Riksmålsforbundets litteraturpris: Årets vinner sier at hun siden debuten har hatt sans for en viss litterær råskap. Hennes siste roman har fått en mer behersket litterær stemme.
– Dette er en pris som tidligere har gått til noen av de norske forfatterne jeg beundrer mest, sa Maria Kjos Fonn (t.v.), her i bokbad med Anne Gaathaug.
Det er en stor ære å være her i dag for å motta Riksmålsforbundets litteraturpris. Dette er en pris som tidligere har gått til noen av de norske forfatterne jeg beundrer mest, som Gunvor Hofmo, Jens Bjørneboe, Lars Saabye Christensen og Ingvar Ambjørnsen.
Siden jeg debuterte med novellesamlingen Dette har jeg aldri fortalt til noen, for ti år siden, har jeg hatt sansen for en viss litterær råskap. Og i et litterært univers befolket av psykiatriske pasienter, kleptomane Nav-ansatte, selvskadere, barnevernsbarn og heroinister, har begrepet «riksmål» ikke vært det jeg har forbundet med mitt eget forfatterskap.
Glad for at språkbruken blir fremhevet
Men i en roman henger form og innhold unektelig sammen. Å finne en karakter, handler også om å finne en fortellerstemme. Det er også derfor Ingvar Ambjørnsen i sin tid mottok Riksmålsprisen, for «Elsk meg i morgen». Den eksentriske skjønnånden Elling har maniske tankestrømmer mens han forfaller blant kattelort og råtne egg i en kommunal leilighet. Disse måtte, av litterære grunner, foregå på mondent riksmål.
Da Margaret, er du i sorg ble til, trådte også en mer behersket litterær stemme fram i mitt tilfelle. Legedatteren Margaret strever for å holde kontrollen, med en steril og kirurgisk avstand til seg selv og omgivelsene. Romanens tema er morens selvmord – et tema jeg har utforsket i all sin brutalitet. Det ble tidlig klart for meg at brutaliteten i romanens handling ikke trengte en brutalitet i fortellerstemmen.
Jeg er takknemlig for at språket i Margaret, er du i sorg blir verdsatt med denne prisen. Mine forrige romaner har absolutt fått anerkjennelse for språket, men interessen for de såkalt «sterke historiene», og min egen biografi, har tidvis vært forstyrrende. Uansett hvor autentisk det kan virke, er en roman alltid en konstruksjon.
Litterære fødselshjelpere
En av grunnene til at mitt forfatterskap kom i gang såpass tidlig, kan være at jeg har vært veldig heldig med forlag og redaktør. Jeg var 22 år da jeg sendte inn tre skittenrealistiske tekster om boksing og vold til Aschehoug. Benedicte Treider sendte en begeistret mail tilbake, og møtte meg i resepsjonen på Aschehoug. Hun så opp og ned på meg og sa «jeg hadde ventet meg en sånn bokser, jeg».
Men til tross for utseendet mitt, ville hun sparre. Vi begynte å snakke om tekstene, og jeg merket fort at vi snakket samme språk. Benedicte deltar med følsomhet og kreativitet i utformingen av historier.
Selv nå, etter fire bøker med Benedicte (jeg har skrevet en barnebok i en annen redaksjon), gleder jeg meg til å diskutere med Benedicte. I et møte i den tidlige fasen av en bok kan alt skje. Vi har på oss ja-hatten og synes alt er en god idé. «Kanskje hun skal bli gravid én gang til!» foreslo Benedicte om Margaret, og da ble hun det. Jeg er også veldig takknemlig overfor resten av forlaget, for måten dere ivaretar mitt forfatterskap på.
Debut-boken min, novellesamlingen Dette har jeg aldri fortalt til noen, ble dedisert til min venninne Kjersti. Det er det gode grunner til. Kjersti er den venninnen jeg har hatt lengst, og det kan av og til føles som hun har levd halvparten av mitt liv, og jeg hennes. Mang en idé har vært unnfanget hos henne, i røykehjørnet på Galgeberg. Jeg vil også takke moren min for grundig lesning av alle manusene, og spesielt dette.
Jeg vil igjen takke hjertelig for denne prisen, og som Ingvar Ambjørnsen lover jeg utroskap.
Les også: Juryens begrunnelse