Substantiv

Hvordan kan man vite at et ord er et substantiv? Det er flere måter å finne det ut på. Den enkleste er kanskje å si at substantiv er ord vi kan sette en eller et foran: en skole, et hus, et skip og en ring. Ut fra det kan vi gjerne dele substantivene i «en»-ord og «et»-ord. Videre kan substantiver finnes i entall og flertall, i bestemt og ubestemt form. Før vi går nærmere inn på dette, skal vi imidlertid forklare hva et substantiv er.

Ordet substantiv kan vi oversette med navnord, for i denne ordklassen finner vi «navn» på ting, personer, dyr, steder, gjenstander, fenomener og begreper. Vi kan dele substantivene inn i fellesnavn og egennavn. Fellesnavn er navn på alle medlemmer i en gruppe. Ordet kropp er navnet på alle kropper og er derfor fellesnavn for disse. Ordet André er derimot eget for en enkelt person, selv om flere heter det, og er derfor egennavn. Det samme gjelder stedsnavn, betegnelsene for nasjoner som Norge og organisasjoner som Landsorganisasjonen, LO.

Egennavn skriver vi med stor forbokstav.

Men substantiver kan deles inn på andre måter også. Vi snakker om konkreter og abstrakter. Konkrete substantiver er navn på sansbare fenomener som bil, plante, radio, gardin. Abstrakte substantiver er navn på ikke-sansbare fenomener som kjærlighet, hat, latskap, mot, idé.

En stor og viktig gruppe abstrakter er verbalsubstantivene (handlingssubstantivene). Det er substantiver som er dannet av verb, enten med en endelse: læring, dekning, forståelse, trivsel, invitasjon, eller av roten av et verb: spark, forsøk, avhør, eller det kan være identisk med verbet: et bytte, en klage.

Slike ord betegner først handling, dernest eventuelt resultatet av handlingen eller noe annet konkret: samling = 1. det å samle 2. det som er samlet, maling = 1. det å male 2. det man maler med.

Substantivenes tall og form

Da skal vi se på bøyningen av substantiv. Hva vil det si å bøye ord? Det betyr at vi lister opp de formene vi kan finne av ett og samme ord.

Av de ting, personer osv. som vi snakker eller skriver om, kan det være én eller flere. Dette er så selvfølgelig og så viktig at et språk må ha et enkelt middel til å vise det. Tallforholdet kan vi uttrykke ved å legge til en endelse. Avisoverskrifter som Gutt mishandlet av gjeng og Gutter mishandlet av gjeng viser tydelig dette. Står det derimot Barn mishandlet av gjeng, kan det være snakk om ett eller flere barn, for ordet barn heter det samme i entall og flertall.

En ting til oppdager vi ved substantivene. De har former som viser om vi snakker om et bestemt eksemplar eller flere bestemte eksemplarer av en ting. Vi kan enten sette -en, -a eller -et etter dem for å betegne den bestemte formen. Etter substantivet brev kan vi sette -et, men ikke -en eller -a. Etter substantivet frokost kan vi sette -en, men ikke -a eller -et. Etter substantivet bygd kan vi sette -en eller -a, men ikke -et.

Nå er vi inne på enda en ting vi skal lære om substantiv: De kan deles inn etter grammatisk kjønn. Riksmål bruker betegnelsen felleskjønn på ord med -en-endelse og -a-endelse i bestemt form og intetkjønn om ord med -et-endelse. Betegnelsen felleskjønn dekker det som i vanlige skolegrammatikker heter hankjønn og hunkjønn. Spørsmålet om obligatorisk bruk av hunkjønnsformer i skriftspråket har for øvrig vært et drabelig stridsspørsmål i språkhistorien.

Hvordan substantiver og andre ord bøyes, får du beskjed om både i ordlister og ordbøker, men det er mange måter å vise bøyningen på. I noen ordlister skrives bøyningsformene helt ut. Andre viser bøyningen på en mer kortfattet måte. I Riksmålsordlisten står det slik:

bil -en
bolle -en

Det betyr at ordene har flertall på -er og -ene. Det blir ikke sagt uttrykkelig fordi bøyningen er den normale; slik bøyes de fleste en-ordene. Derimot står det

ting -en, –

Det betyr at det i flertall heter flere ting, alle tingene. Bindestreken etter kommaet betyr «uforandret i ubestemt form flertall». Det er ikke normalt at -en-ord er uforandret her, og derfor må det vises.

Bøyningsskjema for felleskjønn (hankjønn/hunkjønn) og intetkjønn:

felleskjønn

Vi ser fort at substantivbøyningen er mangfoldig. Vanligvis tenker vi ikke over dette, for vi «har i oss» hvordan ordene bøyes, men en utlending som skal lære norsk, får litt å holde styr på, og man kommer lett i tvil. Heter det kolleger eller kollegaer ? Fra latin har vi et faktum – flere fakta og et forum – flere fora. Det heter altså:

• Faktum er at regjeringen planlegger en omfattende reform.
• Det er naturlig å ta saken opp i dette forumet.

