Symposium år 1600: I en storslagen venetiansk renessansehage samler Moderata Fonte syv taleføre kvinner i forskjellig alder og med ulik sosial status for å diskutere det tilsynelatende uuttømmelige og tidløse temaet – mannen.
Feminist før feminismen: Kanskje kan en tenker som Moderata Fonte bidra til en mer konstruktiv og nyansert diskusjon enn det moderne feministisk tenkning har kunnet by på?
Moderata Fonte:
Kvinners fortjeneste
Oversatt av Unn Falkeid
Thorleif Dahls Kulturbibliotek/Cappelen Damm 2025
Moderata Fonte var pseudonymet til den venetianske forfatteren og overklassekvinnen Modesta di Pozzo di Forzi (1555–1592). Hennes bok Kvinners fortjeneste, med den ladede undertittelen «Hvorfor kvinner har større verdighet og er mer fullkomne enn menn», er nå utgitt på norsk for første gang. Denne filosofiske dialogen ble utgitt posthumt i år 1600, åtte år etter at den ble skrevet. Essayet ble Moderata Fontes eneste. I tillegg publiserte hun i sitt korte liv et stort ridderepos, librettoen til et musikkstykke og noen religiøse dikt.
Det hevdes at Fontes dialog representerer et manifest i den tidlige feminismens historie; et eksempel på renessansens kvinnebevegelse under slagordet «protofeminisme». Dette er nok en betydelig årsak til at Cappelen Damm og Thorleif Dahls Kulturbibliotek har valgt å utgi boken nå, som innledende bok i serien «Tidligmoderne kvinner».
Feminisme i renessansehagen og Camille Paglia
Så kan man spørre seg om dette stoffet er relevant lesning i dag ut fra det faktum at dialogen som form er en utdøende genre i vår tids litteratur og kultur. I denne boken får ordet og samtalen blomstre uhemmet, slik som kunnskapens makt, samtalens form og dialogens muligheter i det sosiale og intellektuelle rom.
Kvinnene i hagen får første og siste ord om mannen og hans tilkortkommenhet gjennom to døgn i den vakre og velholdte renessansehagen ved godset. Eiendommen er ervervet av en av de syv kvinnene gjennom arv etter en ektemann. Hagen, godset og området gjør dialogen og symposiet mulig, og gir kvinnenes ord en vakker og storslagen ramme som ikke å forglemme må være mannens fortjeneste. Og akkurat det får meg til å tenke på den amerikanske amasone-feministen, kunstprofessoren, forfatteren og samfunnsdebattanten Camille Paglias (f. 1947) kjente sitat om moderne feminisme: «Hadde det vært opp til feministene, hadde menneskene fortsatt bodd i stråhytter.»
Tankene går til den amerikanske amasone-feministen Camille Paglia.
Det er tankevekkende at den moderne forskjellsfeministen Camille Paglia gjennom hele sitt virke nettopp har fremhevet mannen og hans gode egenskaper, ofte til sterk irritasjon fra sine medsøstre i bevegelsen. Et innspill er her vanskelig å unngå: I vår tid bør man kanskje se til tenkere som både Fonte og Paglia, og dermed gi rom til en mer konstruktiv og nyansert diskusjon om kjønn, likestilling og makt enn det den moderne feministiske tenkning har kunnet varte opp med?
Samtalekunst
Fontes tekst hyller dialogen som form på ekte platonsk vis. Nettopp ordet bærer dette symposium-prosjektets leseverdighet fra et århundre til de neste fire, og inn i vår tid. Den rike og kunnskapsfulle ordvekslingen mellom kvinnene i hagen er verdt fordypelse ikke kun som dialog, men som kultur-historisk verk og samfunnsanalyse. Her løftes ordet, forståelsen, formidlingen, dannelsen og evnen til å lytte til den andre til et nivå vi kanskje har mistet kontakt med i dag i vår digitale og urolige virkelighet. Slik får denne boken verdi i seg selv i 2025. Den viser oss hvor viktig og rikt forholdet mellom mennesker – her kvinner – kan bli, om man tar seg tid til å reflektere åpent sammen, i lyttende dialog med hverandre.
