Verdien i å nevne det unevnte: – Skriver jeg om noe jeg har lagt merke til, og folk da sier de har lagt merke til det samme, men aldri sett det nevnt, da er noe gjort. Da er det skapt et fellesskap, mener årets Gullpenn-vinner i Morgenbladet.
– I 1989 ble jeg kassert som ubrukelig, sa Håkon Gundersen da han mottok Gullpennen fra juryleder Tom Egeland. I denne talen forteller han om hvordan han kom på sin rette hylle i journalistikken. (Foto: Magnus Hegdal)
Jeg sjekket jo straks listen over tidligere gullpennmottakere. Og som jeg trodde, var det bare folk jeg ser opp til. En del jålebukker er der, riktignok. Men jålebukk i ord og vendinger hender det jeg selv er.
Så jeg aksepterer tildelingen. Takk!
Men jeg lurer på hvordan det kan ha seg at jeg, av alle, skulle stå her?
I 1989 ble jeg kassert som ubrukelig. Jeg var med på noe som het radioinnføringskurs i NRK, vi skulle skrive nyhetsbulletin ut fra nattens meldinger fra nyhetsbyråene. En ferge var kapseiset utenfor Manila, 130 omkommet, og så videre.
Da det kom til opplesningsprøven var dommen at jeg ikke leste nyheter, men fortalte eventyr. Og jeg hadde nok ikke noe i nyhetene å gjøre.
Formatet er det strengeste av alle, men jeg klarte bare ikke å fortelle det sånn, altså rett frem. (Jeg klarer det fortsatt ikke.) Ikke bare hadde jeg begynt i den gale enden og skrevet det som en fortelling, «det var en mørk og stormfull natt på Filipinene». Da det kom til opplesningsprøven var dommen at jeg ikke leste nyheter, men fortalte eventyr. Og jeg hadde nok ikke noe i nyhetene å gjøre.
Å gå sine egne veier
Det slår meg nå at det kan ha hatt å gjøre med hvem som var mine forbilder. For da jeg innså at jeg nok aldri ville bli Ivar Formo eller Ard Schenk, altså hverken verdensmester på ski eller skøyter, da ville jeg bli Knut Bjørnsen. Ikke fra da han solgte gryter i TV-shop, men Knut Bjørnsen som skøytekommentator.
Men siden jeg beviselig aldri har kommentert skøyteløp annet enn fra teppet foran TV-en som liten, hva var det neste jeg ville bli? Jo, nå skal dere høre: Som 13-14 åring ville jeg ville bli kåsør.
Jeg ville bli Arthur Klæbo og Ivar Eskeland og den gjengen. Tenk å få honorar for å snakke om løst og fast slik som de gjorde om morgenen klokken fem på halv åtte i programposten: «Som dagene går.» Åpnere tittel får du ikke.
Hopp frem til 1980 og gymtimene på gymnaset. Det vil si et bord på kafeen Terje Vigen i Pollen i Arendal. Dit løp jeg i gymtimen, drakk kaffe, røykte, leste Dagbladet med Hompland, Benneche Osvold og andre fra listen over gullpenner. Sånn ville jeg bli. Og løp tilbake opp bakken til Arendal Gymnas og gymlæreren som sjekket at jeg var svett og hadde høy puls.
Men også den ambisjonen forsvant. For den Dagblad-adelen var jo kommentatorer. Og det var nettopp ikke det vi skulle være i den redaksjonen i NRK som jeg faktisk fikk jobbe i. Nemlig forløperen til dagens «Ekko», selveste «Sånn er livet». (En perfekt ufokusert og åpen programtittel det også.)
Der i gården regjerte noen dyktige damer som var ideologisk forankret i reportasjeradio. Altså krevde de at man skulle reise ut og møte folk.
Les også juryens begrunnelse.
Fremst blant disse damene var Åshild Ulstrup. Hun kom alltid tilbake med overveldende mye råstoff, meningsløst mye, mente mange.
Det handler ikke bare om hva folk sier, sa hun, men hvordan de sier det. Det satt hun med lydbåndene i ukesvis og lyttet etter.
Et annet ideal fra radio som er verdt å ta med til avis, ble formulert av Jan Birger Arentz, også han i «Sånn er livet». – Radio er gemytt, minnet han oss om. Skriftlig journalistikk er også gemytt.
Bare så synd at så mange journalister har lagt seg til det samme gemyttet.
Et pukkverk ved E18
Det kunne tenkes at jeg var en smule beskjemmet over å stå her ved siden av Sidsel Wold som forteller så mye viktig, mens jeg har skrevet side opp og side ned om for eksempel et pukkverk ved E18 på Fokserød ved Sandefjord.
Men jeg skjemmes ikke. Jeg har holdt meg med en selvkonstruert, etterrasjonalisert etikk. Den bygger på verdien som ligger i det å nevne noe.
Skriver jeg i det vide og brede om noe jeg har lagt merke til, og folk da sier de har lagt merke til det samme, men aldri sett det nevnt, da er noe gjort, mener jeg. Da er det skapt et fellesskap, og siden vi er i festtalemodus: Da er folk er litt mindre alene i verden. Da er det selskap i avisen.
Selv reportasjen fra pukkverket førte til sånne tilbakemeldinger. I festtaler snakker pressen om sitt samfunnsoppdrag. Dette er mitt.
Morgenbladet ga albuerom
Så skal du ha så mange slags takk, morgenblad, som har hatt og har gode redaktører på alle nivåer som ikke har satt meg i bånd selv om det av og til er saker som på grunn av arbeidsmåten havarerer.
Og takk til gode kolleger. Tenk som vi jobbet før! Hopp til Morgenbladets redaksjon klokken halv fem natt til deadline. Jeg trodde jeg var alene der i min desperasjon, men nei, der kom Maria Reinertsen fem over halv fem. Vi var flaue begge to. Hvor udugelige går det an å bli?
Men vi satt der og hakket i vei og har jo faktisk skrevet avisa frem og opp fra sju tusen i opplag da vi begynte til nå trettifire tusen.
Glemte jeg kona? Langt i fra. Takk til Sissel som i alle disse år har tålt også onsdags- og torsdagsvarianten av sin ektemann. Han er da en ganske fjern variant, litt kort, litt bisk. Men så er han til gjengjeld verdens blideste, og inderlig glad i jobben – straks han har fått levert.
(Denne teksten ble holdt som tale under prisoverrekkelsen 24. april.)