Fremoverlent, transparent, tverrfaglig og proaktiv prosess: Petter Schjerven viser det komiske ved den larmende tomheten i organisasjonsspråket, men latteren blir av og til sittende i halsen.
Det verste språket kommer ikke lenger fra sosiologi eller kunstkritikk, men fra organisasjonsspråket i vid forstand.
Petter Schjerven:
«Typisk norsk tomprat. Floskler og svada forklart etter beste emne»
Vigmostad & Bjørke 2025, 175 sider
Petter Schjerven er et språklig sjarmtroll. Han er et under av en programleder, morsom og kunnskapsrik, og en man gjerne skulle sett oftere på NRK. Han har utgitt flere bøker, som Typisk Norsk fra 2005, basert på programmet med samme navn. Denne nye boken er på 174 sider med mange, veldig mange, bilder. Ideen er enkel: å more seg over alt tompratet og jåleriet i språket. Visuelt ligger det også en enkel og morsom idé til grunn: ta et bilde fra gamle dager, definert som 1970-tallet og bakover. Legg på en replikk preget av dagens tomprat. Det fungerer bra, vel å merke de første 100 gangene. Så blir det litt mye av det gode, men for all del. Morsomt å bla i, finne sin egen favoritt. Det er mye å velge blant.
Schjerven går alfabetisk til verks og tar for seg oppslagsord fra A til W, nærmere bestemt fra «administrasjonsreserve» til «Work-life-balance». Han viser den larmende tomheten i språket, som vi kan velge å le eller gråte av. Førstnevnte er naturligvis å anbefale, og Schjerven er en god guide gjennom galskapen.
Helt nytt er dette ikke. Tegneserien Lunch av Børge Lund har gjort dette til daglig munterhet, og er endog med hell blitt filmatisert. Uttrykket drittpreik-bingo går tilbake til forrige årtusen, uten at det er så lenge siden. Kort sagt, det er ikke noe nytt, dette håpløse språket. Schjerven evner å gjøre det komisk og derfor til å leve med. Verden er nå engang ikke perfekt. I et land som har tenkt ut samnorsk, kan og skal man ikke forvente for mye. Det kunne vært verre, som trøsterne blant oss sier.
Men kunne det nå det? Hvordan skulle det se ut? Et seminar i organisasjonsteori eller ledelse, kan det altså bli enda verre? Jeg gjorde i anfall av irritasjon en slags ironisk test på «endringsledelse» og skrev på google «Endringsledelse i endring». Og fikk treff på en artikkel med det navnet. Ironien er død, virkeligheten har overtatt.
Komisk hjelpeløs språkbruk i reality-TV
Eksempel på bokens muntre billedbruk, som blir litt mye av det gode etter hvert.
Det slår meg under lesning: Herregud, dette er deprimerende! Det er så massivt. Det er et narrativ om å levere på endringsledelse fremoverlent basert på lean på en tverrfaglig proaktiv prosess. Eller noe sånt. Det verste språket kommer ikke lenger fra sosiologi eller kunstkritikk, det kommer fra organisasjonsspråket i vid forstand.
Schjerven besøker også reality-TV og finner forvrengte ordtak og hjelpeløs språkbruk. TV-søppel som dyster realitet: Deltagerne kan ikke formulere seg, og mange ser på dem med stor beundring. Nå ja, forfallshistorier om underholdningsindustrien er ikke helt siste nytt, så jeg skal gi meg der.
Mer moro fra akademia: Tverrfaglighet! Ingen kan juble mer over tverrfagligheten enn de som ikke kan fag. Den påstanden er min, ikke Schjerven sin.
Men han er morsom på bekostning av denne uforpliktende tompraten som tverrfaglighet utgjør: «Når tverrfaglighet er forankret i en organisasjon, blir selvsagt spørsmålet: Hvilke fag er det som må være en del av den aktuelle tverrfaglige løsningen? Produksjon, logistikk og renhold? Markedsføring, brannvern og coaching? Kantine, HR og europeisk mellomkrigshistorie?» (side 159). Schjerven påpeker nøkternt at av oppgaver som ikke bør løses altfor tverrfaglig, finner vi hjernekirurgi, kunstmaling og busskjøring.
Forfatteren lar oss se virkeligheten bak tompraten. Som strømlinjeformet, for eksempel: «Innføring av nye IT-systemer på arbeidsplassen skal alltid resultere i noe strømlinjeformet, selv om det sjeldent føles sånn» (side 155). Og videre samme sted i en slags negativ analyse, å vise hvor fint det ikke-strømlinjeformede kan være, fenomener som ikke er grepet av det moderne (?) drittsnakket: «Motsatsen til det strømlinjeformede er det gammeldagse, krøllete og sjarmerende, bestemødre, vafler, høvelbenker, stoler som vipper, fylkesveier, bokhyller der bøker står i tilfeldig orden, betjente banklokaler med vennlig personale, nonfigurativ kunst og ujevnheter generelt.»
Latteren blir sittende i halsen
Petter Schjerven er en god guide gjennom den språklige galskapen.
Boken blir litt for manisk morsom. Bilde etter bilde med en artig snakkeboble, joda, man flirer seg gjennom sidene, men en skarping som Schjerven kunne kostet på seg mer analyse. Dette ikke for å lage en gravalvorlig språkrapport. Dem er det jo mange av i gamlelandet. Jeg ønsker meg mer jakt på årsaker. Hvorfor er vi (vel, ikke jeg da, men noen andre) blitt slik? Vi kan alle skli ut i det håpløse språket, skriver Schjerven. Han har rett selvfølgelig. Men latteren blir av og til sittende i halsen.
Det var morsomt å flire seg gjennom disse sidene, gjenkjennelsen i ymse hel- og halvakademiske kulturer. Le eller gråte, sannelig om jeg vet. «Det har vært en fin og transparent prosess», sa en kollega for mange år siden. Hun kom fra det uklare begrepet «næringslivet». Men alt hadde vært feil i prosessen vi hadde vært gjennom, fra informasjon til saksbehandling til vedtak. Alt. Men altså likevel en fin prosess. Nå ja, hun hadde om ikke annet språket intakt. Virkeligheten får gå sin skjeve gang.
Smakebiter fra «Typisk norsk tomprat»:
- Kjernen i agilt arbeid er at man organiserer arbeidet tverrfaglig, kundesentrert og med kontinuerlig forbedring og læring i fokus. Dagens Næringsliv
- Jeg er ikke den smarteste personen i skuffen eller whatever.
Iselin Michelsen, Paradise Hotel - Tiden er kommet til at vi bidrar i forhold til å redusere utslipp av klimagasser.
Jens Stoltenberg - Jeg synes det virker som det er litt mugler i osen, for å si det mildt.
Are Schanke, Paradise Hotel