Ny synonymordbok: En hjelpende hånd for den som vil uttrykke seg rammende og nyansert

Hvis du hiver deg inn i polemikk, kan du låne skyts fra Per-Erik Kirkebys mastodontiske synonymordbok. Les Finn-Erik Vinjes omtale.

Kirkeby, Per Erik

Med sine 200 000 synonymer er «Den store synonymordboka» av Per-Erik Kirkeby et nyttig hjelpemiddel, men den må brukes med skjønn, mener Finn-Erik Vinje.

Det skorter ikke på ordboksaktivitet i morsmålskretser om dagen. For eksempel er det i rask rekkefølge lansert noen gedigne leksikalske enbindsverker. Folk med forkjærlighet for detaljer i moderne norsk språk kan her foreta interessante dypdykk. (I stedet for forkjærlighet kunne jeg – i samklang med anvisningene i Kirkebys synonymordbok – valgt tilbøyelighet, anlegg, disposisjon, tendens, hang, inklinasjon, svakhet. Snus på buketten og avgjør om mitt valg, forkjærlighet, er det beste ord i denne sammenheng!)

I 2014 dunket Per-Erik Kirkeby sin kolossale «Den store norske bokmålsordboka» (3.758 spalter) i bordet. Før det (i 2013) hadde Yann de Caprona lagt fram sitt vektige bidrag, den tematisk ordnede «Norsk etymologisk ordbok» (3.838 spalter).

Nå er bildet nær sagt komplett, ettersom den uhyre flittige ordboksmann Per-Erik Kirkeby nå presenterer «Den store norske synonymordboka». Heller ikke denne er noen lettvekter (1.696 spalter), tvert om. I alle tre tilfeller er det snakk om et løft i enhver forstand …

Hver især er ordbøkene tunge som Lecablokker, således uegnet som nattbordlektyre. (Kirkeby bokstaverer pussig nok lekture, noe som for øvrig ikke bør frata noen nattesøvnen.)

Uunnværlig i vårt språks husholdning

Synonymordbøker har vi flere av, og bra folk som Knud Knudsen, Steinar Schjøtt, Leiv Heggstad, Alf Hellevik, Magne Rommetveit, Herbert Svenkerud, Bjarne Berulfsen og Dag Gundersen har redigert og lagt til rette relevant ordstoff. Dessuten er synonymer i mange ordboksartikler inkludert (innbefattet, medregnet) i Tor Guttus «Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner».

org_Den store norske synonymordboka_h+©yDet burde ikke gå vår nasjonale ære for nær om jeg i samme åndedrag nevner at den danske Ulla Albecks «Dansk synonymordbog» og Allan Karkaers «Synonymordbogen» er hendige synonymistiske hjelpemidler – altså til bruk også for nordmenn. I en snever vending lan det dessuten være greit å ty til svenske kilder, eksempelvis den struttende fete «Svensk ordbok». (En viss forsiktighet anbefales riktignok, svesismer gjør seg allerede sterkt gjeldende i norsk dagligprosa.)

En utgivelse uten sidestykke i Norge er den danske «Omvendt Fremmedordbog» (av Jørgen Bang og Karl Hårbøl). Ideen er her å henvise fra kjente ord til fremmedord, f.eks. ord: glose;  iagtta: observere. En slik omvendt fremmedordbok er naturligvis til glede for dem som vil blære seg (Kirkeby: blåse seg opp; briske seg; gjøre seg viktig; skryte) og vifte med eksklusive fremmedord, men den er til gagn også for dem som søker presise betegnelser for iblant litt for løse hverdagsord. De assosiative bitonene gir ordene forskjellig stilverdi; fremmedordene er rike på stilistisk farge.

Fremmedordenes rolle i vårt språks husholdning er betydningsfull, og de skal ikke forfølges med flammende sverd. «De fremmede Ord afskygge synonymistisk Begrebets finere Overgange», er den danske Israel Levins sammenfattende karakteristikk.

Ansette og tilsette

Synonymer er som alle vet ord med (nesten) samme betydning (ganger – hest – øk; åsyn, andlet – ansikt –  fjes – tryne), og i en synonymordbok finner man samlet et knippe ord og uttrykk som har større eller mindre betydningslikhet med oppslagsordet. Hos Kirkeby, f.eks. under oppslagsordet godta, finner vi således gå med på; akseptere; annamme; gutere; svelge.

I de fleste synonymordbøker er oppslagsordene alfabetisk ordnet, men for øvrig hulter til bulter: hjemlige og fremmede ord om hverandre, nyere ord side om side med gammeldagse. Noen av de leksikografer jeg har nevnt ovenfor, har språkpolitiske siktemål, og for målstreverne (neologene) er oppgaven å blinke ut de uønskede ordformer og pønske ut norsk-nasjonale avløsere. Eksempelvis: ansette og ansatt (og andre ord med an- er ille ansett (!) av disse språkpolitikere, som lar synonymordbok være synonymt med fornorskningsordbok. Således anstrenger man seg for å innføre tilsette og tilsetting i stedet for ansette og ansettelse. Man bryr seg ikke om at ordene på an- for lengst, dvs. siden middelalderen, har vunnet borgerrett i vårt morsmål. Men hør: Den dag i dag går samtlige ansatte ved Universitetet i Oslo rundt med et identitetskort som presenterer innehaveren som tilsatt.

Dette gloseskiftet kan nok tilfredsstille f.eks. Heggstad (se ovenfor), som dermed har lyktes i sitt forehavende å luke ut et «dårlig» ord. Men ærlig talt, tilsatt virker gebrokkent. Når et ord eller en forstavelse har vært brukt i norsk og føles som norsk, er det ingen mening i å bekjempe det. Når det gjelder tilsette/tilsetting, oppføres disse former hos Kirkeby under oppslagsordet ansette/ansettelse, men han foreslår heldigvis flere gangbare, konvensjonelle synonymer: bemanne, beskikke, utnevne ofl. Poenget bør være – her som ellers – å lete seg fram til det mest treffende ord, det som semantisk og stilistisk best dekker det jeg har på hjerte.

Synonymordboka skal hjelpe oss til å «komme på» det rette ordet under skrivearbeidet, den rekker ut en hånd til den som vil uttrykke seg rammende og nyansert.

For å finne fram til det fullødige uttrykk, den forbilledlige språklige vending, trengs det atskillig botanisering. Har man Kirkebys synonymordbok i bagasjen, kan det hende man får hjelp til en effektiv kommunikasjon.

Nærværende anmelders sans for det hysterisk nasjonale hos neologene er ikke enseverdig, som man vil forstå.

Er du fortrolig med avløserordet?

Mange skrivende folk med et hjertelig forhold til morsmålet, har glede av synonymordbøker, men disse rommer også en fare: Man kan ikke ta alt som står der, for god fisk, og så sette på trykk synonyme avløsere etter forgodtbefinnende (behag, godtykke, lune, lyst, mening, skjønn, smak og behag, tykke, valg, vilje, vilkårlighet). Her må det sorteres!

Fra den videregående skolen og undervisningen i skriftlig sidemål (nynorsk) innløper det rapporter om flittig bruk av den type synonymordbøker, hvis mål er å ta knekken på bokmålsinnslag og annen styggedom. De foreslåtte avløsere er ofte ukjente for elevene, som snapper fornorskingsord nærmest på måfå. Det bærer aldeles galt av sted.

Om brukerveiledningen i «Den store norske synonymordboka» (2015) kan sies at den er kort og villedende. Der står at det i regelen er «den konservative bokmålsformen» som er valgt som oppslagsform. Men hvis «konservativt bokmål» skal bety noe som helst, kan begrepet neppe omfatte former som «boka, farge, hage», og «lesnad» (=’lesning’) er heller ikke særlig konservativt, eller hur? For øvrig vakler forfatteren hit og dit i valget mellom «-ning» og «ing»; i brukerveiledningen skriver han med få linjers mellomrom både rettskrivning og rettskriving.

Ikke prippen i sitt utvalg av ord

En synonymordbok er et nyttig hjelpemiddel. For eksempel er et visst antall lånord nødvendig for den som vil uttrykke seg rammende og nyansert. Synonymordbøker hjelper oss her et stykke på vei. Men hvis synonymordbøker skal tjene noen hensikt, må brukeren dra kjensel på (kjenne betydningen av) de ord han benytter. Synonymordboka skal hjelpe en til å «komme på» det rette ordet og dets stilistiske og semantiske særtrekk. Det er eksempelvis risikabelt å skrive husvalelse bare fordi man har påtruffet det hos Kirkeby, som alternativ til trøst. Kan man være trygg for at husvalelse og trøst har samme stilistiske og semantiske kjennetegn?

Ordboksredaktører er tradisjonelt anstendige (sømmelige, pyntelige, respektable, ærbare osv.) mennesker. De sjalter ut stoff som kan virke anstøtelig, det vil i praksis si kjønnsord. Ikke slik med Kirkeby: Han åpner slusene for nær sagt alle uhumskhetene: knulle, pule, fitte, kukk, pikk. Sånn sett er hans synonym-ordbok morsom lesning (ikke «lesnad»).

«Den store norske synonymordboka» av Per-Erik Kirkeby er utgitt på Kagge forlag.