Råd om periode- og setningsbygning

(Med en periode mener vi her for enkelhets skyld et kompleks av to eller flere setninger mellom to punktum).

1. Avstanden mellom to punktum skal varieres. Bare jevnlange setninger eller perioder virker tungt og kjedelig, og bare korte virker tørt. Det er ikke lett å gi råd om hvor mange ord det bør være i en periode; det kommer an på hvor lange og tunge de er. Men nærmer det seg 30, bør du være på vakt.

Tenk deg at du skal skrive om volden i samfunnet og har notert følgende stikkord til bruk i innledningen: økn. av grov v. i storbyene. I Oslo Én anm. pr. dag i fjor. + skjult.
Dette kan bli tre setninger:
(1) Den grove volden i de større byene har øket de siste årene. (2) Det ble anmeldt over 300 tilfeller i Oslo i fjor. (3) Skjult vold kommer i tillegg.

Allerede etter de tre setningene hører du at det er litt tørt – NB! du hører det hvis du leser dem i sammenheng. Det er ikke alltid du merker noe når du sitter og skriver én og én setning, og det er bl.a. derfor du skal lese igjennom det du har skrevet.

Den enkleste måten å skape variasjon på er å erstatte punktum med komma + bindeord, enten:

a) Den grove volden i de større byene har økt de siste årene, og det ble anmeldt over 300 tilfeller i Oslo i fjor. Skjult vold kommer i tillegg. eller:
b) Den grove volden i de større byene har økt de siste årene. Det ble anmeldt over 300 tilfeller i Oslo i fjor, og skjult vold kommer i tillegg. eller:
c) Den grove volden i de større byene har økt de siste årene, og det ble anmeldt over 300 tilfeller i Oslo i fjor, og skjult vold kommer i tillegg.

Vi kan vel være enige om at c) er dårlig; det virker som den er skrevet i halvsøvne. Men skal vi velge a) eller b)? Vi må avgjøre hvilke setninger som hører mest naturlig sammen. Hvis opplysningen om den skjulte volden bare gjelder Oslo, hører setning 2 og 3 nærmest sammen, og vi må velge mulighet b). Hvis det om skjult vold gjelder generelt, bør vi velge mulighet a), men kanskje få klarere frem at skjult vold forekommer overalt.

Så enkle midler har du til å uttrykke deg klart og vise at du har brukt hodet.
Men: Er du god eller opplagt til å skrive, gjør du ofte automatisk det riktige. Det er især når du har strevet deg frem gjennom stilen at du vil ha nytte av å tenke som vist ovenfor.

Rekkefølgen av setningene bør være så logisk som mulig ut fra det de forteller om. Bruker vi tre grammatiske hovedsetninger som ovenfor, er rekkefølgen som er vist der, den eneste fornuftige. Men i andre tilfeller fins det flere muligheter. Se punkt 2.

2. Hovedsetning eller leddsetning? Det du vil ha sagt i en setning, kan i prinsippet sies enten i en hovedsetning eller i en leddsetning (bisetning).

Regelen som sier at hovedsaken skal sies i hovedsetningen og bisakene i bisetningene, er både gammel og god, men ikke alltid lett å anvende. Tenk deg at du er lenger ute i «vold-stilen» og har skrevet – ikke videre elegant:

(1) Politiet må satse mer på forebyggende arbeid. (2) Forholdene vil da bli bedre.
Gjør vi den ene av setningene til leddsetning, blir det enten

a) Dersom politiet satser mer på forebyggende arbeid, vil forholdene bli bedre. eller:
b) Dersom forholdene skal bli bedre, må politiet satse mer på forebyggende arbeid. eller:
c) Politiet må satse mer på forebyggende arbeid dersom forholdene skal bli bedre. eller:
d) Forholdene blir ikke bedre før politiet satser mer på forebyggende arbeid.

Dette er de teoretiske mulighetene vi har når vi forbinder en hovedsetning og en leddsetning. Begge setningene kan stå først, og begge kan være enten hovedsetning eller leddsetning. Det blir 2 x 2 = 4 muligheter. I dette tilfellet er alle brukbare, og det er især det vi har skrevet forut for perioden, som bestemmer om vi skal velge a), b), c) eller d).

3. Rekkefølgen av leddene i setningen betyr mye for flyten i språket. Hør hvor stor forskjellen blir i begynnelsen av punkt 2 hvis du forandrer setning (2) og skriver:

Politiet må satse mer på forebyggende arbeid. Da vil forholdene bli bedre.

Det er jo sånn omtrent du ville si det hvis du skulle bruke to hovedsetninger, ikke sant? Ganske enkelt. Du kan ha bruk for å tenke slik av og til: Hvordan ville jeg ganske enkelt si dette? Vær i det hele tatt ikke redd for å uttrykke deg enkelt!

Se på setningene (1), (2) og (3) i punkt 1. De kunne ha hatt denne formen:

I de senere år har den grove volden øket i de større byene. I Oslo ble det anmeldt over 300 tilfeller i fjor; skjult vold kommer i tillegg.

Dette lyder en god del bedre enn det vi startet med i punkt 1. Det er ikke mye vi har gjort, men det klarer seg:
Vi har satt tidsadverbialet i de senere år først i setning (1).
Vi har satt stedsadverbialet i Oslo først i setning (2). Det passer godt, siden setningen foran slutter med de større byene.
Vi har beholdt leddstillingen i setning (3), men erstattet punktumet foran med semikolon for å vise at den hører logisk sammen med setning (2).

