Moderne riksmål i Norge 2017

Språkdebatten handler nesten bare om rettskrivning. Vi bør heller diskutere hva som særpreger en sikker og god stil, skriver dramatikeren og gjendikteren Finn Iunker.

sek_person_scid_12744

Riksmålsforbundet, Aftenposten, VG og NTB burde lage en felles ordliste med så få valgfrie former som mulig. Det ville bare være mikroskopiske forskjeller å krangle om, mener Finn Iunker. (Foto: Cappelen Damm)

Dette essayet sto første gang trykt i Klassekampen 21. mars 2017 og gjengis her med tillatelse fra artikkelforfatteren. Finn Iunker er stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo.

I 2015 skrev jeg et innlegg i Klassekampen kalt «Moderne riksmål i Norge i dag» for å korrigere et par misforståelser. Den gang mente professor emeritus Gunnar Skirbekk blant annet at «øyen» og «kuen» var kurant riksmål, mens det jo er «øya» og «kua» som er eneform, iallfall på riksmål, den gang som nå. 15. februar i år utvider Skirbekk denne listen til å omfatte også «huldren», «merren», «på fyllen» samt et par andre fantasiformer.

Denne leken vil professor Sylfest Lomheim være med på. 15. februar godter han seg over at Det Norske Akademi for Språk og Litteratur har mange store forbokstaver i sitt navn («sjå den rettskrivinga»). Det er fristende å slå tilbake. Det er mye å ta tak i.

Oddrun Grønvik, tidligere fagrådsmedlem i Språkrådet, finner 4. mars grunn til å tilbakevise påstander som ingen har kommet med: «Påstanden at moderne bokmål i dag er det same som ’riksmål’ 1907–1917, er tøv.» Jeg har lest setningen flere ganger. Jeg forstår ennå ikke hensikten med den.

Imidlertid har ingen hittil imøtegått tre påstander som viseformann i Bokmålsforbundet Arve Waage kommer med 1. mars: (1) «Språkrådet (har) utviklet seg mer og mer til et aktivistorgan for nynorsk»; (2) bokmålsbrukerne «utgjør over 90 prosent av landets språkbrukere»; og (3) «84 prosent av bokmålsbrukerne foretrekker (moderat bokmål).»

Hva gjelder (1), håper jeg at Waage tar feil, men håpet er visst alt jeg kan støtte meg til. Språkrådets hjemmesider skjønner jeg ingenting av. Da jeg ringte dem 3. mars, forsøkte en hyggelig mann å lose meg frem til noen godt gjemte dokumenter, men han var ute av stand til å forklare hvordan normeringen av bokmål faktisk foregår. (Han drev ikke med normeringssaker, sa han.) Jeg fant noen faglige råd, men ikke et eneste rådsmedlem med det vi kan kalle solid praktisk kompetanse, bare nordister og en og annen fra fagforeninga.

Hvem har størst språkforståelse?

Journalister vurderer setninger og enkeltord hver eneste dag. Jeg har aldri møtt en jurist som ikke tar nyanser mellom ord og uttrykk på det ytterste alvor. Alle vet at de skjønnlitterære oversetterne våre har bedre smak og bedre språkforståelse enn de aller fleste.

Skirbekk, Lomheim, Grønvik og leder i Noregs Mållag Magne Aasbrenn (1. februar) fremholder alle at normeringsarbeidet for bokmål foregår på «demokratisk» vis, og hva de enn måtte legge i begrepet, gleder jeg meg til å se dem føre belegg for påstanden.

Waages tall i påstandene (2) og (3) kan ikke være helt gale, og de blir heller ikke tilbakevist av noen. Vi kan dermed anta at 75 prosent (84 x 90 : 100 = 75,6) av landets språkbrukere foretrekker moderat bokmål, som i praksis er identisk med riksmål.

Jeg skriver progressivt riksmål

Få liker å snakke om riksmål, men tre av fire skriver det. Jeg skriver progressivt riksmål. I tillegg til at det er gøyere å si «progressivt» enn «moderat», er det faktisk sånn jeg forsøker å skrive: Når det er valgfri skrivemåte, slik det er med «idag» og «i dag», velger jeg den bokmålsnære varianten. Lenge føltes det unaturlig å skrive «i dag» siden bokmålsvarianten innbyr til en uttale som ligger nærmere «omegn» (spondé) enn «natur» (jambe), og jeg uttaler «i dag» omtrent som jeg uttaler «natur». Men ingen skriver «idag» lenger, og det er merkelig at Riksmålsordlisten (8. utgave, 2015) fortsatt klamrer seg til denne fortapte skrivemåten. Jeg skriver «forøvrig», som er eneform på riksmål. På bokmål er «for øvrig» eneform. Jeg skriver «til sammen», men ikke si det til noen. Slike ting tuster jeg med om kvelden når barna har lagt seg.

En gang før jul havnet jeg i en staveduell på selveste Facebook da en venninne insisterte på å skrive «almen». Ingen skriver «almen». Det går bare ikke an. Jeg postet et bilde av side 19 i Riksmålsordlisten. Hun svarte med å poste et bilde fra Riksmålsordboken. (Ja, den blå, og den er gammel.) Det endte med at jeg sendte henne Riksmålsordlisten, 8. utgave. Den hadde jeg selv fått tilsendt i 2015 etter mitt forrige innlegg, der jeg hadde sitert fra 7. utgave. Moderne riksmål er til for å deles.

Men for det meste er jeg interessert i andre ting enn å slå opp i en ordliste bare for å havne i en lang og skremmende kjedelig diskusjon med meg selv om et eller annet ord som jeg uansett ikke er sikker på om jeg kommer til å bruke.

