Finn-Erik Vinje: Er’e virkelig så farlig a’?

Svaret er ja, det er farlig, i betydningen viktig. Man skal ikke skrive som man snakker, men skrive som andre skriver, poengterer Finn-Erik Vinje og gir her gode språkvettregler.

img_4735

Undervurder ikke språkfeilenes distraksjonseffekt. Oppmerksomheten trekkes mot formen, ikke det innhold som skal formidles, påpeker Finn-Erik Vinje.

Surr ikke med ortografi, tegnsetting og grammatikk – skriv «sjelden» med sj og ikke med skj, la «skjære» og «bære» fortsatt være sterke verb, rot ikke med og/å og pronomeners kasusbøyning. Studer ordbøkene og la ordene beholde sin etablerte betydning og respekter deres konvensjonelle stilistiske verdi. Gjør deg kjent med fraser og fyndord. Les anerkjente skribenter og lær av dem som kan!

Rett nok går det under gunstige betingelser an å formidle et innhold selv om teksten er virvar av individuelle normavvik – men disse bremser tilegnelsen, står som stoppsignaler i teksten og pukker på oppmerksomhet: Se, her er jeg! Oppmerksomheten trekkes mot formen, ikke det innhold som skal formidles. Undervurder altså ikke feilenes distraksjonseffekt.

Følg språkfellesskapets normer!

Språksamfunnets medlemmer må derfor gjøre seg umake for å følge følge de regler som gjelder for rettskrivning, ordbøyning, ordddannelse og grammatikk. Kreativitet på disse områder er uønsket, fordi den er en trussel mot den språklige og kulturelle enheten. Språk er fellesskap, og skolens oppgave er å føre elevene inn i dette fellesskapet.

Skriftspråket er en tradisjonsbærer, det binder oss sammen som nasjon, det bryter ned stedets og tidens murer og knytter forbindelsen ikke bare til tidligere slektledd, men også til dem som kommer etter oss. Det er en fordel at det er enhetlig, det er en fordel at det er stabilt. Språkbrukerne bør være noenlunde enige om hvordan språket skal brukes.

Likegyldig overfor historien

Språket er prinsipielt likegyldig overfor historien. Magnus Lagabøter lespet både når han sa ordet ting og når han sa thak (på hus) eller thakka. Lespelyden var riktig den gang, men talefeil nå. Logoped blir budsendt.

Norskfilologene av min generasjon fortjener en kort omtale. De – vi – tilegnet seg gjennom sitt ensidige lydhistoriske og form-historiske studium en relativistisk holdning til språklige normer. For den språkhistorisk skolerte iakttaker kan nemlig alle uttrykk fortone seg som jevnbyrdige – like gode eller like dårlige. Moltke Moe – samnorskens far – sammenfattet et slikt språksyn i en slående formulering: «Slurvet er sprogutviklingens moderskjød.»

Den statistiske metode: «hu» eller «ho»?

I forlengelsen av dette resonnement lå den statistiske metode som var grunnbjelken i den språkreformasjon som man forsøkte å gjennomføre på 1900-tallet, og som bl.a. Didrik Arup Seip målbar. Normeringen skulle skje på norsk folkemåls grunn, og da gjaldt det å telle hvor mange folkemålstalende som sa hva.

Einar Lundeby – salig ihukommelse – var i 1950-årene bokmålssekretær i Språknemnda. Han fortalte meg at det i nemnda stod kvass strid om 3. person entall «hun» eller «hu» eller «ho». Det var ikke så lett å bestemme seg, og forholdene i talespråket var ikke lette å overskue. Men skulle man stå på norsk folkemåls grunn – og det skulle man – måtte skriftspråkets «hun» avskrives. Samnorskmannen Håvard Skirbekk mente således for sin del å vite at folk i Mjøsbygdene, som sa «hu», ikke hadde noe imot å skrive «ho», mens på den annen side folk i Gudbrandsdalen, Østerdalen og Solør, som sa «ho», hadde vondt for å forsone seg med «hu».

Folkemålsformen «hu» var blitt innført som klammeform alt i 1917, og under arbeidet med læreboknormalen i 1950-årene stod Seip steilt på at det fortsatt skulle være «hu». Det var i antall flere dialekttalende som sa «hu», enn som sa «ho». Men det stod og vippet, inntil Lundeby en formiddag greide å oppspore enda ei lita bygd i Østfold der folk helst sa «ho». Dermed ble det flertall for «ho», og Seip måtte gi seg. «Ho», ikke «hu», ble klammeform i læreboknormalen. Nå er både «ho» og «hu» strøket i rettskrivningen, sant å si uten å etterlate seg noe savn. Men de to konkurrerende folkemålsformene stod altså til pynt i ordlistene i nesten hundre år.

