Milepæl: Bergens Riksmålsforening så like mye fremover som bakover i tid da medlemmer og gjester feiret foreningens 125-årsjubileum i september. Alt fra skillingsviser til rapp sto på programmet.
Det vidsynte programmet skapte engasjement og god stemning. Fra venstre: William Hazell, Anne Sigrid Refsum, Fredrik Mehn-Andersen, Lars Vaular og Peder Lofnes Hauge.
En historisk milepæl ble dessuten rundet da foreningen fikk besøk av representanter for Noregs Mållag for første gang. Mållagsleder Peder Lofnes Hauge inntok talerstolen med et foredrag om kommunikasjon og deltok engasjert i seminarets paneldiskusjon senere. Også Mållagets nestleder Live Havro Bjørnstad var til stede under jubileet.
For to språkpolitiske fløyer som har vært historiske motpoler, hvilte det et forsoningens skjær over jubileet. – I dag har vi lite språkstrid i Norge, sa jubilantens styreleder Fredrik Mehn-Andersen og understreket viktigheten av gjensidig respekt for målformene. Det var en dag for samling rundt felles språkglede.
Gammel, men ikke grå
På jubileumsprogrammet i Litteraturhuset denne septemberlørdagen sto både språktemaer, musikalske innslag og naturligvis historie. Vi fikk høre alt fra skillingsviser som ble fremført og forklart til rapper og låtskriver Lars Vaular som fortalte om sitt arbeid med norskspråklige sangtekster. Far og datter Øyvind Lyslo og Ingrid Horvei Lyslo fra Gitarekspressen sto for klassisk gitarmusikk, og forfatter Jørn Lekve lettet på sløret om innholdet i den kommende jubileumsboken om Bergens Riksmålsforening.
Reidar Digranes, som er byråd for næring, kultur og idrett i Bergen, holdt åpningstalen. – Dere kastet dere ikke akkurat beskjedent inn i språkkampen. Jeg tror ikke det finnes mange foreninger som kan si at den har samlet 25 000 mennesker på Festplassen i protest, som dere gjorde mot et navnebytte fra Bergen til Bjørgvin, sa Digranes, som også berømmet foreningen for å løfte blikket.
– For språket står aldri stille. Og det tror jeg heller ikke Bergens Riksmålsforening gjør. Det er noe veldig forfriskende ved det at dere i jubileumsseminaret ikke bare feirer historien, men ser fremover – til kommunikasjonens kvalitet i en digital tid, til måter man når frem med budskapet sitt på i møte med kunstig intelligens og nye medier, sa Digranes.
– Rappen er en form for heimstaddiktning, sa Lars Vaular og forklarte hvordan lokalmiljø, folk man kjenner, sosiolekt og slang hører med.
En av dem som holder den norske språkfanen høyt og har vært banebrytende med norske tekster i låtene sine, er Lars Vaular. – Rappen er egentlig en form for heimstaddiktning, sa Vaular og forklarte hvordan skildring av lokalmiljø, folk man kjenner, sosiolekt og slang hører med. – Jeg var 16 da jeg begynte å rappe, men da var alt på engelsk. Jeg tenkte at vi måtte bruke flere norske ord for å bevise at vi ikke bare kopierte amerikansk rap, og bruke egne ord og samme språk som de vi vil nå frem til, forklarte Vaular.
Nettopp det har han lykkes med til de grader gjennom mange år som nyskapende låtskriver. Både publikum og kritikere har trykket musikken og tekstene hans til sitt bryst. Men det var ikke gitt at bergensk skulle slå an i rapp. Sjangeren var ennå ikke mainstream da Vaular vokste opp. – Vi var to i klassen som drev med rap, fortalte Vaular. Og engelsken hadde hegemoni som låtspråk. Da han omsider slapp igjennom på norsk i NRK, var det et vendepunkt.
Postdoktor Anne Sigrid Refsum ved Universitetet i Bergen gikk derimot langt tilbake i musikkhistorien. Ikke bare kåserte hun om skillingsvisenes storhetstid på 1600- og 1700-tallet, hun levendegjorde dem også på en fascinerende måte gjennom vakker sang. Skillingsviser ble de kalt fordi de kom på trykk i skillingstrykk, billige trykksaker som nådde ut til folk flest og var våre første massemedier. En forsømt kulturarv, kaller hun dem.
