Tvetydige ord: I noen situasjoner er «vennligst» en høflig anmodning, i andre situasjoner kan betydningen være nærmest det motsatte.
Eksempel 1: «Vennligst» brukt for å markere autoritet.
Ja, hvor vennlig blir man tilskrevet eller tilsnakket når man får en henstilling eller beskjed som en av de følgende:
Vennligst henvend Dem i ekspedisjonen.
Vennligst ikke parker foran innkjørselen.
Vennligst møt presis!
Vennligst forlat stedet straks!
Situasjonen som skal uttrykkes i ord, er altså at A ved hjelp av en imperativsetning anmoder B om å gjøre noe eller ikke å gjøre noe. Innledningsordet «Vennligst» gir anmodningen et visst formelt preg, og den vil i de fleste tilfeller bli oppfattet som høfligere enn om ordet var utelatt. Og så spiller det en rolle om anmodningen gis skriftlig eller muntlig. I siste tilfelle vil tonefall, stemmestyrke, mimikk og det øvrige kroppsspråk spille en rolle.
«Uvennlig»?
Det går an å tenke seg situasjoner hvor betydningen av vennlig nærmest er den motsatte av den egentlige. En norsklærer for innvandrere, Ingjerd Hovde, gir elevene gode råd, bl.a. dette: «I personlig kommunikasjon fra én person til en annen brukes «vennligst» for å markere autoritet.» Hun viser at «personlig kommunikasjon» kan være så mangt – fra mammas skjenning på et ulydig barn til sjefens beskjed til en underordnet om å møte til samtale når det ligger an til at den blir ubehagelig.
Det dreier seg altså særlig om talespråk, og Ingjerd Hovde antyder at man må passe seg for å overføre til norsk bruken av det engelske please. Det er vel ingen stor fare for at innfødte nordmenn bruker vennligst som en engelsktalende ville gi en ordre med please; det måtte da være blant engelskfrelste unge eller yngre. Men mon ikke de vil velge det engelske ordet (og uttale det sterkt og med langtrukken i-lyd) når de utsier noe innstendig eller noe som nærmer seg en ordre? Men det ligger nok nærmere å uttrykke seg på en annen måte, med sterkere og folkeligere ord. Imidlertid er det både viktig og riktig å advare engelskkyndige innvandrere mot feilbruk av det norske ordet, og det er det Ingjerd Hovde gjør.
I min ettbinds engelske ordbok (1991) gis det under please følgende beskjed om «usage» i tillegg til definisjon og eksempler i ordboksartikkelen: «Please is often used in polite inquiries and requests . . . Note, however, that the use of please alone cannot change a sentence into a polite request. Sentences such as Come here, please, and Will you please be quiet? are orders.»
Hvor gammel?
Eksempel 2: «Vennligst» brukt som høflig tiltale.
Uttrykksmåten med Vennligst som innledningsord later til å ha blitt vanlig i avisannonser omkring 1900. Men vennligst brukt i en grammatisk setning som uttrykk for høflighet eller vennlighet er flere århundrer gammelt. Sogneprest Christen Staphensøn Bang (kan googles) skriver i leserveiledningen i sin Christianias Beskrivelse (1651) at han «vil hafue den gunstige Læsere Venligst erindret at . . .». Her betyr erindre «minne om»; det er en gammel betydning som lever i dansk, men er foreldet i norsk.
Holberg skriver til en boktrykker som har utgitt en artikkelsamling av ham i 1725: «Ifald [De] skulde finde for godt at eftertrykke oftere mine Skrifter, saa vilde jeg venligst bede at [De] har selv et Øie med Correcturen.» Wessel sier i en noe skruet verslinje 50 år senere: «jeg venligst Dem adspørge tør».
I disse sitatene er det ikke A som anmoder B om å være vennlig, men A som er det – Holberg, ikke boktrykkeren. Kan innledningsordet i typen «Vennligst gjør det og det» være en forkortet setning, f.eks. «Jeg ber deg vennlig(st): Gjør det og det»?
