«Vi kysset,» uttalte ministeren og ekspedisjonssjefen. «De klinte,» skrev Aftenposten. Vår ordboksredaktør tar for seg både ordene og pressedekningen.
Et av sitatene i naob.no er som rene læreboken i klining: «… når du kliner, skiller du leppene dine og kysser den andre med åpen munn. Deretter begynner tungene å hilse på hverandre.»
Å kline – hva er egentlig det i den betydningen av ordet som ble aktuell etter et departementalt nachspiel 7. mai? Vi går her som ellers til naob.no – Det Norske Akademis ordbok – og finner følgende definisjon: kysse og kjæle vedvarende og lidenskapelig; kjæle; kjærtegne.
Kortere og bedre kan det neppe sies, og sitatgrunnlaget for definisjonen er bredt: 10 skjønnlitterære forfattere med Kinck (1902) og Undset (1911) som de eldste.
Også Norsk Riksmålsordbok (NRO,1937) kjenner ordet og bringer de to sitatene foruten et av Vilhelm Krag (1900), som til sammen gir følgende definisjon: folkelig, familiært, nedsettende: (stadig) trenge sig innpå en, være om en med kjærtegn og kjæling.
I dag ser vi klarere enn i 1937 at denne definisjonen dekker to betydninger eller nyanser som burde nevnes hver for seg, men som det er interessant å se i sammenheng, ettersom den første («trenge seg inn på») vel er utgangspunktet for den andre («være om en»), et uttrykk som er praktisk talt foreldet; betydningen er overveiende positiv.
Tidene skifter
Kinck- og Undset-sitatene gir ikke særlig mer av interesse enn å fortelle hvor gammel betydningen er. Hva man mer eksakt foretar seg når man kliner, må man i NRO søke videre på kjærtegn og kjæle for å få vite.
Før eller siden ender man på kyss, som er grundig definert: berøring (av en annen person, særl. munn, kinn, panne, hånd ell. av et annet levende vesen, av billede, gjenstand) med munnen (oftest som uttrykk for kjærlig følelse (elskov, hengivenhet, takknemlighet, ærbødighet, tilbedelse, glede ved gjensyn), ell. som tegn på høflighet).
Tidene har forandret seg noe fra 1937, og NAOB-redaktørene uttrykker seg knappere når det gjelder kyss, men bringer til gjengjeld vesentlig sitatstoff når det gjelder kline.
Et av de ti er hentet fra Jenteboka (2019) av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl, som er rene læreboken: «når du kliner, skiller du leppene dine og kysser den andre med åpen munn. Deretter begynner tungene å hilse på hverandre.»
Et sitat fra Tore Renberg (2003) støtter denne oppfatningen og gir godt grunnlag for adjektivet «lidenskapelig». Men for å leve opp til NAOB må man gjøre mer, nemlig kjæle: stryke, klemme ømt; klappe; kjærtegne. Det er mer enn munnen makter: også overekstremitetene må tas i bruk.
Hva gjorde de to?
Kliningen 7. mai fant sted på en bar (eller i en bakgård mellom to barer) etter en middag etter en forskningskonferanse, da de to – statsråden og ekspedisjonssjefen – var alene igjen.
Ifølge Aftenposten begav det seg slik: «Etter hvert som kvelden gikk, var det til slutt bare statsråden og en ekspedisjonssjef igjen i selskapet. Da klinte de, får Aftenposten bekreftet fra flere uavhengige kilder.» (Ikke fremragende norsk, men la gå – slik står det).
De to bruker et annet ord i den skriftlige tilståelse de må avlegge for Aftenposten: «Vi kysset» – kort og godt, ingenting om varighet, intimitet og lidenskap. Også ekspedisjonssjefen skriver at det skjedde «da de andre hadde gått hjem», og sår dermed tvil om hvem og hvor mange Aftenpostens «flere uavhengige kilder» var. Men avisen holder på sitt: «Det var flere vitner til hendelsen.»
Hvem skal vi tro? Kan de uavhengige kildene ha gjemt seg i hjørner eller bak bardisker og spionert? Ant at noe ville skje? Var det blitt rettssak av det, ville dette ha vært et viktig punkt: Hvem så hva, når og hvorfra?
Strengt tatt kan «vi kysset» beskrive alt fra et tørt og kort smellkyss til et lengre tungekyss, men det ligger utvilsomt noe «vedvarende» i uttrykket. Hadde de skrevet «Vi kysset hverandre», og presisert det med passende elementer i NROs definisjon, hadde det tatt seg bedre ut og kanskje til og med ha vært riktigere.
«Ikke greit»
Når høyeste hold får slike saker til kommentar og refselse, kommer gjerne adjektivet greit til anvendelse, med et foranstilt ikke, eventuelt supplert eller variert med Sånn kan vi ikke ha det. Det gjelder kritikkverdige forhold både i Forsvaret, Stortinget og styringsverket. Aftenposten: «Da NRK først omtalte kysseepisoden, ble Støre spurt av NRKs journalist: – Er det greit for en statsråd i din regjering å kline med en ansatt på jobb? – Det er ikke greit, og det har jeg gjort helt klart, svarte Støre.»
Suaviter in modo, fortiter in re (mild i form, sterk i sak) lød en jesuittgenerals råd til øvrigheten en gang tidlig på 1600-tallet. Den gang kunne det praktiseres – av fyrsten. I dag kan og bør en leder følge rådet når det gjelder formen, og det gjøres. «Ikke greit» har fått hevd som en mild parlamentarisk refselse. Med «saken» er det vanskeligere: lover, vedtekter, ordensregler, demokratiske spilleregler, politiske sidehensyn …
Aftenposten går så grundig til verks at den redegjør for sin etiske holdning både i denne saken og i statsråd Gjelsviks i forfjor. Det var samme slags, og det ble arrangert en avgang for ham. Et tredje tilfelle enda lenger tilbake omtaler avisen ikke, og den saken fikk heller ingen alvorlige konsekvenser. Et kobbel «profilerte politikere» – også de fra Senterpartiet – var på hyttetur og fant at de ville se nærmere på representanten Navarsete, noe de tilkjennegav i en SMS til sistnevnte. Det dreiet seg altså om en verbal forgåelse, og det ser ikke ut til at den fikk følger. «Saken henlagt på grunn av bevisets stilling,» kan man si.
Mon slike ting ville ha inntruffet hvis man hadde gjeninnført De-formen i departementalt omgangsspråk?
– Så godt De tar Dem ut i aften, fru ekspedisjonssjef. Kunne De tenke Dem å tilbringe en liten halvtime ved mitt bord?
– Så hyggelig at De synes det, herr statsråd! Jeg sier tusen takk.
– Servitør! To Imsdal, takk!