KOMMENTARER TIL GRUPPENE OVENFOR

(1) Slik bøyes tusenvis av ord som ender på -er. Pass på bestemt form flertall. Det er en vanlig feil å skrive ”lærerene”, ”selgerene” osv.

Unntak

Noen ord på -er skal eller kan bøyes annerledes, for eksempel

en åker – åkeren – åkrer – åkrene
en finger – fingeren – fingrer/fingre – fingrene
en søster – søsteren – søstre – søstrene
en alder – alderen – ald(e)re – aldrene el. alderne

(2) Riksmål bruker kun en som ubestemt artikkel. I bokmål er ei også tillatt. Men NB: I bokmål er det tillatt å bruke en som artikkel foran hunkjønnsord, selv om man bruker bestemt form på -a.

(3) Som land bøyes de fleste enstavelsesord i intetkjønn. Men noen har valgfrihet i ubestemt flertall: blad eller blader, brev eller brever, skjørt eller skjørter.

(4) Som ansikt bøyes de fleste flerstavelses intetkjønnsord.

Unntak
Ubøyd flertall har besøk, eventyr, forsøk, våpen. Bokmål har valgfrihet i bestemt entall: teateret el. teatret

Valgfritt flertall er det i:

et bevis – flere bevis eller beviser
et fortau – flere fortau eller fortauer
et tilfelle – flere tilfelle eller tilfeller

(5) De fleste intetkjønnsord som ender på -er, bøyes som teater. En del vanlige ord danner unntak fra regelen og har valgfrihet i flertall, men ikke i entall, som nummer, pulver. Bruk ordlisten flittig når du er i tvil.

(6) Som faktum bøyes forum, kvantum, narkotikum, pensum, visum. Flertallsendelsen -a er
lånt fra latin.

Noen slike flertallsformer er blitt samlebetegnelser. Det gjelder særlig antibiotika = antibiotiske stoffer og narkotika = narkotiske stoffer. De er entallsord: antibiotikaen, narkotikaen

(7) Andre ord på -ium er laboratorium, studium, medium, herbarium og akvarium.

Merk sammensetninger med slike ord: laboratorieforsøk, medieoppslag

Noen ord finnes bare i entall, mens andre bare finnes i flertall. Abstrakter som rettferdighet, ærlighet, rikdom, frykt, lykke brukes vanligvis ikke i flertall. Det samme gjelder stoffnavn som kjøtt, fisk, smør, ull, bomull. Ord som forfedre, foreldre, søsken, penger brukes vanligvis bare i flertall. Entallsformen ”forelder” skriver seg fra 1970-årene. Den er nå innarbeidet og kan brukes når vi trenger et ord for ”far eller mor”.

Enkelt eller dobbelt bestemt form

Norsk har et særtrekk som europeiske språk som engelsk og tysk ikke har. Vi danner bestemt form av substantivet ved hjelp av en endelse, i entall -en , -a og -et , i flertall -er og -ene. Dette kaller vi etterhengt bestemt artikkel. Når det står et adjektiv foran substantivet, kan vi i tillegg sette et bestemmelsesord foran. Da sier vi : Den raskeste måten å reise på er å fly. Dette kalles dobbeltbestemmelse fordi substantivet bestemmes to ganger.

Dansk har ikke dobbeltbestemmelse, mens den er den vanlige i norsk talemål. Bjørnstjerne Bjørnson brukte dobbeltbestemmelse i 1859 da han skrev Ja, vi elsker dette landet.

Hva som bør brukes i skriftspråket, kan være en smakssak, men i alle fall ved konkreter vil vi bruke dobbeltbestemmelse. Mange vil foretrekke uttrykket den annen verdenskrig, men samtidig snakke om den kalde krigen. Noen vil skrive på denne bakgrunn, mens andre vil foretrekke på denne bakgrunnen. Her er det vanskelig å gi råd, for mye vil avhenge av hva man skriver om, og om vi bruker uttrykk hvor en av formene er innarbeidet. I en ordbok som viser hvordan ordene brukes, kan du finne eksempler.

I hovedsak vil nordmenn si og skrive:
• Dette er nok den raskeste laserskriveren
• Hun spiste det hardkokte egget
• Den filmen er den beste jeg har sett
• Det huset der borte tilhører familien Nilsen
• Den debatten jeg så i Holmgang i går kveld, er den dummeste jeg har opplevd.

Men vi vil også si: Nobelprisen er den største ære noen kan oppnå og: Den kjensgjerning at budsjettet måtte i havn, avgjorde innstillingen fra Stortingets finanskomité.

Genitiv

Eierforhold eller tilhørighet uttrykker vi på flere måter i norsk. En vanlig måte er å gi substantivet en -s-endelse. Denne formen heter genitiv:

Regjeringens forslag til statsbudsjett.

Vi bruker ikke apostrof foran genitivs-s på norsk slik man gjør på engelsk.