Derfor skulle jeg ønske at Riksmålsforbundet, Aftenposten, VG og NTB kunne gå sammen om å lage en felles ordliste med så få valgfrie former som mulig. Det ville bare være mikroskopiske forskjeller å krangle om. Alle ville klare å legge om til eller fra «for øvrig», hvis det var eneste stridstema. Flere andre aviser ville garantert slutte seg til en slik ordliste, og det ville utvilsomt bli enklere for små og større bedrifter, i og utenfor kultursektoren, å orientere seg i det store flertallets foretrukne form.

Et stilistisk umarkert språk forstyrrer ikke budskapet

Grunnen til at riksmål/moderat bokmål er så populært, er at de fleste av oss – såvidt jeg kan forstå – ønsker å skrive et norsk der våre standpunkter kommer til syne gjennom argumentene heller enn ved stavemåten av enkeltord. En slik skrivestrategi kalles ofte «stilistisk umarkert».

Dagbladet skal være en kulturradikal avis og viser det gjennom å skrive «TV-stjerna» og «dattera». VG vil bare selge aviser og skriver «ligningen», «selvangivelse», «forkortelse», «mel», «melk», «jevn», «veien» og «mele sin egen kake» – ikke «likninga», «sjølmelding», «forkorting», «mjøl», «mjølk», «jamn», «vegen» og «mjøle sin egen kake».

Selvfølgelig er det ikke noe i veien med å skrive stilistisk markert (der var Tron Øgrim ofte briljant), men trenden virker helt klart å være mindre populær i dag enn for 20–30 år siden. Det ser man også i en avis som Klassekampen. Artikler som ikke er skrevet på nynorsk, har store innslag av former som tidligere ville ha blitt kalt konservative eller til og med reaksjonære, men som i dag simpelthen er vanlige og moderne. Det er lenge siden dem raddikale forma bana vegen for sossialismen og de conservative garanterede sproget en naturlig Udvikling. Mitt inntrykk er at også nynorskskribenter prioriterer saken og argumentene fremfor sjeldne stavemåter. En riktig god idé, vil jeg si, når man skal lage avis.

Avhengig av egne preferanser vil noen merke seg at jeg skriver «frem», ikke «fram», andre at jeg skriver «avisen», ikke «avisa», og atter andre vil påpeke at det er corny å snakke om det stilistisk umarkerte når jeg samtidig markerer stilistisk ståsted ved å omtale mitt eget skriftspråk som progressivt riksmål. Å, pytt. Jeg forsøker å skrive enkelt og klart om det som opptar meg, og når temaet er mitt eget morsmål (som jeg kaller riksmål), er det vanskelig ikke å henlede iallfall noe av oppmerksomheten på et enkeltord her og der.

Når jeg skriver, er jeg en demon som forsøker å ta kontroll over leserens tanker og lede dem dit jeg vil ha dem. Når jeg skriver om rituell omskjæring av gutter (Morgenbladet, 20. mai 2016), vil jeg at leseren skal ta inn over seg at gutter har dårligere rettsvern enn jenter, og at vi som fellesskap ikke gidder å ta bedre vare på de mest sårbare blant oss. Vi kan ikke ha det sånn.

Det er poenget. Det stilistisk umarkerte er bare et middel.

Kjennetegn på moderat bokmål

Alle demoner kan merke seg noe som Peter Blek (pseudonym) skriver i «Punktum, punktum, komma, strek» (2014).

«Følgende trekk kan betraktes som karakteristiske for moderat bokmål, og i alle hovedtrekk er det snakk om sammenfall med rm-formen (riksmål):

’-en’ i de fleste substantiver der dialektene har ’-a’

’-ene’ i de aller fleste intetkjønnsord (’ordene’ osv.)

’-et’ i svake verber (’kastet’, ’bebreidet’ osv.)

ubestemt artikkel ’en’ (’en bok’ osv.)

’ham’ (ikke ’han’)

monoftonger i de fleste tilfeller (’skrev’, ’vet’, ’alene’, ’brøt’, ’løs’ osv.)

’-ede’ i bøyde partisipper av typen ’pressede bukser’ overfor ’-ete’

Dertil kommer et knippe enkeltord som kan brukes som kjennetegn for moderat bokmål, bl.a. ’dukke’, ’fjær’, ’gress’, ’hjem’, ’kull’, ’melk’, ’selv’.

Denne skriftvarietet – moderat bokmål – er i høyere grad enn noen annen stilistisk umarkert.»

Hva særpreger god stil?

Det kreves imidlertid langt mer enn en håndfull monoftonger og pressede bukser for å være en velfungerende demon i våre dager. Blant annet skal man rydde opp i egne setninger før man sender dem fra seg, og det er en nærmest uendelig prosess som amerikaneren William Zinsser sammenligner med å bekjempe ugress: «Fighting clutter is like fighting weeds.» Det er ganske enkelt forbløffende hvor mye i en setning som kan strykes uten at noe vesentlig går tapt.

Dessverre handler norsk språkdebatt nesten bare om rettskrivning. Eller om folk som skriver «spekulere i» når de mener «spekulere på». Eller vi spekulerer i om det nå er blitt riktig å skrive feil.

Jeg er naiv nok til å tro at vi en gang skal finne krefter til å diskutere hva som særpreger sikker og god stil.

Bruk vanlige ord; skriv med substantiver og verb; unngå passiv hvis du kan; la setningene forgrene seg mot høyre: Listen er lang. Skriv rettferdig.