Riksmålsforbundets litteraturpris 2025: Med poetisk presisjon og rå ærlighet løfter Birger Emanuelsen et av samtidens store spørsmål: Hvordan tar vi vare på våre eldre, skriver juryen.
«Denne romanen gir språk til følelsene vi ikke helt vet hvordan vi skal si høyt,» skriver juryen om «Odysseen» av Birger Emanuelsen, her med juryleder Anne Gaathaug. (Foto: Stig Michaelsen)
Juryen har bestått av Camilla Tvedt, Anne Schäffer, Cille Biermann, Silje Tretvoll, Olemic Thommesen og Anne Gaathaug (leder).
Odysseen er en bunnløst ærlig roman, og en mangefasettert kjærlighetserklæring fra en sønn til en far. Forfatteren skriver både presist og lyrisk, men til tider også med et kraftfullt raseri hvor språket skildrer minnets kamp mot glemselen.
I mangelen av et felles språk mellom hovedpersonene, klarer Birger Emanuelsen å beskrive hvordan sønnens fysiske nærhet blir farens hukommelse, og dermed gir ham tilbake sin verdighet, og små glimt av veien tilbake til seg selv.
Romanen viser en mann – altså sønnen – som balanserer ansvar og avmakt, nærhet og stolthet, og som i møte med farens sårbarhet også speiler sin egen.
Boken løfter en av samtidens store spørsmål: Hvordan tar vi vare på våre eldre – og hva vil det si å bevare verdighet når minnene glipper og kroppens grenser oppløses?
Sønnen tar på seg omsorgen for faren
I Odysseen tar en sønn sin aldrende og demente far med til familiens enkle hytte ved havet på Sørlandet, og overholder sitt løfte som ble gitt da diagnosen kom: Sønnen skulle ta seg fri fra egen familie og arbeid for å ta seg av faren på hytta ved Kvåsfjorden.
Hytta mangler strøm og vann, og omgivelsene krever både vilje og styrke, men sønnen håper at nettopp dette stedet kan gi de siste glimt av den mannen faren en gang var: nevenyttig og sjøvant. Et menneske med prinsipper og stolthet.
Mot søsterens advarsler velger han å gjennomføre denne siste reisen. Bare de to. Far og sønn ute i havgapet.
Her, i det praktiske og intime omsorgsarbeidet – i vask, stell, vedhogst og det nølende nattlige høytlesningsritualet fra Homers Odysseen – forsøker sønnen å holde fast minnene, verdigheten og båndet mellom dem. Som Telemakos leter han etter spor av faren, etter bevegelsene kropp og hånd ennå husker, når hodet ikke gjør det. Samtidig kjemper han mot dårlig samvittighet, irritasjon, kjærlighet og savnet etter sin egen familie.
Dette er litteratur som tar stilling. Ikke til systemer, sykehjem og eldreomsorg alene, men til menneskets indre forpliktelse til det liv som har båret oss frem.
Forfatteren krever også med sin tekst at vi som lesere må forholde oss til alderdommen i sin krevende form. Både undrende, morsom, trist og til tider stygg.
Emanuelsen avviser den infantile omsorgen – den velmenende, men avhumaniserende “Har vi husket pillene?”–tilnærmingen. I stedet skriver han frem en omsorg basert på liv, historie, gjensidighet og respekt. Han viser oss at pleie ikke behøver å være et fall; den kan være en tilbakeføring av verdighet. Omsorg som strekkes ut i det praktiske, men som hviler i det eksistensielle. Men for all del – krevende og altoppslukende.
En stemme til alt det usagte
Romanen beskriver en fysisk nærhet som sjelden gis rom i norsk samtidslitteratur – naken, konkret og helt uten filter. Når Birger Emanuelsen skriver om vask og stell, dobesøk, kroppslig sårbarhet og stille rituelle gester, gir han også stemme til alt det usagte. Ingenting er pinlig. Ingenting er sentimentalt. Alt er nødvendig. Og nettopp gjennom det praktiske, gjennom hendene og kroppen, lykkes sønnen å skape et språk mellom de to der ordene svikter. Og på denne måten blir sønnens nærvær farens hukommelse.
