«Den norske folkesjela»: Årets aller vittigste bok

Ny språkbok om ordene som definerer oss nordmenn: «Per Egil Hegges kondisjon er formidabel, jeg ligger langflat av beundring», skriver Finn-Erik Vinje om det han kaller bokhøstens vittigste bok.

Hegge_den norske folkesjela_original.inddI året 1940, på den sjette dag i måneden mars – det var enda en onsdag -, kom guttungen til verden, og det skjedde i Skatval i Nord-Trøndelag. Lærersønnens meddelelsestrang ble tidlig utviklet, og i yrkesaktiv alder og siden har han sørget for å holde den ved like.

Han er ustoppelig aktiv, og når han ytrer seg, lar han gjerne og ofte sitt ironiske vidd spille. I den idretten er det ingen som gjør ham rangen stridig, han er norsk presses fremste ironiker. Det forbausende er at han selv er forsynt med en sjeldnere vare, nemlig  selvironi, som han ofte savner og etterlyser hos andre.

For øvrig har han aldri vært redd for å legge seg ut med folk, enten de befant seg i Kreml, i Språkrådet, i legeforeningen eller i revolusjonære kretser på Blindern. I hans bransje kan man ikke gjøre alle til lags. Han ble da også utvist fra Sovjetunionen i 1971.

Ord som røper hvem vi er

Per Egil Hegges kondisjon er formidabel, jeg ligger langflat av beundring: Tenk, hver eneste dag, år ut og år inn, drysser han kloke ord og sarkastiske kommentarer i Aftenpostens språkspalte. Blir han aldri sliten? I think not. Innimellom tar han seg nemlig tid til å utgi bøker som han skriver aldeles selv. De kan handle om språk, men også om nær sagt alt mulig annet. Ta årets utgivelse, «Den norske folkesjela». Her kåserer han muntert i kjent stil om et knippe ord som forteller om den norske levemåten og de tankefigurer som preger menneskenes egenart og framtoning her oppe under Nordpolen.

Blant de de ord som Hegge ved denne anledning legger under lupen og begrepsmessig analyserer, kan nevnes: Birken, Brunost, Dugnad, Grandiosa, Hytta, Matpakke, Utepils. De får hver sitt lille kapittel. Utvalget er nok noe tilfeldig, det får sies, men emnet og språket bøyer seg under hans dressur, og ordene får flukt og fart. Og poengtert innhold!

«Den norske folkesjela» er tidvis ustyrtelig morsom. Sånn sett en sjelden vekst. Norsk stilkunst er jo sant å si mer alvor og substans enn raffinement!

Uttrykksformen i «Den norske folkesjela» er akademisk. (Hegge forteller selv at han i sin tid var «en slags student» på Blindern.) Teksten krydres med små avstikkere hit og dit og med litterære allusjoner – åpne og skjulte. Hegge er ikke bare belest og proppfull av lærdom, han er også et oppkomme av anekdoter, spissformuleringer, språklige innfall og ordspill.

Også et orakel kan ta feil

Gjennom et langt journalistliv har vår mann lært å sjekke sine kilder, og han legger vekt på at navn og årstall skal staves korrekt. Og pass nå på – sett for all del ikke noen bindestrek mellom de to fornavnene hans. Spar den til en annen anledning.

Det er ikke lett å ta forfatteren i feil. Jeg har anstrengt meg i den retning, men kan ikke skryte av fangsten. Oppstillingen nedenfor er trolig heldekkende:

«Torsk» heter på fransk cabillaud», ikke «cableau», som han påstår. Og at det til grunn for det franske ordet ligger et norsk stedsnavn, nemlig «Kabelvåg», er en folkeetymologisk røverhistorie. I siste kapittel, rett før teppet går ned, lanserer han nyordet men (flertall mener). Men (!) her er den skriftkloke Per Egil for en gangs skyld ute og sykler. Noe slikt ord finnes nemlig ikke. Men (!) jeg vet hva han tenker på, nemlig mem (engelsk meme), et ord som ble oppfunnet av evolusjonsbiologen Richard Dawkins («The Selfish Gene» 1976), og som er kalkert over gene (norsk gen).

2016_04_12_0244

Per Egil Hegge er norsk presses fremste ironiker, men han er også selvironisk.

Med all sin viten kan Hegge passere for et orakel, og han gjør seg oftest flid med detaljene. Men Interdum bonus dormitat Homerus, og Hegge er rent ut slurvete i sin omgang med svensk språk. Hinsides Kjølen heter det faktisk tårta, hade (av att ha), alkoholen; Hegge mishandler dem alle. Han kvier seg for øvrig ikke for å servere svesismen skygge (skygge unna) hele fem ganger og målgang (svensk målgång) én gang. Dette får sies å være en synd det finnes tilgivelse for, men situasjonen er i dette tilfellet ekstraordinær: Det er jo Hegge som er i sving!

Til slutt dette: En slepen skribent som Per Egil Hegge burde ha valgt enkeltbestemmelsen «det norske kjøkken» i stedet for «det norske kjøkkenet» (s. 100). Betydningen er faktisk ikke akkurat den samme. Ubestemt form har han jo for øvrig vakkert innplassert i en konstruksjon med determinativt pronomen: «for de nordmenn som …» (s. 89).

Per Egil Hegges «Den norske folkesjela»(Kagge forlag) må uansett være bokhøstens vittigste bok. Ta og les!

Fredagstaco

Utdrag fra boken:

Det sier seg selv at ingen spiste foran fjernsynsapparatet før august 1960. Det var nemlig da NRK innledet sine faste TV-sendinger. Med Gullrekka ble det vanlig i svært mange norske hjem å samles til avslutningen av arbeidsuken med et sent kveldsmåltid i TV-kroken eller -sofaen foran det nokså sekulære og mer eller mindre marienlystige husalteret.

Kjøttkaker med brun saus – en rett som eldre landsmenn stort sett ennå husker – egner seg dårlig som hovedpunkt på hjemmemenyen i fjernsynsalderen. Følgelig har kveldssultne norskinger importert latin-amerikanske matvaner og krydrer Nytt på nytt og Skavlan med taco, et ord som neppe var kjent av mer en én prosent av den norske befolkning for to generasjoner siden.

Tacoens store fortrinn som sofarett er at den kan inntas uten hjelp av bestikk eller bordplate, hvis tallerkenen bare er tilstrekkelig stor og serviettene tilstrekkelig mange. Tacoen, som lages av maismel og kjøpes som ferdigvare, har gjerne form som en brevholder, og i den kan det lastes inn stekt kjøttfarse, gjerne med løk, tomatsaus (ikke altfor tyntflytende) og salat. Den som vil gjøre ære på tacoens mexicanske opprinnelse, kan hive på noen dråper illsint, rød tabaskosaus, også et bidrag fra den vestlige halvkule.

Etter at globaliseringen skjøt fart, blir det norske kjøkkenet aldri helt som det var. Og så slipper jo de yngste barna foreldrenes utidige mas om å spise fisk. For det kan man slett ikke ha i sofaen.

Er du glad i språket vårt? Bli med i Riksmålsforbundet – fyll ut vårt innmeldingsskjema!