Altså: Sett ikke alltid subjektet først i setningen, men varier leddstillingen. La det leddet komme først som skal fremheves og som naturligst danner fortsettelsen av det som sies i setningen foran. Er du i god skriveform og skriver flytende, gjør du ofte dette automatisk. Men les igjennom til slutt, for å sikre deg at det er naturlig variasjon og god flyt.

4. En sterk måte å fremheve på er utbrytning. Det er det du bruker når du gir setning (1) i punkt 1 denne formen:

a) Det er i de senere år at den grove volden har økt i de større byene. eller:
b) Det er den grove volden som de senere år har økt i de større byene. eller:
c) Det er i de større byene at den grove volden har økt (i) de senere år.

I versjon a) er det viktig å få frem at det var annerledes tidligere, i b) er det om å gjøre å få sagt at det er bare den grove volden som har økt, og i c) at økningen bare har funnet sted i byene. Eller sagt på en annen måte: I a) skriver vi om tidsrommet, i b) om voldstypene og i c) om stedene.

5. Ordvalg og setningsbygning. Istedenfor den grove volden har økt kan det noen ganger passe bedre å skrive økningen i den den grove volden eller voldsøkningen, og istedenfor volden i de større byene skriver du kanskje storbyvolden.

Vær klar over slike variasjonsmuligheter, og husk at du med et enkeltord står friere til å variere leddstillingen enn du gjør med en større gruppe ord. Men husk også at lange ord kan være innholdstunge, særlig sammensatte ord som storbyvold. Bruker du mange slike, kan språket bli tungt hvis du ikke sørger for å holde periodene korte og antall leddsetninger nede.

6. Vær på vakt mot uheldig spisstilling hvor et ledd som hører hjemme i en leddsetning plasseres fremst i hovedsetningen foran:

Galt: I middelalderen synes vi at straffene var brutale.
Riktig: Vi synes at straffene i middelalderen var brutale.

7. Rekkefølgen av leddene i en leddsetning (bisetning) er temmelig fast – så fast at vi kan si at noe er riktig og noe er galt. I hovedsetninger er rekkefølgen av leddene langt friere, og det er der du kan variere (se punkt 3).

Husk at i leddsetninger skal setningsadverbialer stå mellom subjekt og verbal:

Riktig:
– Vi står hjelpeløse overfor volden fordi vi ikke vet nok om årsakene.
– Overfor volden står vi hjelpeløse, så lenge vi ikke vet nok om årsakene.
– Volden står vi hjelpeløse overfor, all den stund vi ikke vet nok om årsakene.

Galt:
– Vi står hjelpeløse overfor volden fordi vi vet ikke nok om årsakene.

Feilen består i at vi har gitt leddsetningen den ordstillingen en hovedsetning skal ha. Hvis vi sideordner årsakssetningen med setningen foran (altså gjør den til hovedsetning ved å bruke sideordnende konjunksjon), blir leddstillingen riktig:

Vi står hjelpeløse overfor volden, for vi vet ikke nok om årsakene.

8. I alle slags setninger gjelder det at ord og ledd som hører logisk nær sammen, må stå nær hverandre.

Tyngre: Det ble i de nærmeste årene etter selvstendighetsåret 1905 ofte hevdet at …
Lettere: I de nærmeste årene etter selvstendighetsåret 1905 ble det ofte hevdet at …
Hjelpeverb og hovedverb hører nær sammen.

Tyngre: Ofte sier vi ubevisst og mot vår overbevisning noe vi senere angrer på.
Lettere: Ubevisst og mot vår overbevisning sier vi ofte noe vi senere angrer på. Subjekt/verbal og objekt hører ofte nær sammen.

9. I punkt 7 i «Generelle råd om skriftlig fremstilling» nevner vi «disposisjonssignalene». Det er en del adverbialer vi ofte får bruk for når vi skal forbinde perioder (og setninger) på en logisk måte, f.eks.

a) Disse tilsvarer og: dessuten, i tillegg, likeledes, samtidig, videre.
b) Disse tilsvarer men: (al)likevel, imidlertid, isteden, på den annen side.
c) Disse tilsvarer for: altså, av den grunn, derfor, følgelig.

I sakprosa kan bindeordet men brukes etter punktum (og en sjelden gang kanskje og), men ikke for og eller. Husk derfor adverbialene hvis du trenger en logisk «forbinder».

Se på setningene oppe i punkt 1. Setter du punktum etter den første og innleder den andre med Og, låter det helt umulig: Den grove volden i de større byene har øket de siste årene. Og det ble anmeldt over 300 tilfeller i Oslo i fjor.

10. Unngå fyllekalk. Ord som jo, liksom, så kan med hell strykes. Har du skrevet fordi at, kan du stryke at. Har du skrevet min personlige mening, kan du som oftest stryke personlige. Skriv politikerne, rovdyrene og veiene – ikke våre politikere, våre rovdyr og våre veier. Tirader som her i vårt samfunn i dag kan du oftest greie deg helt uten.

Også sterke adjektiver kan regnes som fyllekalk: forferdelig, enorm o.l. Stryk dem eller demp dem! Ordet veldig som gradsadverb må du stryke eller erstatte med noe mer presist.