Vinneren av Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris: – Grammatikk og skriveregler har aldri vært helt min greie. Derfor er jeg også veldig glad for å få denne prisen, fordi språket står i sentrum, forteller Alexander Kielland Krag, forfatter av den nye ungdomsromanen Aldri bedre.
– Agenten min sa at jeg hadde skrevet en bok om sorg og puling. Det stemmer nok ganske bra. Men jeg trodde jo ikke da at det lå og lurte en pris fra Riksmålsforbundet, sier Alexander Kielland Krag.
Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris, var det første jeg gjorde å sende en melding til redaktøren min, Kaisa. Jeg skrev til henne at det selvfølgelig er veldig stort å få Riksmålsforbundets litteraturpris, spesielt for en gutt som egentlig ikke helt vet hva riksmål er for noe.
Fortellerglede
For dette skal man sikkert ikke si, og hvert fall ikke her: Jeg vet ikke om det er så veldig karakteristisk for det å være forfatter eller ikke, men jeg har liksom aldri vært så veldig opptatt av norsk. Grammatikk og skriveregler og kjønn på ord har aldri vært helt min greie.
På skolen ville jeg ikke pugge kommaregler. Den dag i dag er jeg fremdeles ikke helt sikker på forskjellen mellom en vokal og en konsonant. Sånn sett er jeg helt håpløs og burde sikkert fått prisen trukket tilbake, men nå har jeg den, og jeg tar den og løper.
Men jeg har alltid vært opptatt av å skrive. Og jeg skjønte ganske tidlig at selv om jeg ikke var så opptatt av alle reglene rundt, så var jeg ganske god til akkurat det å fortelle en historie. Og for meg har språket vært et virkemiddel hele tiden. Jeg bruker det aktivt når jeg skriver. Jeg har hele tiden hatt noe jeg har lyst til å fortelle, og hatt lyst til å bore i noe.
Jeg har ikke vært så opptatt av om den teksten er riktig eller ikke. Jeg har skrevet mest på intuisjon. Lyttet til teksten, prøvd meg frem, funnet stemmen og språket som trengs. Men derfor er jeg også veldig glad for å få denne prisen, fordi språket står i sentrum. Det er det jeg jobber med hver dag når jeg skriver, tross alt. At det funker, det er jeg veldig glad for.
Mørkt, men viktig tema
Da jeg skulle skrive denne romanen her, skjønte jeg fort at dette kom til å bli ganske mørkt. Jeg ville skrive om sorg etter selvmord, og jeg ville ha to fortellere for å vise hvordan sorgen utvikler seg ulikt hos ulike personer. Jeg startet sånn som jeg alltid gjør, med å snakke med redaktøren min, Kaisa. Hun sa at det var kjempefint at jeg ville skrive en mørk historie, «men vi får nesten bare se på det der med de to fortellerne, for det går aldri.»
Men det ble to fortellere, og det ble mørkt. Da jeg leverte manuset, og agenten min skulle selge det til utlandet, sa hun at jeg hadde skrevet en bok om sorg og puling. Det var jeg fornøyd med, og det stemmer nok ganske bra. Men jeg trodde jo ikke da at det lå og lurte en pris fra Riksmålsforbundet noen måneder frem i tid.
Kaisa har vært redaktøren min helt fra starten av, for nå snart fire bøker. Samarbeidet vårt er helt essensielt for min skriving, og for at de bøkene du og jeg lager, holder det nivået de tydeligvis gjør. Takk til deg, min venn. Og takk til Gyldendal, som gir meg plass til å fortelle de historiene jeg vil fortelle, på den måten jeg vil.
Og så må jeg takke mannen min. Heldigvis for meg, er du min største støttespiller. Og dessverre for deg, er du min første sparringspartner. Det er du som får høre det helt i starten av skriveprosessen, når jeg prøver å finne frem til hva jeg egentlig vil si, hva boken egentlig skal handle om. Og de samtalene der hadde ikke vunnet noen litteraturpriser, det vet vi begge to. Takk for at du er du, kjære.
Et ess i ermet
Jeg er veldig glad for å ha fått denne prisen. Takk til juryen for at dere har forstått det jeg ville få til med Aldri bedre. Da jeg skrev denne boken, var jeg ganske sikker på at den enten kom til å treffe helt, eller bomme helt.
Det å skrive om tunge temaer for ungdom, er noe jeg synes er svært viktig, men også ganske vanskelig. Et spørsmål jeg har nesten hele tiden når jeg skriver, er hvor langt jeg kan gå i å beskrive mørke tanker og opplevelser for ungdom som ofte ikke har hatt de mørke tankene og opplevelsene selv.
Jeg tolker denne prisen som et slags bevis på at jeg har fått det til, og jeg tar det veldig til meg. Avslutningsvis må jeg gjenta at det er stor stas å få en språkpris. Nå føler jeg at jeg har et ess i ermet. Neste gang noen ler av at jeg ikke vet om en L er en vokal eller konsonant, så skal jeg si, på beste moderate bokmål: ædda bædda.
Takk!
Les også: Juryens begrunnelse