Hvordan skrive en resonnerende tekst

En resonnerende tekst kan være en artikkel, en analyse eller en drøftingsoppgave.

1. Innledningen skal være kort; den bør være på mellom 5 og 8 linjer. Bruk ikke tid på å gruble over hva du skal innlede med. Ofte er det lettere å finne på en god innledning når du har skrevet ferdig det andre.

Se også: Hvordan skrive artikkel og Tekstanalyse

Riksmålsforbundet lærer deg å skrive resonnerende tekster. Foto: Fotolia

Riksmålsforbundet lærer deg å skrive resonnerende tekster. Foto: Fotolia

2. Heller ikke avslutningen skal være lang. Den bør varsles med noen ord i siste eller nest siste avsnitt (f.eks. «Til slutt . . .», «Som siste punkt . . .», «Sist, men ikke minst, . . .»), og den skal ha en viss innholdsmessig tyngde. Leseren skal føle at den kommer, og at her er det slutt. Avslutt ikke med tilfeldige eller intetsigende setninger.

Eksempeloppgave: Om Sigbjørn Obstfelders diktning

3. Det som står mellom innledningen og avslutningen – «selve teksten» – må inndeles i avsnitt, slik disposisjonen gjør det naturlig. Vær omhyggelig med logikken, og husk at nytt avsnitt betyr nytt moment eller ny tankerekke. Det skal altså være større «avstand» mellom et avsnitt og det neste enn mellom to setninger eller perioder inne i avsnittet. Selv om du har disponert omhyggelig, kan du komme til å glemme deg og lage avsnitt der det ikke bør være. Det kan du oppdage ved å lese teksten gjennom med det for øye.

Husk at nytt avsnitt betyr nytt moment eller ny tankerekke

Men avsnittene må også knyttes sammen så det blir en naturlig overgang mellom slutten av ett og begynnelsen av det neste. Ofte kan overgangen lettes med såkalte disposisjonssignaler – ord eller uttrykk som gjør sammenhengen tydeligere. Du innleder f.eks. et avsnitt med «For det første». Det er et signal om at «For det andre» kommer om ikke så lenge. Når leseren ser «For det andre», nikker han fornøyd og forstår at han er med på notene; du trekker leseren med deg i din tankegang, du har taket på ham. Ser han ikke noe til «For det andre», blir han forvirret og usikker, stopper, leser om igjen. Det skal ikke være nødvendig.

Digresjoner («sidesprang») kan nok live opp en fremstilling hvis de er intelligente og har mening, men en skoletekst er som regel ikke så lang at den tåler slikt. Det virker bare rotete. Vær derfor streng mot deg selv og hold deg til emnet. Når du ser igjennom det du har skrevet, kan du godt ta avsnitt for avsnitt og spørre deg selv om hvorvidt det som står der, tjener til å belyse oppgaveteksten/tittelen.

Argumenter og påstander

4. Husk at det er dine tanker du fremstiller. Andre har ikke tenkt dem, og det er ikke sikkert leseren forstår eller godtar dem uten videre. Ofte må argumenter og påstander underbygges, begrunnes, godtgjøres. Tenk altså over om og når det er nødvendig å si hvorfor det er eller bør være slik som du skriver.
Oppgaver knyttet til litteraturhistorie eller språkhistorie vil kreve kunnskaper av kandidaten, men det er aldri nok å skrive ned alt man vet om et emne og tro at det er svar på oppgaven. Oppgavegiverne vil prøve elevens evne til å bruke kunnskapen konstruktivt og selvstendig, og derfor kan oppgavene for eksempel knyttes til tekster av forskjellig slag, som dikt, utdrag av romaner og noveller, avisartikler fra den perioden som blir tatt opp, o. lign. som eleven skal ta utgangspunkt i. En besvarelse av denne typen vil høre til artikkelsjangeren og er en form for resonnerende oppgave, der kandidaten skal disponere stoffet oversiktlig og forme en tekst med naturlige avsnitt. Avsnittene bygges opp på samme måte som avsnitt i andre typer tekster, gjerne med en påstand i begynnelsen og begrunnelse etterpå. Skal svaret formes som et foredrag, som er en sjanger som ligner svært på artikkelen, vil man kunne være noe mer muntlig i tonen enn i en skriftlig artikkel.

5. Enten det står i oppgaveteksten eller ikke, kan du ha nytte av å tenke i mønstre som «Fordeler/ulemper«, «På den ene siden/På den andre siden«, «Årsak/virkning, følge». Men husk at slik tenkemåte især skal brukes i drøfting. Står det «Gjør rede for», «Grei ut om», «Gi en fremstilling av» e.l., er det som regel ikke drøfting det spørres etter.

Ordrette sitater skal stå i anførselstegn

6. Selv om en oppgave krever fagkunnskap, vil den ikke bli formet slik at det holder å reprodusere ren lærebokkunnskap. Oppgavegiverne vil prøve elevens evne til å bruke kunnskapen konstruktivt og selvstendig, og derfor blir oppgavene ofte knyttet til tekster, som eleven skal ta utgangspunkt i. En besvarelse av denne typen vil høre til artikkelsjangeren; kandidaten skal disponere stoffet oversiktlig og forme en tekst med naturlige avsnitt, gjerne med en påstand i begynnelsen og begrunnelse etterpå.

7. Bruker du sitater, skal det fremgå at de er sitater. Ordrette sitater skal stå i anførselstegn. Vis i det hele tatt ordenssans når det gjelder tegnbruk, marg, innrykk og avsnitt.