Politisk korrekt ordliste: Ut med «handikap» og «funksjonsfrisk». Bufdir mener at ordene er diskriminerende. Inn skal heller ord som «funksjonsvariasjon» og «funksjonsmangfold».
Inflasjon i eufemismer: Det er lett for Staten å fjerne tradisjonelle, slitesterke ord, men vanskelig å lage gode erstatningsord. (Illustrasjon: Dreamstime)
En rekke ord og betegnelser i dagens lovverk bør byttes ut, anbefaler Bufdir i en rapport som ble sendt til Kultur- og likestillingsdepartementet før jul. Den tar for seg språk og ord som brukes om personer med funksjonsnedsettelse i norsk lovverk i dag, og gir anbefalinger om ord som bør fjernes eller brukes med varsomhet.
– Språket former holdninger. Når lovverket bruker ord som «vanfør» eller «retardert», holder vi ved like gamle forestillinger om hvem som hører til og ikke. Derfor kommer Bufdir med anbefalinger om hvordan vi kan fornye språket og hvilket ord det offentlige bør velge, uttaler Anna Bjørshol, avdelingsdirektør for likestilling i Bufdir i en nyhetsmelding.
Ordbruken endrer seg over tid
Bufdir viser til at nesten 40 prosent av personer med personer med funksjonsnedsettelse har opplevd krenkende ytringer eller hatprat. Klarspråk og respektfull omtale kan være et viktig steg mot et mer inkluderende samfunn.
Over tid har synet på funksjonsnedsettelse endret seg fra en medisinsk til en sosial-relasjonell forståelse, ifølge Bjørshol. Fremfor å snakke om egenskaper ved individet, ser man på hvilke barrierer som finnes i samfunnet.
Person med funksjonsvariasjon – det lyder som komiteen som skulle forme en hest og endte med en kamel.
– I tillegg snakker vi ikke om at folk er «friske» eller at man «mangler» noe, men om en variasjon av funksjoner og egenskaper. Nye begreper som «funksjonsvariasjon» og «funksjonsmangfold» speiler dette perspektivet, forklarer Bjørshol. – Språk er makt. Når vi endrer ordene, endrer vi også måten vi ser på hverandre på.
Arbeidet følger opp et oppfordringsvedtak fra Stortinget. Vedtaket innebærer at regjeringen skal gjennomgå lovene og fjerne språkbruk som omtaler personer med funksjonsnedsettelse med «utdaterte, diskriminerende og stigmatiserende» begreper.
Bufdir har kartlagt ord og benevnelser basert på lovverk og regler, og etter innspill fra interesseorganisasjoner for personer med funksjonshemning. Mens Bufdir har kartlagt ordene og gitt sin vurdering av dem, har Språkrådet gitt råd ut fra hensynet til allmennspråket, både til klart språk og behovet for et presist fagspråk.
Klarspråk er det iallfall ikke
Men ut fra hensynet til nettopp allmennspråket virker det rart at Bufdir har fått overtenning i denne språklige opprydningen. Sant nok er en del av ordene som direktoratet i beste mening vil endre i gamle lover og regler, både avleggs og stigmatiserende. Slik som «vanfør» (som for øvrig både Ibsen og Bjørnson i sin tid skrev uten at de må rettes i dag). Når det gjelder ord som «vanfør», sparker uansett Bufdir åpne dører.
Men mange sier og skriver «funksjonshemmet» og «funksjonsfrisk». Det vil de fortsette å gjøre det selv om andre overanalyserer betydningen av ordene. Hvordan skal Bufdir forklare folket at «handikap» er diskriminerende når selv Norges Handikapforbund har ordet i navnet sitt?
Vil tydeligvis «rette» ikke bare lovspråket, men folks språkbruk
Det største problemet er likevel ikke å kvitte seg med gamle betegnelser, men å finne nye og bedre. Folk flest foretrekker å kalle en spade for en spade. Her virker Bufdir blind (hvis man fortsatt kan si det i overført betydning) for den alminnelige språkfølelsen blant folk, når direktoratet vil innføre klossete nyord som det lukter støvet komité av. Som for eksempel «person med funksjonsvariasjon». Det lyder som komiteen som skulle forme en hest og endte med en kamel.
En annen ting er at Bufdirs oppdrag var å gjennomgå ordbruken i lover og regler, men avdelingslederens uttalelser i den forbindelse lyder mer som et kamprop for å endre vanlig språkbruk blant folk. Altså få oss til å snakke om «funksjonsvariasjon» der man sitter med en verketå. For klarspråk er det iallfall ikke, og nettopp det skulle jo være et av målene med erstatningsordene.
Mot sin hensikt
I en naturlig språkutvikling vil ord endre seg og forsvinne, men det kan virke mot sin hensikt å overtolke ordenes innhold. Andre kan bli så redde for å si noe galt eller støtende at det hemmer den gode dialog. Man tryller i hvert fall ikke bort virkeligheten ved å utvanne styrken i ordene. Professor i kriminologi Nils Christie anbefalte i sin tid å benytte ordet fange istedenfor innsatt. Det skulle minne oss om det alvorlige i situasjonen når man sperrer folk inne.