Hvordan dette nå forholder seg – «Vennligst» er blitt et ord man setter inn for å vise høflighet. På 1800- og 1900-tallet finner vi eksempler både på typen «Jeg ber om at du vennligst gjør …» og på «Jeg ber deg vennligst om å gjøre …». To eksempler av mange: «Abonnenterne anmodes om venligst at huske paa at fornye Abonnementet» (Verdens Gang 1869) og «Venner og Bekjendte anmodes venligst om at ledsage Afdøde til Graven» (fra en dødsannonse i Stavanger Aftenblad 1900).
«Skutt blir den som …» i den berømte kunngjøringen få dager etter 9. april 1940 var det første jeg lærte av tysk språk og administrasjon.
Å dømme etter antall treff i Nasjonalbibliotekets tekstbase er den første typen – hvor A ber B om vennligst å gjøre noe – den langt vanligste. Det gjelder både når man bruker De-form og du-form. Etter hvert går «vennligst» av bruk i slike uttrykk (og dermed muligheten for pirkete filologbetraktninger som de ovenstående). «Vi ber Dem/deg gjøre . . .» og «Vi ber om at De/du gjør . . .» betyr det samme, og begge holder mål med hensyn til høflighet.
«Vennligst» begrenses til kortere beskjeder i befalende form: «Vennligst ha føttene på gulvet. Please keep your feet on the floor.» (anmodning til sittende passasjerer i de nye Oslotrikkene). Det leses som en høflig anmodning – som dessverre har vist seg å være nødvendig.
Eldre skiltspråk
Eksempel 3: Rett på sak. Offentlig skilt fra tuberkulosens og skråtobakkens tid.
I gamle dager var man mer ordknapp når man forfattet skilttekster. Forbudt var det vanlige ordet i beskjeder om ikke å gjøre noe, og slik er det fortsatt når man skal uttrykke seg kort og taler på vegne av den som har autoritet og rett til å sette opp slike skilt: Adgang forbudt. Forbudt for fotgjengere o.l. Jeg husker selv fra de gamle blåtrikkene i Oslo: Røkning og spytning forbudt – forfattet den gang man tygde skrå.
Forbudsskilt var det nok av under krigen, på norsk og tysk. Jeg hadde lært å lese i 1942 og forsøkte å stave meg gjennom noen skilt ved inngangene til de mange tyske installasjonene på Ekebergsletta. Jeg husker nå bare Zutritt verboten, som jeg tydet som [su:´trit væ´rbotn] og fikk forklart hjemme. Samtidig ble jeg fortalt om Skutt blir den som … i den berømte kunngjøringen fra den tyske øverstkommanderende få dager etter 9. april 1940. Dette var det første jeg lærte av tysk språk og administrasjon.
Ikke
Ordet ikke er vanlig i mer uformelle anmodninger: Tråkk ikke på plenen. Ta ikke småfisk o.l. gjerne forsterket med et utropstegn. En berømt tekst ble forfattet i mellomkrigstiden av Den norske nationalforening mot tuberkulosen: Spytt ikke på gulvet! Host ikke mot nogen!
Tor Guttu er redaktør for Riksmålsordlisten og har vært hovedredaktør for Det Norske Akademis ordbok/NAOB.
En type som står «ikke»-skiltene nær, er de som gir en advarsel: Isen er usikker. Ett trinn ned! Berøring livsfarlig. Min norsklektor i gymnasiet fortalte at han hadde sett en landsmålsversjon av den sistnevnte på en stolpe i Setesdal i1920-årene: Åtkome livhætt. Det kan ha vært en skrøne, men både åtkome og livhætt er registrert i Norsk Ordbok 2014. Det første er tydeligvis et sjeldent ord og defineres med «tilgang, framkomst». Det andre betyr «livsfarlig», er notert fra dialekter i Telemark og Agder og står som avløsningsforslag i Leiv Heggstads Fornorskingsordbok (1924). Nettopp i 1920-årene var det en del oppmerksomhet omkring nynorskskilt på tog og jernbanestrekninger, som Jacob Dybwad utnyttet i oversettelsen av Ernst Rolf-melodien Bättre och bättre dag för dag. Sangen er opprinnelig en revyvise.
Unnskyld disse private assosiasjonene, men de kom så naturlig, og de er jo språklige.