Blir hen et nyord i norsk?

Han, hun og hen: Ideen om hen ble lansert i Sverige allerede midt på 60-tallet. Vil dette kjønnsnøytrale ordet nå gli inn i norsk også, femti år etter? Les hva professor Finn-Erik Vinje svarer.

Half man, half woman, wearing a black suit and a red dress.

Han/hun ønsker å bli kalt «hen». På den annen side lyder jo ikke genitivsformen «hennes» særlig kjønnsnøytralt.

Under skriftlig, kjønnsnøytral henvisning tyr de fleste til tvillingpronomenet «hun/han» i skråstreksvarianten: «Eleven skal melde fra til skolen når hun/han er forsinket.» I Sverige har progressive mennesker funnet ut at denne konvensjonelle henvisningen er upassende, og denne ideen har raskt fenget i et land der politikerne – fra venstre til høyre – overgår hverandre i strevet etter å framstå som feminister. (For øvrig tar de avstand fra den tradisjonelle, kjønnsnøytrale bruken av «han». «Tronfølgeren skal avgi ed når han er er myndig.» Tronfølgeren i monarkiet Sverige kan tenkes å være enten kvinne eller mann.)

Dilter etter svenskene

Erfaringsmessig tar det ikke lang tid før norske journalister hiver seg på når svenskevogna går. Derfor ofrer jeg noen ord på foreteelsen.

De svenske politiske partiene kaller seg visst alle sammen for feministiske, og de krangler om hvilket som er mest feministisk. Det svenske Miljöpartiet stiller sterkt i den konkurransen og kan henvise til partiprogrammet, der ny kjønnsnøytral pronomenbruk er gjennomført. Den nyskapte formen «hen» står i subjektsposisjon i stedet for «hon/han», og «henom» står i objektsposisjon (i stedet for «henne/honom»). I genitiv heter det «hennes», som imidlertid ikke høres særlig kjønnsnøytralt ut.

Dagens Nyheters redaksjon innretter seg annerledes. Der i gården lar man «hen» være både subjektsform («Hen skulle vara kapabel …») og avhengighetsform («Ingen har sagt till hen att …» ). «Hens» er genitivsform: «det finns några stavfel i hens text.»

Affæren skal angivelig handle om språkets makt, og når den slags kommer på tapetet, tar progressive feminister og deres følgesvenner [sic!] til brysttonene. Jeg er for min del skeptisk til resonnementet og til troen på språklige reformers reformatoriske kraft; kvinnene forbedrer ikke sin stilling en døyt ved språklige manipulasjoner.

Urealistisk å endre så sentrale ord som personlige pronomener

De som er patent progressive på vår side av Kjølen, holder seg ikke til oppfinnelsen «hen» eller «høn», «hn» (jf. nedenfor), de velger en annen utvei: De klemmer like godt til med «hun» i henvisning til begge kjønn under ett («eleven skal opplyse om når hun skal begynne»). Det ser rart og bakvendt ut, og noen forsøker seg i stedet med «den» i kjønnsnøytral funksjon, men det får sies å skurre ettertrykkelig i norske ører. Her er Aftenposten i sving: «Selv om hun mener at en skjønnlitterær forfatter forfatter skal få lov til å dikte, bør den samtidig være forsiktig med å fremsette rykter». Sånn kan man uttrykke seg også i svensk, der denne ordbruken nok ikke er aldeles ny.

Som man ser, er det rike muligheter for skrivende folk å markere sin framskrittsvilje. Vi andre, som ikke hører til de progressives brigade, orienterer oss heller i retning av tradisjonen og skriver i slike tilfeller «han» («ham», «hans»).

Det svenske «hen»-påfunnet er komplett urealistisk, et slag i lufta. Vi skal huske på at nye ord som tilføres vårt språk, alltid er «ord i periferien»; importen handler ikke om sentrale byggesteiner som «han» og «hun», som hører hjemme blant de 50-100 vanligste ord.

Alt ved det gamle

Ideen om «hen» er imidlertid ikke ny. Jeg bodde i Stockholm 1962-67 og husker bestemt at forslaget ble lansert da (av Rolf Dunås i Uppsala 1966). Den gang var det det finske kjønnsnøytrale «hän» som var inspirasjonskilden. Ideen vakte en smule interesse og forårsaket visse krusninger, men de la seg snart, og så var alt tilbake ved det gamle. Den gang sneiet man innom ikke bare «hen», også «høn» ble lansert, og «hn»! Jeg har ofret noen linjer på emnet i «Riktig norsk» (2014), s. 188 f.

Hvis vi nordmenn skulle snappe opp den nye svenske ideen, måtte det kjønnsnøytrale ordet hos oss bli «hen», med avhengighetsformen «henne» (kanskje «hem»?) og genitiv «hennes» (kanskje «hens»). Se på de enkelte ordene, de virker ikke alle særlig kjønnsnøytrale, får jeg si.

Hen om transpersoner

Men her ligger det en liten hund begravet. Forslaget om hen som pronominalt henvisningsord er ment å imøtekomme behovet for henvisning til en person som hverken regner seg for hankjønn eller hunkjønn, eller kanskje både hankjønn og hunkjønn. Transpersoner, således.

Hvis jeg vil referere til personen Rolf, og hvis jeg vet at Rolf hører til kategorien transpersoner, bør jeg ifølge forskriften uttrykke meg slik: «Rolf ville ikke være med på tur, hen hadde ikke tid.»

Å innføre et kjønnsnøytralt pronomen i tillegg til «man» osv. er én ting, å etablere  – på språkveien – et tredje kjønn, er en ganske annet og langt mer radikalt tiltak. Jeg har vanskelig for å tenke meg hvordan et slikt transseksuelt kjønn, altså «hen», skal inkorporeres i grammatikken.

Les mer av Finn-Erik Vinje på hans blogg www.finnerikvinje.no

(Foto: Fotolia.com)

FAKTA OM HEN

Hen er her nu• Svenskene har nå tre muligheter i omtalen av en person når det kjønnsløse pronomenet hen offisielt blir en del av det svenske språket.

• Ordet er med i den 14. utgaven av Svenska Akademiens Ordlista, som nylig er utkommet.

Hen kan erstatte han eller hun hvis kjønnet på personen som omtales er ukjent. Det kan også brukes om en tvekjønnet person.

• Det Norske Akademis Store Ordbok lanseres i nettutgave i november 2017. Ordboksredaktør Tor Guttu sier at de foreløpig ikke vil føre opp hen i ordboken. Bruken av ordet vil avgjøre om det skjer senere.