Spørsmål:

Hei,

Vi har hatt en liten diskusjon her i kollektivet. Diskusjonen dreide seg om følgende setning: «Ikke stopp og syng». Den ene delen av kollektivet mente dette var grammatisk korrekt, mens de resterende medlemmene mente dette var feil. Begrunnelsen til de som var mot denne formuleringen var at ved å bruke «og» ville den faktiske betydningen bli «ikke stopp og ikke syng», evt. med en betydning lignende «du må ikke stoppe og du må synge». Hvorvidt den opprinnelige setningen «Ikke stopp og syng» er grammatisk korrekt eller bare allment akseptert som en uformell formulering er derfor uvisst. Håper på en oppklaring i dette. Bare for å presisere, de resterende medlemmene mente ikke at dette ville være feil i alle sammenhenger, bare dersom den ønskede betydningen til setningen var «ikke stopp med syngingen» eller «ikke stopp med å synge».

Svar:

Man kan nok si at setningen din er akseptabel dagligtale, men hvis kollektivet akter å ta pennen fatt, må det skrive: IKKE STOPP Å SYNGE eller bedre, som du antyder, f.eks.: IKKE HOLD OPP MED Å SYNGE. Man hører det lett når man erstatter STOPPE med HOLDE OPP MED, som er hva STOPPE betyr som transitivt verb. Skriver man, har man jo tid til å tenke, og man bør ikke nøle med å bruke såpass mange ord at meningen blir klar og språket korrekt. Jeg ville altså for sikkerhets skyld i sakprosa skrive HOLDE OPP MED Å, ikke bare HOLDE OPP Å, og FÅ LOV TIL Å, ikke bare FÅ LOV Å.

Det som er skjedd når vi sier «IKKE STOPP «Å» SYNG», er hva vi kaller en attraksjon. Imperativen «stopp» har påvirket det følgende, underordnede verbet, så også det får imperativs form. Muligens har slike overganger skjedd lettest ved såkalte verba pura (verb uten infinitivs-e, verb som utlyder på lang vokal), BLI, SE, GÅ, TA og mange andre. I de verbene er infinitiv og imperativ identiske:
«TA DET ROLIG!»
«JA, IKKE MAS. JEG SKAL TA DET ROLIG.»
I setningen SLUTT «Å» TA PILLER er det ingen problemer. Derimot i setningen SLUTT «Å» LES DAGBLADET. Der stusser vi, for vi vet at Å ikke kan stå foran annet enn infinitiv, og LES er ikke infinitiv.

Skribenter som skal gjengi dagligtalen i slike tilfeller, har altså et problem.

I dialekter, iallfall i østnorsk, kan man støte på slikt som HAN TOK PÅ OG GJEKK (= han begynte å gå). Også det er et attraksjonstilfelle, men det byr ikke på vanskeligheter med rettskrivningen.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, vi la ut en setning i dag som ga opphav til stor diskusjon i redaksjonen. Den går som følger:

«Fire grupper med skoleelever er med å bestemme når Lillepri-vinneren kåres.»

Etter noe diskusjon endret vi til:

«Fire grupper med skoleelever er med og bestemmer når Lillepri-vinneren kåres.»

Denne siste er jo definitivt riktig, men er egentlig den første feil? Så vidt jeg kan se gir fortidsprøven

«…var med og bestemte…» –> OG

MEN:

«…var med å bestemme…» er vel også riktig? –> Å

Å sette inn på skal være en ekstra test, og gir så vidt jeg kan se også delt svar.

…var med på og bestemte… –> funker ikke, altså og.
Men
…var med på å bestemme… –> funker, altså å.

—

Da er spørsmålet; hva er fasiten? Håper dere kan hjelpe.

Svar:

Dere resonnerer profesjonelt. Det korrekte i skrift er
ER MED OG BESTEMMER og ER MED PÅ Å BESTEMME. Hvis dere vil gjøre en liten hverdagskulturinnsats, er dere også så snille å uttale forbindelsene slik – med henholdsvis tydelig R (vanskelig for skarrende) og tydelig PÅ (hvor vokalsammenstøtet Å + Å krever litt ekstra diksjonskraft).

I talespråk er MED Å BESTEMME forholdsvis vanlig, og det gjør oss naturligvis usikre. Den danske og eldre dansk-norske hensiktsinfinitiven (hvor altså infinitivsmerket kommer rett etter adverbet, uten preposisjon imellom) tør vi se bort fra her: «Kommer du ikke ud at lege?»

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!

Skal det være «og» eller «å «i denne setningen:
Det hadde vært morsomt og/å ha fulgt opp prosjektene enda lengre.

Svar:

Takk for spørsmål. Det skal være Å. Vi har å gjøre med en såkalt utfyllende infinitiv, dvs. en infinitiv som står som utfylling til et adjektiv: KJEKT Å HA, GOD Å TY TIL, VOND Å OVERTALE.

