Outsiderens triumf: Veien hit har vært lang og kronglete, og langs den veien så jeg ikke for meg noe av dette, forteller Sanna Sarromaa i denne takketalen. Hun er den første gullpenn-vinneren som ikke har norsk som morsmål.
Kjære venner og uvenner,
Jeg hater metaforen reise. Alt er blitt en reise. Eiendomsmegleren snakker om boligreisen, hudpleieren om hudreisen og den personlige treneren om treningsreisen. Når noen må ryke ut fra et reality-program, så snakker også de om reisen de har vært med på. Jeg gjorde for så vidt det, jeg også, for ett år siden, men jeg røk ut av 71 grader nord som de facto ER en reise. Så nå skal jeg ikke fortelle om reisen min hit, men om veien.
For 23 år siden sa jeg opp min faste jobb i Outokumpu i Finland og flyttet til Norge. Outokumpu er en finsk metallbedrift, litt som Equinor i Norge, men fattigere (som alt i Finland) og driver med metall. I et par år, mens jeg fullførte mine studier i samtidshistorie, var jeg redaktør for kunde- og personalbladene i Outokumpu. Fra jeg var 19 til jeg var 23 levde jeg av det jeg liker aller best: å skrive og å rette andres skrivefeil. Et par ganger dro jeg til og med på reportasjeturer til Norge. Outokumpu hadde en sinkfabrikk i Odda.
– Jeg tok en doktorgrad. Jeg forsket. Jeg laget barn, mange barn – for hva annet kan man liksom gjøre på Lillehammer?
Da jeg ble sammen med den første mannen og nordmannen i mitt liv, sa jeg opp min faste jobb i Outokumpu og flyttet til Norge. Det var en sorg i det: Jeg kunne ikke lenger utøve yrket mitt. Skrivning og rettskrivning som jobb er forbeholdt dem som har språket som morsmål.
I Norge måtte jeg finne på noe annet. Jeg var lektorutdannet, så jeg begynte å jobbe som lærer. Jeg tok en doktorgrad. Jeg forsket. Jeg laget barn, mange barn – for hva annet kan man liksom gjøre på Lillehammer? Jeg ble skilt. Og jeg ble arbeidsledig. For seks år siden var jeg arbeidsledig på 10. måned. Langtidsledig. Jeg kranglet med det lokale NAV-kontoret som krevde at jeg måtte søke fem jobber i uken. Ellers ville jeg miste dagpengene. Jeg ville jo fremstå som en kremgjøk om alle søkerlister i Innlandet, uansett stilling, hadde Sanna Sarromaa, 40, på søkerlisten, sa jeg.
Min egen jobbveileder på NAV hadde jeg utdannet selv. Jeg hadde veiledet henne til en bachelor. Hun mente at jeg måtte søke professorstillingen som var utlyst på Hamar. I norsk. Jeg fortalte henne at jeg slett ikke var kvalifisert til en professorstilling i norsk, selv om jeg, sant nok, likte norsk og hadde doktorgrad.
Som langtidsledig abonnerte jeg på alskens aviser. Jeg var livredd for å bli en naver som ikke har noe å snakke om. Jeg hadde møtt dem i treningsgarderoben: fibrodamene på 3. året på AAP som ble mer og mer innholdsløse og tanketomme for hvert år de navet og bare trente. For å underholde meg selv og noen andre, noen ytterst få grammatikk-interesserte Facebook-venner, postet jeg alltid dagens skrivefeil fra disse avisene.
Dere vet, ting som nordmenn ikke kan, ikke engang journalister: at «lengre» er komparativ av adjektivet «lang» og «lenger» av adverbene «lenge» og «langt». At det er forskjell på «alt for» Norge og «altfor» mange skrivefeil i Norge.
Etter over ti lange måneder som arbeidsledig fikk jeg jobb. For å redde meg selv fra selvmord, så hadde jeg riktignok blitt gravid også. Jeg måtte jo ha et håp i håpløsheten. Og som vi sier på finsk: Lapsi tuo leivän tullessaan. Barnet bringer brødet med seg. Og det gjorde han. 18 uker på vei, med en vid kjole, stilte jeg opp på et arbeidsintervju og ble ungdomsskolelærer igjen, blant annet i norsk.
Hvorfor forteller jeg dette? Fordi veien hit, altså ikke reisen, har vært lang og kronglete, og langs den veien så jeg ikke for meg noe av dette. Ajer ungdomsskole reddet meg fra arbeidsledigheten for seks år siden, og Minerva fra den offentlige norske grunnskolen for to år siden. Begge deler, både arbeidsledigheten og norsk skole, holdt på å knekke meg, både mentalt og fysisk.
Som en fremmedspråklig journalist, med et annet morsmål, stiller man alltid med et handicap. Det er en evig jaktstart. Jeg har ikke alle nyansene på norsk. Ikke bruker jeg alltid riktig preposisjon heller. Men som utlending har man likevel en bitte liten fordel. Det blir aldri for komplisert. Jeg setter punktum før jeg faller ut av mitt eget resonnement.
Jeg vil takke den andre, og forhåpentlig den siste, ektemannen og nordmannen i mitt liv. Det var han som sendte meg Minervas utlysning og mente at jeg måtte søke. Jeg svarte ham: “Jeg kan jo søke, men jeg får aldri jobben. Jeg er jo ikke norsk.”
Men jaggu! Jeg fikk jobben i Minerva, og nå fikk jeg Gullpennen. Selv om jeg ikke er norsk. Tusen takk til Minerva for at jeg får skrive – og til og med få betalt for det – hver eneste dag. Og tusen takk til Riksmålsforbundet for denne anerkjennelsen, som rører meg dypt. Mitt fjerde barn, han som jeg ble gravid med i arbeidsledigheten, heter Voitto. Voitto er finsk og betyr seier. Dette er også en voitto. Kiitos! Tusen takk!