Den relativistiske holdning

For undervisningen i skolen har den relativistiske grunnholdningen til språknormene fått meget uheldige konsekvenser. Læreren forsømmer å lære seg selv og sine elever å søke og velge det mest rammende uttrykk og forholde seg vurderende og kritisk overfor eget og andres språk.

Bak seg har jo norsklæreren et studium der oppmerksomheten i høy grad er vendt mot det flyktige og skiftende i språket – mindre mot det enhetlige og samlende. Språkbruken omfattes med større interesse enn språkbygningen.

Jeg beklager å måtte si det, men norsklektorene av min generasjon ble satt til en oppgave de gjennom studiet ikke var kvalifisert for, nemlig å hjelpe ungdommen til å erobre et slitesterkt konvensjonelt skriftspråk – og samtidig skjerpe deres følsomhet overfor de semantiske og stilistiske konsekvenser ved valget av én konstruksjon framfor en annen.

Det er foretatt en interessant undersøkelse av lærernes rettepraksis. Undersøkelsen viser at norsklærerne er meget usikre i språkriktighetsspørsmål. Og av departementet er det ingen hjelp å få, tvert om – i årenes løp er det kommet flere besynderlige beskjeder fra det hold. Som vi straks skal høre.

Den fremste oppgaven for skoleundervisningen i morsmålet bør være å gi elevene hjelp til å skaffe seg sikkerhet i omgangen med skriftspråket.

De skal kunne meddele seg skriftlig om hva som rører seg i deres hjerte og romsterer i deres hjerne. Hele det formelle apparat skal under denne prosessen være ren automatikk, og dermed frigjøres energi for de skapende sider av språkarbeidet. Bevisstheten kan således konsentrere seg om ordvalget, stoffet, stilføringen, foredraget. Man kan ikke – og bør ikke – skrive som man taler. «Skriv som du snakker», er et riktig dårlig råd.

 Isolasjonistiske tiltak

Når man velger et ord og skal skrive det ned, skal man ikke behøve å spørre seg hvordan man uttaler det – men prøve å komme på hvordan man har sett det skrevet. Vi bør be oss fritatt for nye lydrette stavemåter – f.eks. av den isolasjonistiske typen som fra nordisk synspunkt er meget beklagelig – jeg nevner i fleng skrivemåter som å (infinitivsmerket), aldri, nå, etter, hva, noen, meg, deg, seg, ble. Tilbøyeligheten i den retning nådde sitt høydepunkt ved rettskrivningen av 1938. Da gikk man til verket under mottoet «hva øret hører, skal øyet se», og skrivemåter som eksempelvis hu (=hud), ti (=tid) ble innført (men ikke blo). Slike former fikk ikke varig liv, men favorisering av andre lydrette former skrivemåter har ført til at f.eks. bad, gav, stod, drog nå visstnok betraktes som gammeldagse.

Norskundervisningens fremste oppgave er altså etter min mening å hjelpe elevene til å tilegne seg et velfungerende, skriftlig riksspråk – og den slitesterke bruksprosaen er dens primære genre. Hele det formelle apparat (tegnsetting, ortografi, morfologi, syntaktiske mønstre) skal internaliseres som ryggmargsdisposisjoner. Den kvalifiserte skriveren skal ikke sitte og lure på om det skal stå skjære eller skjere, og han skal heller ikke behøve å tenke på hvordan han uttaler ordene før han setter dem på trykk. Poenget er altså ikke å skrive som man snakker, men å skrive som andre skriver.

Språkfølelse

Allsidig lesning, språkiakttakelse og nærlesning av gode tekster skal resultere i noe så fint som språkfølelse, og hva er så det? Jo, en fornemmelse for hvilke elementer i en tekst som konvensjonelt hører sammen og konstituerer et harmonisk hele, og hvilke som ikke gjør det.

Men lærerne famler – fordi de har bak seg et universitetsstudium som ikke tilstrekkelig klart klarlegger forholdet mellom grammatikkens deskriptive og normative side. Derfor navigerer de usikkert i farvannet mellom sitt Skylla og Kharybdis – mellom gammel skolemesterortodoksi og relativistisk la-skure-holdning.

For øvrig hemmes nok den systematiske språklig observasjon av det forhold at de grammatiske redskaper mangler; jeg må slå et lite slag for dem. Det er nemlig vanskelig å gjennomføre et meningsfullt nærstudium av tekster uten at observatøren har tilegnet seg et minimum av grammatisk terminologi. Han må vite hva et subjekt er, hva en setning er, og at setninger gjerne inngår i større enheter med egne navn. Grammatikken forsyner oss med redskaper for å kunne kommentere, systematisere og generalisere våre iakttakelser.

Enhver som har lest sin språkhistorie, vet at ord og former forandrer seg i tidens løp – til og med fonemer kan falle sammen. Det som tidligere var feil, kan bli ny norm. Det er et banalt faktum.

