Årets vinner av Gullpennen: – Jeg skal være takknemlig for at jeg hadde min læretid og modning på 1980- og 90-tallet, da nye og ambisiøse magasiner ble sjøsatt så å si månedlig, og dagspressen også etterspurte godt håndverk, sa Torgrim Eggen i denne takketalen.
– Da Gullpennen ble delt ut i 1985, hadde jeg Norges minst glamorøse journalistjobb, forteller Torgrim Eggen. – Men prisvinneren samme år satt vegg i vegg! Det var Arne Hestenes, som da hadde avisens mest glamorøse journalistjobb. (Foto: Sigurd Fandango)
Mine damer og herrer. Først vil jeg selvfølgelig takke for denne gjeve utmerkelsen. Takk til Riksmålsforbundet og takk til juryen. Jeg har en klar følelse av å være veid og funnet spisemoden av mine likemenn, som jeg er nødt til å kalle dem fordi norsk ikke har noe kjønnsnøytralt begrep for «peers», som forresten er maskulint det også.
Nå er det en stund siden jeg begynte å skrive for offentligheten, 45 år denne våren, faktisk.
Da Gullpennen ble delt ut første gang i 1985, hadde jeg den minst glamorøse journalistjobben i Norge, så jeg forstår at jeg ble oversett da. Jeg satt i avdelingen som pirket sammen TV-Dagbladet, som utkom hver torsdag som bilag og gav full oversikt over tv-programmene i fire kanaler: NRK, svensk TV1 og TV2 samt Sky Channel. Disse skulle skrives inn og ajourføres, og det gjorde jeg. Jeg skrev med to fingre og hadde ikke tv.
Men prisvinneren i 1985 satt vegg i vegg! Det var Arne Hestenes, som da hadde avisens mest glamorøse journalistjobb. Han hadde på sett og vis gått over til å skrive mest om seg selv og alle celebritetene han kjente. Han seilte rundt der i fjerde etasje — hvor forøvrig min redaktør i Cappelen Damm sitter i dag — i sine hvite– dresser og en duft av taxfree-butikkene i det store utland.
TV-Dagbladet hadde en ukentlig filmspalte, der vi anbefalte de beste spillefilmene i ukas tv-tilbud, og denne signerte jeg. Jeg hadde selvfølgelig ikke sett alle disse filmene, så en gang i uka ruslet jeg ned til Dagbladets klipparkiv for å lese gamle anmeldelser fra 60- og 70-tallet.
De beste av disse var skrevet av Hestenes. Ikke de mest filmfaglig pålitelige, til det var Hestenes forelsket i altfor mange kvinnelige filmstjerner, men de som var verd å lese i seg selv, i kraft av hans litterære klo og — joda — gyldne penn. Så jeg var kjent med stilen hans.
En gang ringte telefonen på mitt skrivebord. Det var naboen, Arne Hestenes. Vi hadde vekslet noen ord om filmer og sånt i kaffekøen, men nå ba han meg om å komme til kontoret sitt.
Der så det ikke ut. Hestenes´ velpleide ytre skjulte et kaotisk arbeidsmiljø, som fikk meg til å tenke på en historie faren min fortalte om da en greskprofessor på Blindern døde. Da de ryddet skrivebordet hans, fant de en damesykkel. Sånn så det ut hos Plut, som han signerte med fra tid til annen.
Nå har jeg skrevet noe dumt om en film han elsker, tenkte jeg.
Juryleder Tom Egeland overrekker trofeet til Torgrim Eggen – en Sheaffer gullfyllepenn.
Men han hadde Lørdags-Dagbladet oppslått på det lille arealet som ble klargjort da han løftet sin mekaniske reiseskrivemaskin én etasje opp i papirhaugen, og han sa: «Men dette er jo riktig godt, Eggen!»
Det han leste var en reportasje fra Paris, der jeg hadde vært på gallapremiere og i middag med Akira Kurosawa. Den som reddet meg fra tv-tabellenes tralt og sendte meg til Paris den gangen, var Fredrik Wandrup.
«… med en dødsmaske som malt av Edvard Munch,» siterte Hestenes, og konkluderte: «Bra! Fortsett slik!»
Så man prøvde, så klart.
Om noe får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, er det begrepet formuleringskunst. Det er noe av Nerdrum-skolen over det, og jeg er modernist.
På den annen side, noen Arne Hestenes skulle jeg aldri bli. Jeg tror jeg som skribent har vært flink til å la innholdet trumfe formen, la billedspråket jeg bruker springe ut fra tematikken, ikke brodere for mye, aldri følge opp en pangsetning med en annen. Om noe får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, er det begrepet formuleringskunst. Det er noe av Nerdrum-skolen over det, og jeg er modernist. Jeg er den første som bruker nye ord. Noen av dem finner jeg på. Noen ganger fins det et gammelt ord som alle har glemt.
Men journalistikk og sakprosa er håndverk, ikke kunst. En og annen gang er resultatet bedre enn kunst, men da snakker vi fortrinnsvis om andre enn meg, tror jeg.
Jeg tror ikke de ansetter min type håndverkere i mediene lenger, så jeg skal være takknemlig for at jeg hadde min læretid og modning på 1980- og 90-tallet, da nye og ambisiøse magasiner ble sjøsatt så å si månedlig, og dagspressen også etterspurte godt håndverk — dybde- og portrettintervjuer, personlige reportasjer, oppfinnsom essayistikk, kritikk og polemikk. Pengene fantes. På åtti- og nittitallet fløy de omtrent hvem som helst til hva som helst.
De gode dagene er for det meste over nå, og lesingen går ned fordi det er mindre og mindre folk finner verdt å lese.
For oss gamle indianerhøvdinger fins det reservater. Mandag kom jeg hjem fra en fire dagers tur til Liverpool, for å se en historisk fotballkamp og for å prøve å finne ut noe om det som en gang var en av de rikeste byene i verden. Dette på oppdrag fra D2, fredagsmagasinet til Dagens Næringsliv.
Egentlig er journalistikk noe av det aller fineste man kan drive med. «The Life of Kings» het det hos H.L. Mencken. Noen betaler deg for at du skal skaffe rede på ting. Så gjør vi liksom ikke dette likevel, ikke helt. Vi prøvde, helt til vi møtte han der slitsomme typen i kommentarfeltet, som ropte «Fake news!» uten å ha lest mer enn overskriften.
Enda en fin ting og et kjært minne fra forrige århundre er alle de fantastiske fotografene man fikk anledning til å jobbe med og ikke minst bli kjent med. De fleste av dem er bejublede kunstfotografer nå. Som representant for disse her i kveld er Nils Vik, fotosjef i D2, som godt kan reise seg og ta den applausen jeg er for sjenert til å ta. Ord og bilde skal sammen sitte, som vi sa da jeg var barn. Tusen takk, alle sammen.
Denne takketalen ble holdt under prisoverrekkelsen 30. april i Oslo Militære Samfund.