Spørsmål
Jeg var i sin tid abonnent på Frisprog noen år.
Artig avis, og jeg tror den ga (gav?) meg en viss interesse for språk
(ja, det skrives jo slik nå!) og språkbruk.
Nå for tiden rir jeg et par-tre kjepphester, og det gjelder primært
muntlig norsk:
1) Hvor er det blitt av DEM? (Se vedlegg som jeg rett som det er sender rundt i øst og vest via denne moderne e-mail).
2) Sterke verb. I dag hører jeg stadig «skjærte» og «bærte» («skar» og
«bar»). Er dette en «trend»?
3) Faste uttrykk. «Stikke under en stol» (Stikke under stol). «Noen og enhver» (Noen hver/alle og enhver). «Hevet over enhver tvil» (Hevet over tvil). «Han er ikke hverken ditt eller datt» (Han er hverken …). «Hun forklarte seg om hennes bevegelser» (Hun forklarte seg om sine bevegelser).
«Hunden ble tilsynelatende skremt» (Hunden ble sannsynligvis/Ã¥penbart/antagelig skremt). Etc.
Jeg husker at Frisprog hadde en spalte med slike «spesialiteter». Har RiksmÃ¥lsforbundet forøkt Ã¥ fÃ¥ inn noe lignende i Aftenposten eller en annen utbredt avis? Det skulle jo være nok rÃ¥materiale og ta av for lang tid fremover!
Uansett – fortsatt lykke til i og med Forbundet!
Svar
Dine spørsmÃ¥l er hverken smÃ¥ eller fÃ¥, men jeg Ã¥per du tilgir at jeg svarer «kort og godt».
1. De som er fra Sør- og Vestlandet, må til en viss grad tilgis når de
bruker DE for DEM, for de har liten eller ingen følelse av forskjellen,
iallfall hvis de snakker kav dialekt. De som snakker østnorsk standardspråk
(riksmål) og ikke kan si DEM når de skal, kan bebreides for å være
snobbete, for å ha en følelse av at DEM er ufint, og derfor overforbruke
DE. Men det er mange vanskelige tilfeller.
2. At sterke verb en eller annen gang, før eller siden, får svak bøyning, kan vel
sies å være en trend, men en svært langsiktig. Det er en utvikling som har
pågått i århundrer, og som skyldes at det er så mange svake verb
(titusener), mens det av sterke er mellom 100 og 200, hvorav riktignok
mange frekvente. At store grupper påvirker små, er en kjent sak, men det er
også tilfeller av det motsatte. Når det gjelder verb, ser vi for tiden at
sterk bøyning som STREKKE – STRAKK og HENGE – HANG er i ferd med Ã¥
fortrenge STREKKE – STRAKTE og HENGE – HENGTE.
3. De fleste av eksemplene dine er slike som viser det man kaller redundans
(logisk overflødighet, som kan grense til og gå over til det ukorrekte,
pleonasmen). Det er typisk for talespråket.
SIN kontra HANS/HENNES er en gammel sak, men neppe så utbredt og alvorlig
som mange tror.
TILSYNELATENDE betyr «ser det ut som, men er det ikke nødvendigvis», mens
ØYENSYNLIG betyr «tydeligvis», altsÃ¥ at det virkelig er slik det ser ut som.
_ _ _
Jeg hadde et par-tre år i 1980-årene en språkspalte i Aftenposten. For
tiden har jeg en i Ordet РRiksm̴lsforbundets kvartalsblad. Avisene er ikke
videre interessert i slikt stoff.
Vennlig hilsen
Tor Guttu
ARKIVERT UNDER: Diverse