Et paradis for kvinner?
Alt begynner med den unge enken Leonora som har arvet et vakkert gods utenfor Venezia med en storslagen hage med frukttrær, prydbusker og urter, og med en enda vakrere fontene omkranset av skulpturer av skjønne kvinner med flettet hår. De har en olivenkvist i venstre hånd med en liten skriftrull viklet rundt grenene og laurbærkranser på hodet, mens det strømmer klart, friskt vann fra begge brystvortene. Bildet er som hentet ut av den italienske og antikke kunsthistorien. Leonora er protagonisten i dialogen; en «rik, sindig og vakker enke».
Thorleif Dahls Kulturbibliotek har siden 1960 utgitt nærmere 200 klassiske verker fra europeisk litteraturhistorie oversatt til norsk riksmål.
Når alle de syv kvinnene er ankommet hennes gods, begynner samtalen med følgende statement: «Blant alle de gode tingene som dette stedet tilbyr, er den beste at det ikke er noen menn her!» Altså slangen i paradiset forstått som mannen. Tankene går blant annet til Dekameronen fra 1353 og lignende litterære symposier/tekster. Og scenariet er muligens et paradoks ved den moderne feminismen?
Ikke minst gir boken et fantastisk innblikk i italiensk renessanse, kultur og samfunn, og er på denne måten nettopp et kulturbibliotek verdig.
For hvis dette skal være et seriøst forstadium til moderne feminisme, har vi et problem med to komponenter: Det ene at denne feministiske samtalen er oppstått fra velstående, uutdannede og uvirksomme kvinners dagdriveri i vakre italienske omgivelser der mennene de snakker ned, har sørget for at deres møte kunne finne sted og forsørget dem til å kunne gjennomføre det.
Det andre er jo at kvinner til alle tider har lett for å ville ha i pose og sekk også innenfor feministisk tenkning; de vil være likestilte og heve seg over mannen og hans verden og vesen, de vil ha makt og penger, være vakre og tiltrekkende og samtidig nyte godt av mannens tjenester og bidrag til deres livsutfoldelse slik som her. Men tidens tale er likevel klar; disse kvinnene er undertrykket først og fremst av det samfunnet de lever i, og slik også av sine menn fordi de ikke kan livnære seg selv.
En kvinnelig Platon for sin tid
Birgitte C. Huitfeldt er litteraturviter (MA), journalist og sakprosaforfatter. Hun har skrevet fem bøker om kvinner (intervjuer) innenfor litteratur, feminisme, filosofi, språkvitenskap, politikk, psykologi og samfunnsspørsmål.
Dialogen i boken er leken og lærd, og den flyter lett og fritt mellom kvinnene, slik også Unn Falkeids oversettelse gjør. Boken blir slik lettlest og informativ. Ikke minst gir den et fantastisk innblikk i italiensk renessanse, kultur og samfunn, og er på denne måten nettopp et kulturbibliotek verdig.
Som en kvinnelig Platon for sin tid løfter Fonte her ordet til nye høyder; med disiplin og orden blir temaene behandlet i plenum, og det er rikelig med rom for innsigelser, opplysning og uenigheter mellom kvinnene underveis. Slik blir den førhistoriske feministiske vinklingen troverdig på sett og vis.
Men, med all respekt; mannen blir dissekert ned på mikronivå. Han blir stemplet som uten evne til å elske, hovmodig, maktsyk, voldelig, forfengelig, ond, egoistisk og besatt av sitt omdømme … Har vi hørt det før?
Dialogen er kunnskapsrikt rammet inn i boken med en innledning og et etterord av Unn Falkeid, oversetter og professor i idéhistorie. Innledningen tar for seg Moderata Fonte og renessansens kvinnekamp, mens etterordet har tittelen «En omkalfatring av skaperverket». Akkurat det siste tar jeg meg den frihet å betvile …
Artikkelen er også publisert i Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet.