KI og ordenes nyanser

Oversetteriske overveielser: Vi oversettere leser med lupe. Og vi må få med hele det språklige mangfoldet, poengterer Per Qvale i dette essayet. Men den kvalifiserte oversetteren blir nå ryddegutt eller ryddepike der den uryddige maskinen med sitt syntetiserte intellekt kommer til kort.

La meg innledningsvis erkjenne (men ikke nødvendigvis anerkjenne) at jeg aldri har vært i favør av den industrielle revolusjon. Noe motstrebende må jeg vedgå at jeg foretrekker å ferdes i landbaserte fremkomstmidler med selvbærende metallkarosseri og gjerne forbrenningsmotor, fremfor hest og kjerre, så å si Lamborghini fremfor landauer.

Med tiden har den industrielle revolusjon ført med seg selvkjørende biler og alskens elektronisk kommunikasjonsutstyr. Mye selvstyrt – og egenmektig. Jeg blir korrigert og sågar avlyttet av min mobiltelefon. La meg komme til saken, som er oversettelse.

Jeg siterer fra den kommende romanen ETTY BLUE (Solum Bokvennen), konsipert av artikkelforfatteren:

«          – AI eller KI, kan de ikke bestemme seg for hva det heter! Tror ikke noe på det.
– Det er vel ikke snakk om å tro.
– Tror ikke det er så farlig. Er det ikke bare veldig avanserte datamaskiner, da?
– Saken er at disse dataene er bygget opp som … hør her, nå leser jeg fra denne artikkelen: «Et nevralt nettverk er en matematisk modell av menneskehjernen. Hjernen består av nettverk av nevroner, nerveceller som kommuniserer med hverandre ved elektriske og kjemiske signaler. I en voksenhjerne er det ca. 86 milliarder nevroner med ca. 100 billioner (tusen milliarder) koblinger mellom seg. Når vi lærer noe nytt, blir det dannet nye koblinger mellom nevroner … Men nettverkene må trenes opp, gjennom algoritmer for hvordan modellen, nettverket, skal lære, som styrer evolusjonsprosesser, altså hvordan modellen skal lære når den blir matet med data.»  Den skal altså drive og lære på egenhånd, Etty, såkalt dyplæring. Og grunnlaget er jo at alle menneskers samlede kunnskaper, og … tja, uttalte emosjoner, kanskje, er syntetisert i … KI. Forresten er det ikke kunstig intelligens, kall det heller … syntetisk intellekt!
– Så da kan de datamaskinene lære seg mye faenskap også, er det det du er redd for? Tror du ikke det er mer enn nok faenskap i verden som det er.
– Det kan dukke opp uventede egenskaper, står det, såkalt emergente egenskaper. Noen tror at KI i verste fall kan komme til å ta rotta på oss mennesker. Iallfall på forfattere, oversettere og annet bokfolk, om ikke forleggerne. Bortsett fra at sånn KI eller AI ikke blir glupere når den mates med skjønnlitteratur …»

Når man bruker slike språkmodeller, og det gjør man både i forlag og i f.eks. Norsk Rikskringkasting, er det viktig at modellen har en sunn, rik, kvalitativ basis – altså riksmålsbasis. Ja, slike maskinlæringsmodeller (kall det hva du vil: KI, AI, Frognertrikken …) har et stykke på vei erstattet oversetterne. Det vil si: Når dette maskinspråket har gjort sitt, alle sine feil, brølere, misforståelser, idiotier o.l., må den levende oversetteren ile til og «kvalitetssikre» makkverket. Oversetteren blir språkvasker og korrekturleser.

Ikke et vondt ord om språkvaskere og korrekturlesere! Men her er det hele snudd på hodet: Maskinen gjør oversetterens jobb (om enn elendig), mens oversetteren i etterkant gjør den jobben en maskin burde kunne gjøre mye av (for eksempel rette grammatikk og tegnsetting og stavefeil). Den kvalifiserte oversetteren blir ryddegutt eller ryddepike for den uryddige maskinen med det syntetiserte intellekt.

Når man oversetter en bok, vil man oppdage et språklig mangfold som til en viss grad går andre lesere hus forbi.  Vi oversettere leser jo med lupe. Og vi må få med det hele,– med mangfoldet av språkfinesser, toneganger, intonasjon, allitterasjoner, assonanser, rytmeskift, alt dette klanglige og musikalske i tillegg til og i samspill med det semantiske, hele pros-so-dien, som man kanskje bør skan-de-re; ja, hiatus … og daktyler, dityramber og distikon, jamber, trokeer, enderim og innrim, og knittelvers og kupletter; videre allusjoner, sitater, parafraser og parabler, pastisjer-og-travestier-og-parodier, vulgarismer, eufemismer og  slang,  understatement, ironi, satire, metaforer og andre stilfigurer, oksymoron, synekdoke, metonymi f.eks. – og panegyrikk og patos og elegi, iblant fiksjon i fiksjonen, metafortelling og forfatterdistanse, ja, hvor ligger forfatterstemmen? Er den til å stole på? Strømmer stemmen fra strupen eller fra sjeledypet?

Er originalverket av eldre dato, la oss si fra 17-1800-tallet, må man så å si lytte med hørelur etter forfatterstemmen, og oversette med fjærpenn. 

Og hva med de andre stemmene? Ulike modi og emfatiske og emblematiske uttrykk, ellipser og lakuner og epiteter, repetisjoner, homonymer og homografer, hyperboler, og onomatopoietika (stønn!) også neksus, da: hypotakse og paratakse, nominalstil og verbalstil, inversjon kanskje, kanskje ikke, ikke kanskje, kiasmer, samt alskens faguttrykk, sosiolekt, dialekt, idiolekt, politolekt og økolekt og annet løgnspråk, og ordspråk og risper og idiomer, idiomer, idiomer! Faste vendinger, fraser, og usus, usus, usus! samt intertekstualitet, og ikke minst, ja, fremfor alt: intratekstualitet, de indre referanser, ledemotiver og strukturer, limstoffet og sammenføyningene i teksten, ja, det forsvinner lett om man ikke holder øye med dem, holder et våkent øye på dem. Som en vigilant vepsevåk, unnskyld, elsker alliterasjoner! For ikke å snakke om hvordan disse intratekstuelle sammenhenger forsvinner dersom man bruker saks og vanndamp.

Det fikk jo oversetterne beskjed av forleggerne om å gjøre en gang, i 1930-årene. Klippe i teksten. Og dampe vekk limfalsen, så man kunne lirke ut flere ark av det originale verk. Da forsvant bærende ideer ut av romanene så hurtig som en saks kan klippe, limet mellom hendelser løste seg opp, og personer forsvant i sin helhet. Evaporerte. Vi må kunne si at noe av mangfoldet forsvant når en enkelt roman kunne beskjæres, på finurligste vis, litt her og litt der, med hundrevis av sider.

Og fagbøkene? Ja, det gikk ikke likere med en del av fagbøkene, de ble kupert og eksfoliert. Mangfoldige klassikere, ikke minst filosofiske, ble mindre mangfoldige da sparekniven skar inn. Men dette har fått liten oppmerksomhet, og omfanget er ikke så godt kartlagt som innenfor skjønnlitteraturen. Dessuten har man det forhold at fagbøker, særlig lærebøker, kan og ofte må bearbeides, gjerne med opptil 30% endringer i teksten.

Oversetterne får jo gjerne med seg språkblomstene, språkblunderne, tabbene, faktafeilene, slurvefeilene, tolkningsfeilene, blingsefeilene, korrekturfeilene, trykkfeilene i originalen. Og iblant bidrar vi selv med litt av denslags – la oss kalle det KRITIKERMAT.

Men kritikerne er nok ikke så oppmerksomme på alle de overveielser som oversetteren har gjort underveis. Ikke minst når det gjelder kulturelle særegenheter, forskjeller som utfordrer oversetterens kunnskaper og oppfinnsomhet.

Diakroniske forhold krever særskilte overveielser. Er originalverket av eldre dato, la oss si fra 17-1800-tallet, må man så å si lytte med hørelur etter forfatterstemmen, og oversette med fjærpenn. I Thomas Manns Lotte in Weimar støtte jeg på et spesialtilfelle av et slikt tidsperspektiv, siden forfatteren skriver verket i 1930-årene, men legger handlingen til 1816. Den historiske bakgrunn er gjensynet mellom Goethe og ungdomsforelskelsen Charlotte/Lotte.

Her er det virkelig snakk om grundige OVERVEIELSER, ikke intuitive løsninger. I likhet med forfatteren, har oversetteren bestrebet seg på en pastisj som skal skape illusjonen av 1816-tysk i dette miljøet i Weimar, med de fornødne idiolektiske variasjoner. Altså de enkelte stemmenes egenart. Tidskoloritten krever en egen språklig palett. Hvordan skape inntrykk av Goethes samtid? Norsk rettskrivning fra tidlig 1800-tall? Med datidens stavemåte, syntaks og vokabular? Altså bruke Henrik Wergelands språk? Nix: En gjennomsnittlig utdannet tysker kan lese Goethe idag, men en tilsvarende skolert nordmann kan ikke lese Wergeland.

Professor i germanistikk John Ole Askedal har gjort en komparativ undersøkelse av språklige virkemidler i Thomas Manns original og i den norske oversettelsen. Det er blitt en studie på et halvt hundre kompakte sider. Thomas Mann, som i utgangspunktet skriver et tysk med dype røtter i det dannede borgerskap fra rundt 1900, og slett ikke skriver tidsmessig i 1930-årene, har til rådighet en lang rekke virkemidler, ikke minst konsonant- og vokalforskyvninger. Som c istedenfor k: Cabinett, Clavier, Combination; ikke bare blir det en visuell ornamentikk som slynger seg gjennom hele boken, det gir en patina som bidrar sterkt til tidsfornemmelsen. Videre benytter han seg av Goethe-tidens adjektivbøyning, pronominalformer, verbbøyning og orddannelser, samt syntaks og tiltaleformer og ikke minst adskillige franske lånord.

Hva står til rådighet på norsk? Konsonantvalg: g istedenfor k i ord som deltager, megle; d for t (omforladelse, nyde, uadskillelig); og v for g (have, mave, farve). Vokalvalg: Sepe, sne, kold. Er slike former med i maskinspråkmodellen? Videre: konsekvent bruke bare to kjønn, med unntak av Goethes Frankfurtdialekt, som opptrer en gang eller to.

Verbbøyning: Har funnes, har lykkes i perfektum partisipp, samt forsvundne og forbundne. Ellers utstrakt bruk av hjelpeverbet er istf. har.

Feminine suffikser som i gemalinne, hoffrådinne, overkammerherrinne og innehaverske, reiseledsagerske medviterske.

Pronominaladverb som derav, derunder, dertil, hvori.

Sammenskrivninger: iaften, tilende, tillike, tilværs, ovenikjøpet, sidenhen. Hallo, KI, hører du meg?

Relativpronomenet hvis, altså genitivsformen, brukes en del, som «en mann, hvis navn ettertiden alltid vil måtte …» Også hvilken og hvilket, som i «hvilket han var meget vel på det rene med», «i hvilket fall den etter våre begreper osv.».

Pronominalformen I for 2. pers. flertall, altså istf. dere.

Askedal slår fast at de franske språkelementene i oversettelsen er betydelig færre enn i originalen. Hvordan kunne det være anderledes?  Men han påpeker at oversetteren tross alt har prøvd å kompensere, ved å oversette en del tysk til fransk: Cölnisch Wasser til eau de Cologne på norsk, lässig til nonchalant, Geltenlassens til laissez-faire. (Sikkert lettere på svensk, som er rikt på franske låneord.)

Askedal påpeker at en rekke mer eller mindre obsolete ord er brukt som stilistiske markører: overhåndtagende, foretagsom, bebyrdelse, forbarmelse, under foregivelse av, formæling, gjenvordighet, konduite, vederkvegelse, forhåndenværende, tiloversbleven, vovet, bemøye seg, erledige, forføye over, geråde, ihukomme, tilstille, uaktet.

Når det gjelder å stave frem tidskoloritten med c istedenfor k, har originalen hele 700 slike ord. Den norske versjonen har bare 4 … Thomas Mann har også hjelp av en mer fleksibel morfologi når han skal utforme romanens 1816-atmosfære. Askedal slår fast at av strukturelle og historiske årsaker er den tidsantydende språkpalett mer begrenset på norsk. Likevel finner han en «Zeitkoloritindikator-Dichte», altså en tidskoloritt-indikator-tetthet (!) på 5,2 i den tyske originalen, mot en tetthet på 3,3 i den norske oversettelsen. Det skulle bli noe sånt som 63 % av farvetettheten hos Thomas Mann, ikke så verst, kan man si.  Og han finner at den norske løsningen, med fleksibel bruk av moderne riksmål, gir teksten en viss litterær patina. Joda. 63 % av Thomas Manns prestasjon – mot langt dårligere odds, det kan man jo si seg fornøyd med som oversetter.

Det aller viktigste har imidlertid vært å beholde den omstendelige syntaksen, ikke amputere forfatterens elaborerte hypotaktiske stil. Jeg tviler på at vårt smertensbarn KI kan yte «Der Schachtelsatzkönig» rettferdighet her. Ja, selv kan jeg ikke oversette denne tittelen til noe bedre enn «Kongen av den kinesiske eskes syntaks». Litt flaut, ja.

Generelt sett bør ikke overveielsene ta for lang tid. De bør bli relativt automatisert, så de ikke stopper fremdriften i teksten. For FLYT er viktig, tror jeg. Min erfaring, og den deler jeg med flere, vet jeg, er at det gjerne blir bedre når de går fortere. Så får man heller bruke litt lenger tid på å rette opp etterpå.  Det blir uansett mindre å rydde opp i enn etter vårt ignorante smertensbarnebarn av den industrielle revolusjon.

OM ARTIKELFORFATTEREN

Per Qvale (f. 1946) er forfatter, oversetter og litteraturviter – her avbildet ved Alsters herregård, dikteren Gustaf Frödings minnegård, da han ledet Riksmålsforbundets kulturreise til Värmland i 2022. Qvale er tildelt flere oversetterpriser, bl.a. Bastianprisen, Nordisk oversetterpris og Svenska Akademiens pris for översättningar av svensk litteratur. Qvale har vært leder av Norsk Oversetterforening, visepreses i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur og juryleder for Riksmålsforbundets litteraturpris. Hans nye roman «Etty Blue» utkommer snart. (Foto: Stig Michaelsen)

Noter: Se John Ole Askedal: «Sprachliches Zeitkolorit in Thomas Manns Lotte in Weimar und in der norwegischen Übersetzung Lotte i Weimar. I: Wollin/Neuendorff/Szurawitzki: Deutsch im Norden, Peter Lang, Frankfurt 2009. S. 9–54.