Klart, enkelt og tydelig: Årets TV-prisvinner lar være å bruke uklare ord, som når «samhandlingssituasjon» blir brukt om «når foreldre leker med barna sine». – Hvorfor gjøre det så komplisert? spør Sidsel Wold i denne talen fra prisoverrekkelsen.
Også fremmedspråk er viktig for TV-prisvinneren. – Det er en døråpner av en annen verden, sier Sidsel Wold, her med juryleder Hans Rossiné.
Det er jo veldig, veldig stas å få en språkpris og spesielt fra Riksmålsforbundet. Det er så stas fordi jeg er en ekte språknerd.
Da jeg gikk på Journalisthøgskolen, syntes jeg det virket veldig spennende – men litt skummelt også – å bruke stemmen.
Å fremføre et budskap muntlig, gjorde innholdet mer levende enn å skrive det, mente jeg for over 30 år siden da jeg begynte å banke på dørene i NRK.
Det viktigste er å ikke bruke ord en selv ikke forstår. Jeg har aldri turt å si «paradigmeskifte».
Med stemmen kunne du fargelegge innholdet ved å bruke intonasjon og variasjon. Du kan bruke lys eller mørk stemme. Du kan lese med oppstemthet eller i et mer nedstemt toneleie. Alt etter historien som skal formidles. De fleste som følger nyheter på TV har én sjanse til å høre og se et innslag eller en reportasje. Da må språket være klart, enkelt og tydelig. På TV må du være på lag med bildene og ikke konkurrere med dem.
Det viktigste er å ikke bruke ord en ikke selv forstår. Jeg har aldri turt å si paradigmeskifte på lufta.
Vakre ord vi har vraket
Det norske språket utvikler seg. Og forandrer seg. Da jeg tok en kaffe med Kåre Willoch for mange år siden, brukte han ordene bedrøvet og om forlatelse. For noe vakre ord, tenkte jeg. Hvorfor bruker vi ikke dem lenger?
Hvorfor kan det ikke være som med klær; bare de henger lenge nok i skapet blir de moderne igjen?
Nå for tiden har vi en trend der ord settes sammen. Som samhandlingsreformen. Og verre: samhandlingssituasjonen som jeg hørte en gjest si i Dagsnytt 18. Med dette ordet mente hun «når foreldre leker med barna sine». Hvorfor gjøre ting så komplisert? tenker jeg da.
Da jeg var ung dro jeg på kibbutz i Israel. For første gang kom jeg i kontakt med et ikke-indoeuropeisk språk, hebraisk. Går det an å lære det? lurte jeg på. Alle rundt meg på kibbutzen greide jo å snakke dette språket. Jeg gikk i gang med å knekke kodene. En god drivkraft for å lære språk er en sterk nysgjerrighet.
Jeg liker å vite ting, særlig hva folk sier rundt meg. Da jeg gikk i gang med tyrkisk, som heldigvis skrives med latinske bokstaver, syntes jeg det var mye vanskeligere enn hebraisk. For tyrkerne snakker baklengs.
For eksempel: Jeg skal til Norge. Norveç’e gidiyorum. Norge-til-skal-jeg. Tyrkisk gjorde hjernen min helt gal og kaotisk.
Å lære språk åpner dører
Det mest spennende er å finne ut hvor ord kommer fra. I Tyrkia oppdaget jeg at janitsjar – som i janitsjarorkester – kommer fra det osmansk-tyrkiske Yeniçeri, som betyr nye elitesoldater. Ja, det var osmanerne som oppfant militærorkesteret. Det bør vi tenke på når vi ser Kampen Janitsjar.
Med hebraisk fant jeg ut at ordet for jord er Adama. Et menneske heter Ben Adam – altså sønn av jorden. Det er helt fantastisk. At ordet for gress og høy på arabisk er Hashish, gir også mening. Det er helt eventyrlig å oppdage disse tingene. Det å kunne kommunisere med folk i Midtøsten på deres eget språk, er en døråpner av en annen verden. Du trenger ikke kunne så mye for å bryte isen og for å forstå mer. Å uttale navn riktig er dessuten viktig for troverdigheten. Ørene mine får hodepine nå noen sier Besiktas fotballklubb – det heter Beşiktaş! Det uttales Besjiktasj.
Riksmålsforbundet fremmer riksmål og moderat bokmål. Jeg er fra Oslo vest, ja, og jeg følte egentlig at jeg svek riksmålssaken da jeg gikk fra å si Oslo til Oschlo. På 1990-tallet holdt jeg fast ved syv-og-tredve i NRK. Til jeg fikk et pent håndskrevet kort fra en sjef der det stod at i NRK heter det sju-og-tretti. Som dere vet – språkdebatten i NRK er levende og av og til ganske heftig.
Tusen, tusen takk til Riksmålsforbundet og til juryen. Det alle journalister ønsker seg, er jo å bli hørt og forstått. Jeg tar denne prisen som et tegn på at jeg har lyktes med noe. Tusen takk!