«Men jeg tar meg tid til å vaske håret hans, såper ham inn og ber ham lene hodet bakover så jeg får skylt ut såpen. Er det ikke lov å fortelle noe som bare er fint? Er det ikke også nødvendig å huske hverandre, ikke bare slik vi var, men også slik vi er nødt til å huske hverandre?»
Sønnen vil holde fast tiden. På et rørende vis prøver han å gi faren muligheten til å bevare verdigheten – ved å være hans hukommelse, være den som hjelper dem å gå på kjente stier, se utsikten fra verandaen, se utover havet og gjenta alle de faste anekdotene som har festet seg som en del av familiefloraen og faunaen, som i alle tider har vært et lim og en trygghet.
Sønnen har sett for seg hvordan denne turen skal bli, og hans forventninger blir den styrende makten i glemselen. Han får selv skrive sin og deres historie gjennom dette.
Vi blir også introdusert til ubearbeidede episoder fra sønnens barndom. Hendelsene som det aldri ble snakket om. Et traume som kanskje kan forklare et mørke der overskridelser og søken etter rus tvinger det usagte tilbake.
For i Odysseen er det ikke bare farens hukommelse som forvitrer. Boken handler også om sønnen som forsøker å holde fast egen historie. Sin egen identitet og egne forventninger.
Han vil være den gode sønnen. Kanskje også den bedre sønnen. Han leter etter farens anerkjennelse, men like mye etter sitt eget moralske kompass.
Gjør han dette for faren – eller er det for å slippe unna egen skyld? Og hva består denne skyldfølelsen i?
Det er menneskelig. Det er gjenkjennbart. Det er ubehagelig, og det er sant: «Fortiden er overbevist om at fremtiden kommer. Vi lengter etter å være til. Men når du ikke husker lenger, når alt bare glir gjennom, så finnes kanskje ikke fremtiden heller. Men øyeblikket kan vel ingen ta fra oss.»
Odysseen er også en roman om menn. Om taushet. Om løftet om å klare seg selv: «Jeg tåler ikke andres omsorg. Jeg blir flau av å få hjelp. Jeg vil klare meg selv.»
Det er i disse setningene romanen avslører sin sårbarhet og sitt opprør. Den lar oss se hvordan stolthet og kjærlighet kan være samme kraft; hvordan pleie kan være både gjengjeld, forsoning og ny begynnelse.
«Gjennom årene har jeg klamret meg til ham, og så har det skjedd et skifte, og nå klamrer han seg til meg.»
Romanen rommer dette skiftet, uten patos og sentimentalitet – men med en stillferdig storhet som gjør at man leser med stram hals og åpne hender.
Emanuelsen viser oss også farens liv. Som mann og naturmenneske. Prinsippfast og solbrun i bar overkropp med sneipen i munnviken. Et menneske som levde, bar, bygget. Og som nå bæres tilbake.
Slik blir også romanen en kjærlighetserklæring – ikke bare til en far, men til en arv, til en generasjon og til troen på at liv lever videre gjennom handlingene som følger etter.
Sårbarheten som finnes bak statistikken
Odysseen er både personlig og samfunnsmessig. Dypt menneskelig og svært gjenkjennelig.
Med poetisk presisjon og rå ærlighet skriver Birger Emanuelsen frem en sårbarhet som finnes bak hver avisoverskrift om eldreomsorg, hver statistikk om demens, og hver stillhet rundt kjøkkenbordet i voksne barns hjem. Denne romanen gir språk til følelsene vi ikke helt vet hvordan vi skal si høyt.
Det er litteratur som utvider rommet for empati, og som minner oss om at øyeblikket faktisk er vårt – så lenge vi deler det.
Og tilbake til der vi startet. Dette løftet som ble gitt. Løftet om å tilbringe disse dagene og muligens ukene i Kvåsfjorden. Hva var det egentlig far og sønn hadde blitt enige om?
På vegne av juryen vil vi gi årets Riksmålspris i litteratur til Birger Emanuelsen, for en roman som både treffer og blir værende. Odysseen er et verk av stor litterær kraft og humanistisk tyngde – og en kjærlighetserklæring til våre nærmeste som vil stå lenge.