Jeg er en riksmålskvinne, skriver vinneren av Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris, Heidi Sævareid. «Når jeg identifiserer meg med riksmål, så har det med frihet å gjøre – frihet til å bruke min egen målform.»
Heidi Sævareid fikk overrakt Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris av statssekretær Bjørgulv Vinje Borgundvaag under barnebokdagene på Gjøvik i høst.
Du snakker så fint, pleide klassekameratene mine å si til meg da jeg gikk på barneskolen. Fint var i den sammenhengen ikke ment som en kompliment. Fint betydde teit. Først og fremst betydde det at jeg snakket Oslo-dialekt, i motsetning til alle andre. Jeg bodde i Lillesand og Kristiansand på den tiden. Jeg ble født på Sørlandet, jeg bodde der til jeg var nitten – men likevel svarer jeg aldri at jeg er fra Sørlandet hvis noen spør. Jeg nølte faktisk med å si det selv på den tiden. Jeg følte ingen tilhørighet, og talemålet tydeliggjorde det. Jeg snakket slik foreldrene mine snakket – Oslo vestkant-mål. Dette talemålet var noe jeg måtte forsvare.
Har ofte måttet forsvare språkvalgene mine
Også den dag i dag hender det at jeg får samme følelse av å måtte forsvare talemålet mitt. Fortsatt hender det at noen bemerker at jeg snakker så pent (har de å gjøre med en vestkantpike???), eller jeg får høre at jeg har for få a-endelser når jeg skriver. Nå har jeg i en del år livnært meg som skribent, og det er ikke få ganger jeg har måttet forsvare språkvalgene mine for redaktører. Som litteraturkritiker i avis har jeg for eksempel opplevd å få a- endelser lagt inn av desken. I fare for å fremstå som en krenket pedant – jeg misliker det sterkt! Nå har selvsagt aviser sine retningslinjer, og det må man respektere som skribent – men likevel: Teksten ble ikke meg.
Det å være forfatter er et privilegium. Man får en arena hvor man får boltre seg språklig, utforme sin egen stil og sitt særpreg. Forholde seg til en redaktør må man naturligvis, og jeg har diskutert en del med begge de to redaktørene jeg hittil har jobbet med – mine konservative målformer har ikke ligget like lett i munnen på dem – men jeg følte begge ganger at jeg fikk teksten i havn der jeg ville rent språklig. Det var viktig for meg.
Jeg skriver det språket jeg selv føler meg hjemme i, for gjør jeg ikke det, tror jeg at jeg får en utydelig stemme – en stemme som ikke når frem.
Begge mine bøker er ungdomsbøker, men jeg skriver ikke «for ungdom» – jeg er faktisk overhodet ikke opptatt av leseren når jeg utformer språket mitt. Kanskje det lyder kynisk, kanskje det lyder koketterende, men slik er det like fullt: Jeg skriver det språket jeg selv føler meg hjemme i, for gjør jeg ikke det, tror jeg at jeg får en utydelig stemme – en stemme som ikke når frem.
Må oppleve på kroppen det jeg skriver om
Men er altså «riksmål» det å snakke eller skrive «pent», slik jeg nå kan late til å ha bygget opp under? Det er nok mange som tenker sånn, og jeg innrømmer at jeg selv tøyser med begrepet. Når jeg får høre at jeg snakker så pent eller at jeg bruker arkaiske ord og uttrykk, svarer jeg gjerne at jeg er jo Riksmålskvinnen, så sånn er det bare. Nå som jeg har fått denne prisen, må nok «Riksmålskvinnen» havne på visittkortet mitt. Men – når jeg altså identifiserer meg med riksmål, så har det med frihet å gjøre – frihet til å bruke min egen målform. Riksmålsprisen betyr derfor ekstra mye for meg.
Jeg lot meg pierce og henges opp i metallkroker. Ingenting kunne forberede meg på følelsen dette ga. Det i seg selv gjorde at nye ord kom til meg, ord jeg nok ikke ville ha funnet gjennom teoretisk research.
Heidi Sævareid testet ut body suspension i sin research til romanen «Slipp Hold».
Språk handler naturligvis om noe langt mer enn om målform. Personlig har jeg et så intenst forhold til språket at jeg vil gå så langt som til å si at språk er noe fysisk, noe som henger sammen med kroppen. Som forfatter er jeg avhengig av å oppleve på egen kropp det jeg skriver om, ikke bare for å få en bedre historie, men også fordi det trigger språket. Slipp Hold er en svært fysisk bok. Den handler om smerte, bevegelse, seksualitet, det taktile – på mange måter noe ikke-abstrakt. Når man skal skrive om sterke sanselige opplevelser, kommer ofte språket til kort, språket blir en slags felle som fører en inn i det altfor abstrakte eller teoretiske. For å motvirke dette valgte jeg å gå ganske konkret til verks – ved å utsette meg selv for smerte gjennom body suspension. Jeg lot meg pierce og henges opp i metallkroker. Ingenting kunne forberede meg på følelsen dette ga. Det i seg selv gjorde at nye ord kom til meg, ord jeg nok ikke ville ha funnet gjennom teoretisk research. Og denne erfaringen har gitt meg en kullsviertro på nødvendigheten av å utsette seg selv for ubehag når man skal skape litteratur. Eller – la meg moderere, la meg heller si utsette meg selv for ubehag. For her omtaler jeg jo kun min metode, min vei til språket.
Jeg må innrømme at jeg var nervøs før utgivelsen av Slipp Hold, jeg var redd for å støte lesere bort, redd for å skape inntrykk av at jeg var ute etter sjokkeffekten. Heldigvis har boken blitt mottatt med stor åpenhet! Og jeg er svært glad og takknemlig for den anerkjennelsen Riksmålsforbundet har valgt å vise meg.
(Foto: Stig Michaelsen)