– Mange skillingsviser var sentimentale, og en del ble også kalt skafottviser fordi de eksempelvis fortalte historiene til unge piker som ble dømt til døden for spedbarnsdrap, forklarte Refsum. Det var gjerne prester som skrev ned historiene deres når de bekjente hva som hadde hendt. – Skillingsvisene er en viktig del av litteraturen vår og en historisk kilde, sa Refsum.
«Eldre herremann fra Paradis med silkeskjerf i halsen»
Mer historie ble det da Jørn Lekve fikk ordet; han har arbeidet i flere år med Bergens Riksmålsforenings jubileumsbok. Han visste i begynnelsen lite om foreningens virksomhet utover støtten den gir til kulturlivet i Bergen. – Myten fortalte om en forening av meget konservative personer som snakker pen-bergensk. Altså nesten som finere Fana-fruer som vi kan lese om i Bergensavisen, eller en eldre herremann fra Paradis med silkeskjerf i halsen, sa Lekve med skjemt i blikket.
– Dette er selvsagt helt feil. Foreningens medlemmer er liberalt innstilte, de er kunnskapsrike mennesker som er opptatt av norsk språk og kultur. Dette har jeg forsøkt å få frem i boken.
Det Lekve ellers trakk frem om foreningshistorien vil bli behørig omtalt i Ordet når boken snart utkommer, så vi sparer på konfekten til da. (Se forøvrig Fredrik Mehn-Andersens artikkel på foregående side.)
Den som gikk dypest inn i de språkpolitiske spørsmålene, var Mållagets leder Peder Lofnes Hauge. Han åpnet med generelle tanker om hva god kommunikasjon er, før han gikk videre til argumenter for å styrke nynorsken og godta positiv særbehandling av minoritetsspråket. – Kommunikasjon handlar i djupaste forstand om å skape felles meining, sa Lofnes. I all kommunikasjon er språket fundamentet, men i tillegg spiller klarhet, relasjon og tillit viktige roller, poengterte han.
Det er liten tvil om at Bergen i dag er den by i Norge hvor konkurranseforholdet mellom bokmål og nynorsk er mest intenst. En bokmålsøy i et nynorskhav. Slik oppfattet Lofnes Hauge det: – Bergen er bergensere og bergensarar. Eit Bergen som ikkje toler at kollektivinformasjon på Bybanen er på nynorsk, kan aldri lukkast som Vestlandets hovudstad. Då er det berre å pakke saman og somle seg med toget over fjellet, sa Lofnes. Men han sa også at han opplever holdningene til nynorsk som mer positive enn for bare ti-femten år siden, også i de store byene.
Kultur og øl hånd i hånd
Under den avsluttende fellessamtalen fremkom det mange tanker om norsk språkutvikling og utfordringer som press fra engelsk og kunstig intelligens. Anne Sigrid Refsum påpekte at selv om det er vel og bra med norske språkmodeller, så er språket i KI-svarene flatt og uten spenningshøyder. De preges av sakprosa siden språkmodellene presterer dårligere med skjønnlitteratur. Refsum tror ikke at KI vil kunne erstatte dikterne. – Jeg tror det alltid vil være et menneskelig behov for å uttrykke seg, få frem det uutsigelige og nye måter å si ting på, sa hun.
Jo mer øl som ble drukket på Holbergstuen og Wesselstuen, desto mer tjente Bergens Riksmålsforening.
Bergens Riksmålsforening fikk både ros og takk for sin rolle som trofast donator til kulturaktiviteter i Bergen, som for eksempel Litteraturhuset, Litteraturbåten, Gitarekspressen og bokutgivelser av kulturhistorisk betydning.
– Dere tok språket med inn i bybildet, i bokstavelig forstand, med restauranter som skulle være motvekt til kaffistovene. Og senere et fond som gjennom generasjoner har støttet kulturliv og språkformidling i byen vår. Det er rett og slett imponerende, sa byråd Reidar Digranes. Han siktet til restaurantene Holbergstuen og Wesselstuen, som i årtier ga foreningen gode inntekter. Som det ble sagt: Jo mer øl som ble drukket, desto mer tjente Bergens Riksmålsforening.
For en østlending som undertegnede er Bergens Riksmålsforening på mange måter Bergen i et nøtteskall: Noe for seg selv, bypatriotisk og – som det stadig fremheves – fri og uavhengig.
Les også Fredrik Mehn-Andersens jubileumsartikkel – klikk her.