Audun Vinger om veien til Riksmålsforbundets gullpenn

Musikkskribent Audun Vinger skriver i avisen med samme coolness som når han opptrer som DJ på utestedet Blå, sa juryen da Gullpennen 2017 ble utdelt. Prisvinneren selv kvitterte med denne takketalen.

Audun Vinger (t.h.) med juryformann Sverre Martin Gunnerud under overrekkelsen av Gullpennen 2017.

Det er en passende oppmuntring med Gullpennen for meg akkurat i år. Jeg kom rett fra et sykehusopphold som slagpasient da telefonen ringte, slik at det ble en glidende overgang fra Rikshospitalet til Riksmålsforbundet.

Spøk til side er jeg glad for å motta honnør for god språkbruk i akkurat det artikkelområdet jeg oppholder meg mest i nå: plateanmeldelsen og musikk-kommentaren. Det har ikke alltid vært det mest elskede tekstformatet. Da det seriøse pop-tidsskriftet ENO startet opp i begynnelsen av dette tiåret, var det uten å inneholde plateanmeldelser. Grunnen de oppgav, var at anmeldelsen som sådan hadde forfalt til å bli lite annet enn: «…blodfattige forbrukerveiledninger om plater ingen var interessert i å kjøpe, trykket i aviser som ingen gadd å lese.» Au.

Jeg sier derfor ekstra takk for prisen på vegne av de menneskene som er igjen i norske aviser, og som forsøker å ignorere akkurat dette. Musikk og gode setninger er det jeg bryr meg mest om her i verden, foruten familie, venner og Tottenham Hotspur. Og selv om hverken plater, anmeldelser eller aviser tilsynelatende er særlig mye verd for tiden, er denne typen journalistikk eller skriveaktivitet en sentral del av kulturens økosystem.

Det var egentlig lite annet jeg hadde mer lyst til å bli, enn bladfyk. Allerede som barn produserte jeg små magasiner om travsport og amerikansk valgkamp.

Allerede som ungdomsskoleelev skrev Audun Vinger om musikk i lokalavisen Hadeland – som for eksempel Iggy Pop. (Foto: Michael Marcos)

Musikk har da også alle forutsetninger for å være inspirerende å beskrive, sette i sammenheng og identifisere seg med i skrift. Man kan ha en akademisk, populistisk, poetisk, teknisk eller personlig innfallsvinkel, som harmonerer med lydene og ordene som kunstnerne gir til verden. Kritikken er en integrert del av kunsten – og det kan den også være av musikken. Dette er uansett mitt mål med skrivingen. På sitt aller beste, slik jeg har opplevd den i nesten hele mitt lesende liv, kan tenkende musikkjournalistikk være skriving på nivå med all annen skrift.

Hele veien har jeg lært mye av å lese andre forfattere og skribenter – spesielt i mitt arbeid som redaktør i litteraturtidsskriftet Vinduet, sammen med dyktigere språkmennesker som Olaf Haagensen og Jon Hagene. Å redigere (og å være) i dialog med skribenter, å vri og vende på formuleringer, å flytte avsnitt for bedre å lyssette tankene; det har jeg nytt godt av også i arbeid med egne tekster. Det er lett å henfalle til slapp tenkning, og det hjelper alltid å se på setningsoppbygningen én gang til.

Jeg vokste opp med en mor som var lærer og en far som var poet, så det skulle egentlig bare mangle at jeg ikke skulle bli opptatt av språk. Det var egentlig lite annet jeg hadde mer lyst til å bli, enn bladfyk. Allerede som barn produserte jeg små magasiner om travsport og amerikansk valgkamp, og litt senere i ungdommen hadde jeg til og med avislesing som valgfag på skolen. Takk til Marit Skjøtskift i avisen Hadeland, som lot meg begynne å skrive om musikk der, allerede som unggutt. Blant annet med en tekst om artisten Iggy Pop, en mann jeg igjen skrev om, denne gang i Dagens Næringsliv, for bare noen få uker siden. Her utvikler seg man seg sakte.

Dagens Næringsliv er en avis jeg har vært tilknyttet som frilanser siden begynnelsen av 2000-tallet. Det var daværende Etter Børs-redaktør Anders Bjartnes som ringte og sa at de hadde behov for kommentarer om musikkens innhold og mening, ikke bare om bransjespørsmål, fra noen som også var ute om natta. Jeg setter stor pris på å skrive for Dagens Næringsliv, som har et konsekvent forhold til språkføring i spaltene sine, noe som har gjort meg til en mer konsentrert skribent. Et konsekvent forhold man også merker på listen over tidligere mottakere av Gullpennen. Det er mye farvet papir på den listen.

Først og fremst er jeg lykkelig over den betydelige friheten jeg har til å utrykke meg der, uavhengig av kommersielle hensyn. Jeg kan kombinere tenkestykker om dekadente russelåter med pseudoessays om japansk støykunst, og reisebrev fra soulfestivaler på glorete feriekolonier i Sør-England. Det er svært få ideer som er blitt refusert opp gjennom årene, og det føles godt å ha den tilliten. Det er også gunstig å skrive for lesere som er interesserte mennesker; sjøfart eller ei. Man bør fortsatt kunne vente at man har dyktige lesere, og ikke automatisk gå den enkleste veien eller alltid formulere seg i tråd med klikksankingens perverse logikk.

Forbløffende mange prisvinnere har også vært innom Natt&Dag i sine formative år.

Men heller ikke tenke for gammelmodig. Det er nemlig ikke bare Dagens Næringsliv som har fått god uttelling i Gullpennens historie. Forbløffende mange prisvinnere har også vært innom Natt&Dag i sine formative år. Jeg skjønner det egentlig godt: Natt&Dag er et perfekt sted å få utvikle en egen stil. Dét har alltid vært det viktigste der. Der hjelper det ikke med gode karakterer fra Journalisthøyskolen, om ikke personligheten, stilen og forståelsen er inne. Jeg begynte å skrive der i 1996. Jeg møtte Thomas Seltzer utenfor 7-Eleven i Hegdehaugsveien en ettermiddag, egentlig bare for å kjøpe noe å drikke, men han insisterte på å ta meg med på kontoret for å møte redaktør Gaute Drevdal, slik at jeg kunne begynne å skrive plateanmeldelser for avisen, med én gang, under psevdonymet Vera Lund.

Det er jeg glad for. Natt&Dag er konstant under kritikk for å ha vært bedre og mer relevante før, men avisens grunnholdning vil sikre at den fortsetter å produsere talenter – som senere kan strømlinjeformes og uskadeliggjøres av det store medieapparatet.

Jeg forsøker å skrive klart, vittig og alvorlig, slik at også lesere som ikke nødvendigvis er så fryktelig oppdatert på nye maritime føringer i det musikalske trendbildet, også kan få utbytte av å lese tekstene.

Det digitale er hovedsatsingen til alle aviser. Men jeg vil likevel si at jeg skriver med papiravisen i bakhodet og som min hovedplattform. Mine tekster er lesestykker, og skrives med det i tankene. Familien min mobber meg ofte for hele tiden å benytte ord som meget og dog og foresvever på trykk, men det er forskjell på skrift og talespråk. Selv om jeg på telefonen er like glad i emojis, og skriver «woke» som alle andre, og mener at noen av de fremste språkfornyerne i dag er bablende twitterkonti som Vafel-Hektor og Fuchsia Blix, er jeg først og fremst opptatt av gode setninger. På trykk.