Slik ser han ut, stemmen i Dagsnytt som snakker så beroligende klart og tydelig til oss selv når det koker i nyhetene: Anders Borgen Werring.
Anders Borgen Werring under tildelingen av Lytterprisen. Her sammen med sin mor Elin Werring (t.h.) og søsteren Kristine Werring Svenne. (Foto: Stig Michaelsen)
Her er talen han holdt under overrekkelsen av Lytterprisen 2019:
Jeg er skikkelig stolt og glad for å ha fått denne prisen, også til en drammenser a gitt! Er ikke så mange drammensere som har fått den heller, tror kanskje det bare er en, og vedkommende skal jeg komme tilbake til.
Dette er jo en lytterpris så vel som en språkpris. Det er jo ingen tvil om at korrekt språk er viktig i en jobb som jeg har. Men det hjelper svært lite med riktig språkbruk hvis ikke budskapet når fram. I mitt tilfelle betyr det å snakke på en måte som folk forstår. Og derfor blir jeg så innmari glad når jeg får denne prisen for – som det står i begrunnelsen – ypperlig fremføringsevne. «Språket fremføres tydelig og troverdig uten at det virker stivt.»
Det oppsummerer kort og greit hva jeg prøver på hver eneste dag. Når det gjelder radio så må mottageren av budskapet ikke bare forstå det, men hun må også høre hva som blir sagt.
Jeg har alltid sett for meg min gamle bestemor, som ble over 100 forøvrig, når jeg leser nyheter. Asta hørte nemlig ikke så godt, og for å snakke til henne, måtte du snakke nokså høyt, men aller viktigst; TYYYDELIIG. Nå er det jo ikke sånn at jeg går rundt og tror at alle som hører på meg (håper i alle fall ikke det) er rundt 100 år, men poenget er at Asta og alle de andre gjerne holder på med noe annet mens de hører på. De kjører bil, de vasker huset eller de er midt i frokosten. Da nytter det ikke for en radio-programleder å sluke ordene i lange, monotone setninger.
I det siste har jeg forøvrig byttet ut Asta med to andre testpersoner. Ofte kan det være lurt å spørre seg selv om det som skal fortelles også blir forstått av tenåringer.
Godt språk er en selvfølge for alle journalister, men for oss som jobber i radio hjelper det lite hvis det skorter på formidlingsevnen. For å kunne ha det, må man føle seg trygg i studio. Da må for det første teknikken være i orden, men vel så viktig, en må kunne stole på de man jobber sammen med. Det er det så definitivt grunn til i Dagsnytt. Maken til tettpakket kompetanse på ett sted skal du lete lenge etter.
Så var det denne tidligere prisvinneren fra Drammen da. Vedkommende fikk Riksmålsforbundets lytterpris allerede i 1980, for sin innsats i et nokså kjent radioprogram. Og når jeg tenker etter, så er det nok han jeg kan takke radio-interessen for.
Kjell Thue, Nitimens far, var i likhet med årets prisvinner drammenser og innehaver av Lytterprisen (1981). – Når en radiokjendis av det formatet viste seg på nærbutikken på 70- og 80-tallet, var det skikkelig stas, forteller Anders Borgen Werring. (Foto: NRK/Jon-Annar Fordal)
Nitimens far, drammenseren Kjell Thue, hadde nemlig hytte på Konnerud der jeg kommer fra. Og når en radio-kjendis av det formatet viste seg på nærbutikken på 1970 og 1980-tallet, var det skikkelig stas, både for gammel og ung. Tror aldri jeg snakket med ham og tror knapt han noen gang så i min retning. Likevel følte jeg jo selvsagt at jeg kjente ham svært godt og derigjennom ble nitime-fan før jeg begynte på skolen.
Jeg takker Nitimens far for at jeg har havnet på rett hylle. Og takk til kona som oppmuntrer meg til å bli på den hylla. Det sørger også gode kolleger for. Motivasjonen blir jo heller ikke mindre av å motta en så ærefull pris som Riksmålsforbundets lytterpris.
Til slutt skal jeg takke min kjære far, som gikk bort så altfor tidlig. Han var bokbinder på Universitetsbiblioteket nesten hele sitt yrkesaktive liv, og det er fra ham bok- og språkinteressen kommer fra. Han hadde vært minst like stolt i dag som det jeg er.
Tusen takk!Kj