Det som kanskje svirrer i hodet på deg, er dagligtalespråket. Der er ikke det umulig at vi der støter på typen DET HADDE VÆRT MORSOMT “Å” HATT TID TIL Å . . . Der har vi jo ingen infinitiv, og da kan det ikke stå Å. Det som skjer når vi uttrykker oss på den måten, er det vi kaller attraksjon – en tiltrekning. Partisippet i HADDE VÆRT påvirker det følgende HA slik at også det kommer i partisipp. Men det korrekte er altså infinitiv, som i ditt eksempel. Forfattere som skal gjengi denslags dagligtale, vil oftest skrive OG: . . .VÆRT MORSOMT OG HATT. . . Men glem altså det.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Kan man skrive «Ut å reise?» som et spørsmålsuttrykk? Det er ikke ment som et spørsmål om man både skal ut «og» om man skal reise. Eller må man bruke «og»?

Svar:

Du “må” nok skrive UT OG REISE i alle tilfeller. Dette er en gammel sak, som folk aldri har slått seg helt til ro med, og det kan man forstå, for sideordningen er ikke alltid klar. Typen er regulert skolegrammatisk slik du tydeligvis er klar over: at man betrakter det som to handlinger, enten det fremgår av sammenhengen eller ikke.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Vi lurer på om det skal være å eller og i følgende setning: De mange unge som skal ut å/og selge tulipaner for Lionsklubben i helga, representerer Nes Årnes Speidergruppe.

Svar:

Det skal være OG. Man betrakter det som to sideordnede handlinger: Man skal BÅDE gå ut OG selge tulipaner. Da brukes sideordnende konjunksjon. Dere synes kanskje dette er spissfindig, og det er det nok også, men det er ganske enkelt vedtatt at det skal være OG i slike tilfeller. – Et lignende tilfelle er OG etter presens partisipp: Vi ble stående/sittende/gående OG selge tulipaner.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Det heter visst «Hun ble sittende og glo», utfra tanken om at hun satt og hun glodde. Men jeg mener å huske at jeg på skolen (1970-tallet) lærte at når vi skulle foreta bøyningstesten, var det hjelpeverbet vi bøyde, og det andre verbet ble stående i infinitiv: «Hun blir sittende å glo» «Hun hadde blitt sittende å glo». Husker jeg feil? Og hvorfor er denne tenkemåten i såfall feil? (Jeg skriver alltid ‘og’ nå, men har egentlig lyst til å skrive å.)

 

Svar:

Sannsynligvis husker du feil, men det kan hende du hadde en norsklærer som ikke var oppdatert eller som forsøkte å nyansere mellom grove og mindre grove å/og-feil.

I eldre dansk og dansk-norsk skrev man vel av og til «BLEV SIDDENDE AT . . .», og det kan forklares og til dels forsvares med at det kan ligge en hensiktsbetydning i uttrykket: «ble sittende for å glo». Og «for å» kunne tidligere uttrykkes med Å (AT) alene. Mer hensikt kan man føle at det ligger i typen VI SKAL UT OG SPASERE (dansk UD AT SPADSERE) Men også der legger vi sideordning i uttrykket, slik du nevner med «satt og glodde»: VI SKULLE UT OG VI SPASERTE.

Vi har altså valgt å tenke på en viss måte, og for så vidt er det «feil» å skrive BLI SITTENDE Å. For sikkerhets skyld bør du styre din lyst til å skrive det.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Er dette korrekt:
har lyst til å lære og spille bridge

 

Svar:

Her skal det være to infinitivsmerker: Jeg har lyst til å lære å spille bridge.

Grunnen til det er at de to verbene ikke er sidestilt; det dreier seg ikke om to ting man har lyst til å lære (både å lære og å spille), men at man vil lære å spille.

For å finne ut hva som er riktig, kan du ta «fortidsprøven»: skriv setningen om til preteritum og se da om du må sette «og» eller «å» foran det siste verbet. Det du setter i preteritum, skal du også sette i presens. I dette tilfellet kan du skrive om slik:

Jeg lærte å spille bridge. (Du ville jo ikke skrevet: «Jeg lærte og spilte bridge». I så fall ville betydningen ha vært en annen: du både lærte og du spilte bridge, og det ene henger ikke nødvendigvis sammen med det andre.)

Altså må «å» være riktig.

 

Vennlig hilsen

Hilde Bliksrud

Spørsmål:

Jeg leste i VG følgende setning: ”Han forteller hvordan de klippet seg gjennom porten med avbitertang, hvordan fire av dem snek seg inn med sprengladninger og fem ble stående utenfor på fabrikkområdet å holde vakt.”.

Jeg har en følelse av at ”å” sist i setningen skulle ha vært erstattet med ”og”, da jeg synes at dette høres bedre ut.  Er jeg helt ”på jordet” her?

Svar:

Nei, men det naturlige på norsk i den setningen er FOR Å. Noe mindre naturlig (etter min mening) er OG HOLDT VAKT.

Slik setningen står i VG, ser det ut som den er påvirket av engelsk, hvor jo TO betyr «for å».  . . . standing outside to keep watch. Det skulle ikke forundre meg om det var tilfellet.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu