i sånne tekster finnes et rom for at leserne kan tenke med og tenke selv.
Jeg er iallfall så heldig at jeg kan skrive om nesten hva jeg vil. Det spennende er å prøve å se noen fenomener og tendenser før alle andre gjør det. Å forholde seg til den beste kunnskapen på et felt er uansett nødvendig. I tillegg har jeg prøvd å stole litt på egne observasjoner og erfaringer, og ofte brukt dem som utgangspunkt. Jeg er ingen ekspert, glad i å være generalist, fordyper meg i saker og emner som engasjerer og tenner meg. Erfaringene og observasjonene fungerer da i beste fall som konkretiseringer og anskueliggjøringer av store, abstrakte prosesser i politikk, økonomi, forskning og kultur. Jeg synes det er trist at erfaringsbasert kunnskap ofte blir avskrevet som «anekdotisk». For kunnskap er mer enn vitenskap.
*
Uansett hvor store temaene enn måtte være: Det meste handler nok til syvende og sist om mennesker – verdier og valg og folks plass i samfunnet. Jeg har funnet tre korte kommentarutdrag som viser hva som virkelig er viktig for meg når det gjelder hvordan jeg prøver å skrive og tenke, og om hva.
Først om et samfunnstema som opptar meg, kronisk sykdom:
«De kroniske pasientene er ofte kvinner, det er ikke mye dyrt, høyteknologisk utstyr involvert, og magre utsikter til helbredelse som kan gi vakre helsestatistikker. Derfor blir kronisk sykdom så lett usynlig og et ikke-tema – den er ofte så udramatisk, den bare er der, som en unormal normalitet. Ordtaket som sier at «Det kommer ikke an på hvordan du har det, men på hvordan du tar det», er ikke alltid en trøst når du er kroniker på tredje tiåret. Når du har det og har det og har det, kan det bli lite krefter til å ta det – igjen og igjen og igjen. For frihet er å være frisk.»
Dernest om et filmverk som betyr mye for meg:
«Det blir av og til holdt mot Woody Allen at han gjentar seg selv og er «lettbeint» og «lettvint». For meg er det nøyaktig dét som viser styrken hans. Alle filmene er små deler av ett og samme verk, av ett univers. Moralske og eksistensielle budskap blir kommunisert som underholdning, i et verk som er som et stort musikkstykke, med små, men vesentlige variasjoner hele tiden. Med største letthet, men aldri lett. Dette er det store ved Woody Allen: blikket hans for det lille, for de små. De av oss som tror så mye ville bli annerledes hvis vi flyttet et annet sted, vi som tror alt ville bli forandret hvis vi fant på noe helt annet. De som tror meningen med livet er å finne en annen plass, senere. Den er ikke det, hinter Woody Allens filmer om. Bare akkurat her, nettopp nå.»
Og til sist om et samfunnsmenneske som fikk et litt kort liv, men påvirket alt og alle hun møtte.
«Jeg lurte lenge på hvor alt lyset i henne kom fra. Til slutt skjønte jeg det. Det er vanskelig å være junkie. Å være eks-junkie er ikke så mye lettere. Ti år i rennesteinen tok det meste av kreftene hennes. Dødsfallene til moren Karin og kjæresten Karljohn tok resten. Lyset i ansiktet hennes ble sjeldnere, men av og til så jeg det: når hun kjente kjærligheten fra den elskede familien og de nære vennene, en følelse som var gjensidig. Nini Stoltenberg skulle ikke dø av en overdose heroin ute i de skitne gatene, men sittende på en kjøkkenstol i sin egen lille leilighet. Jeg tror hun døde av en ensomhet skapt av en kjærlighetsevne så dyp at hun aldri ble fornøyd med det hun fikk til å vise og gi. Men, som Stein Mehren sier det i et dikt, «lyset i et ansikt som elsker tar aldri slutt.»»
*
Det var 6000 tegn, med mellomrom. Takk for Gullpennen.