Festtale: Thorleif Dahls pris for 2025 ble overrakt årets vinner Gro Dahle under et arrangement 17. november, og vi gjengir her hennes takketale.
Prisvinner Gro Dahle fikk overrakt en Hermes-statuett av kunstneren Merete Sejersted Bødtker og prisbeløpet på 100.000 kroner. Her er Dahle flankert av styreleder Kitty Dahl (t.v.) i Thorleif Dahls Kulturbibliotek og preses Bodil Aurstad i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.
Tusen takk for en så fin pris,
for Thorleif Dahls pris,
som utdeles av Thorleif Dahls Kulturbibliotek og Det Norske
Akademi for Språk og Litteratur.
Tusen takk til Thorleif Dahls Kulturbibliotek og Det Norske
Akademi for Språk og Litteratur
Og ikke minst tusen takk til juryen
som består av Tom Lotherington, Helene Uri, Janneken
Øverland, Agnes Moxnes og Erik Fosnes Hansen
Noen av de jeg har størst respekt for
i det litterære miljøet vårt
Det er spesielt stas at en slik jury har tenkt på meg og hentet
meg og mitt forfatterskap fram!
Og så vil jeg gjerne takke redaktørene mine.
Jeg har vært veldig heldig med redaktører hele veien.
Og disse fantastiske redaktørene er faktisk grunnen til at jeg
skriver såpass mye som det jeg gjør.
For når de spør om det er noe nytt på gang
Og spør etter manus
Og spør etter nye prosjekter,
Så vil jeg jo gjerne kunne svare ja,
At jo, jeg er i gang,
Jo, jeg skriver,
Jo, jeg vil gjerne vise noe.
Det er jo ulikt hvordan forhold forfattere har til redaktørene
sine.
For min del er redaktøren all-viktig!
Redaktørene mine er stort sett de første og de eneste som
leser manus
før manusene blir sendt til korrektur.
Og da blir dette redaktørblikket veldig viktig.
Og jeg stoler på det.
Jeg lener meg tungt på redaktøren min.
Og hun blir ikke bare hjelper
– men på en måte også med-skaper.
Hadde ikke redaktørene spurt, er jeg usikker på hvor aktiv jeg
ville vært som forfatter.
Og da min elskede redaktør gjennom mange år, Eva Grøner,
pensjonerte seg,
så tenkte jeg:
at ja, da var det slutt for meg også,
da ble det nok ikke flere bøker.
Men så overtok Kari Joynt!
Og Kari Joynt ble like viktig og var like strålende med manus
og med meg,
At da stoppet det ikke opp allikevel.
Så tusen tusen takk, kjære Kari Joynt.
Og tusen tusen takk Eva Grøner.
Og Marianne Kaurin på barnebok og også Wenche Larsen,
Ellen Seip og Steffen Sørum.
Utover disse
vil jeg også gjerne takke faren min.
Hans språklige engasjement har betydd mye for min skriving
og min egen interesse for ord.
Da jeg var liten var hans kvad og høylytt deklamasjon
og syngende, poetiske rop
både litt skremmende og veldig fascinerende!
Det gjallet og ljomet av Øverland og Vinje og Garborg
Når vi var ute i naturen, når vi var i bilen på vei opp til fjellet,
når han kom hjem etter en god dag, når det var ferie.
Da ropte han ut vers.
Jeg forsto ikke Fanitullen,
i hine hårde dager da med øldrikk og svir,
eller Haugtussa
Til deg du hei og bleike myr med bukkeblad
der hegre stig og heilo flyg, eg gir mitt kvad.
Jeg forsto det ikke,
Men jeg skjønte at dette var magi
Og at han var en trollmann som kunne trylle
og mane fram sola og styre vindene.
Han elsket eventyrene til Asbjørnsen og Moe
Og spesielt eventyret om det blå båndet
(som nå er sensurert)
var en voldsom opplevelse.
Det handlet om en mor og en sønn som skulle over åsen,
Men de rakk ikke over før mørket kom
Og måtte finne seg et sted å overnatte.
De tok inn i et hus innunder fjellet hvor det bodde et
bergtroll,
Og moren til gutten forelsket seg i bergtrollet
Og sammen forsøkte de å drive gutten bort
Og da han ikke lot seg jage, å drepe ham,
Knuse ham med stein, gi ham forgiftet mat eller stikke ham
med kniv.
Men han overlevde hver gang,
For han hadde det blå båndet.
Denne fortellingen var jeg SÅ redd for,
som tre-åring, fire-åring, fem-åring,
men da oppdaget jeg boka.
At eventyret var lukket inne i boka,
At jeg kunne åpne boka og lukke boka
som et skrin
og dermed kontrollere fortellingen.
Eventyret fantes der inne i boka,
det var fanget der inne.
Da så jeg bokryggene
og skjønte at hver bok var et skrin
som gjemte en fortelling.
Og til slutt
da jeg som 16-åring var anarkist
og skrev dikt i et anarkist-tidsskrift
som het Anarkisten
sammen med Geir Thomas Hylland Eriksen og en til,
da kjøpte faren min alle eksemplarene av bladet
og brant dem i hagen!
Han var så sint!
Og bare det, at han kunne bli så sint på meg
på noe jeg hadde skrevet.
Da oppdaget jeg at ordene hadde kraft, at de var farlige,
at også jeg, den snille og flinke jenta,
som aldri gjorde noe galt,
kunne lage noe som var farlig med ordene mine
og skape kraft nok til et så stort bål!
Da oppdaget jeg litteraturens potensial, ordenes kraft!
For ordene har kraft!
Ordene kan bære,
lage brygger for oss, sette ut båter, gi oss noe å holde i.
Ordene har virkning!
Og ordene åpner opp luker og vinduer i hodet,
gir oss stiger og trapper
gir oss loft og kjellere til hverdagen vår,
gir oss store og små leseopplevelser,
gir oss mulighet til å leve mange liv,
får oss til å se verden på nytt,
med leseøyne, leseblikk,
tenke nye tanker.
Gir oss håp
og trøst
og lykter i mørket,
stier for oss å gå,
og bøkene blir vennene våre,
holder oss, trøster oss, løfter oss, ser oss.
For jeg tror på litteraturen.
Og jeg takker dere
som er her i dag
for at dere leser,
at dere holder litteraturen levende
og løfter litteraturen opp og fram
med en slik pris som Thorleif Dahls pris!
Takk, alle dere lesere!
Les også juryens begrunnelse her.