Men det at en feil omsider blir akseptert som korrekt, det kan bedrøve, opphisse eller forvirre mange mennesker som er levende interessert i sitt morsmål og selv er omhyggelige med sitt språk. Det er en meget forståelig reaksjon, og slike mennesker fortjener ikke å bli beskyldt for bornerthet og småborgerlig innstilling. Språket er nemlig ikke bare et instrument for informasjon og erkjennelse. Språk er også en håndgripelige sosiologisk størrelse.

Man gnir seg i øynene

For noen år siden fikk alle lærere i grunnskolen i hende en departemental norskpedagogisk veiledning. Der står det, og jeg leser ordrett: «Det er viktigare å gjera borna merksame på variasjonane og mangfaldet i språket og visa korleis språket endrar seg, enn å øva ’rett målbruk’.» Man gnir seg i øynene. Som rettesnor for et universitetskurs i sosiolingvistikk kan den slags passere, men her gjaldt det vitterlig norskfaget i grunnskolen. Uttrykket rett språkbruk er til og med satt i diskriminerende anførselstegn.

Et gjennomgangstema i læreplaner og pedagogiske veiledninger er et hemningsløst svermeri for dialektale, sosiolektale og temporale varianter – kort sagt en forkjærlighet for det skiftende i språket og en tilsvarende nedvurdering av det enhetlige, det stabile.

Det samnorske prosjekt

Vi nordmenn har i flere generasjoner vært trukket inn i prosjekter der det språkpolitiske mål var å bryte ned to skrifttradisjoner og la dem gå opp i en høyere enhet, dvs. et skriftmål tjenlig for alle i bygd og by. Prosjektet var idealistisk, og vi var mange som ble grepet.

I 1947 sa således Arnulf Øverland: «De to sprog kommer før eller senere til å flyte sammen.» (…) Det nye sprog kommer til å opta i sig alle de verdifulle elementer, som hvert av de to sprog eier.» Man kan spekulere på hvordan Øverland tenker – for hvordan, rent konkret, skulle berikelsen skje – i grammatikk og orddannelse –? Hvordan skal et eksempel som «Eg kjem med vatn» sammensmeltes og gå opp i en høyere enhet med «Jeg kommer med vann?»

Men den umiddelbart tiltalende ideen om sammensmeltning og berikelse er gjentatt og gjentatt like fra Knud Knudsens og Moltke Moes dager. Språkrådsdirektøren sa således for et par år siden at han var overbevist om de to målformene ved «iboende kraft» (slik lød det) «ville gli sammen til ett skriftspråk.» «Det er jeg temmelig sikker på, la han til.

Stabilitet og enhetlighet

Etter at myndigheter på høyeste hold har avviklet samnorskpolitikken, sier nå det språkpolitiske etablissement nesten unisont: Stabilitet og enhetlighet er goder som bør tilstrebes. Men i vår nåværende normsituasjon, der nær sagt alt er tillatt – er det like fullt stort spillerom for individuelle markeringer. I en offentlig redegjørelse fra Språkrådet finner jeg helt nylig markører som ei rettskriving, ei bøying og rettskrivinga, ei spesiell retning. Slike utradisjonelle former pukker på oppmerksomhet i kraft av sin annerledeshet. Pussig nok forekommer de nevnte eksemplene i en tekst som i den nye tids ånd propaganderer for enhet og stabilitet i språksystemet.

Sammenfatning

Det er på tide å sammenfatte: Språk er fellesskap, og språksamfunnets medlemmer må respektere de forskriftene som gjelder – bl.a. ved å gjøre seg umake for å følge reglene for rettskrivning, bøyning, orddannelse og grammatikk. Kreativitet på disse områder er uønsket, for den er en trussel mot den språklige og kulturelle enheten.

Skjønnlitterære forfattere står i en særstilling. Det kan f.eks. hende at nettopp avviket fra normen tjener uttrykksbehovet. Det kalles poetisk frihet. Men vi skal huske på at et uttrykks stilistiske verdi er bestemt av dets forhold til et normsett. Språk er regelstyrt atferd. Uten regler, intet spill.

Grammatikkopprør er altså tillatt, men skal effekten bli den ønskede, må for det første vi andre hverdagsslitere holde oss på matta, ellers blir ikke opprøret registrert. For det andre må normbryteren vite når og på hvilken måte han avviker fra en norm.

Den svenske litteraturkritikeren Bengt Holmqvist sier det slik:

«Det viktiga är ingen ängslig korrekthet, utan ett medvetande om vilka normer man bryter mot när det känns viktigt att göra det. Strindberg visste alltid exakt vilka regler han gav fan i eller ställde på huvudet, derav hans oerhörda genomslagskraft som stilist.»

Bjørnstjerne Bjørnson kunne sin grammatikk, men når uttrykksbehovet forelå, gav han blaffen i den. Da var det ikke «grammatikk-norsk» som gjaldt, da var det «bryst-norsk», som han sa – med en uovertruffen formulering.

Og så helt til sist: Jeg liker å tro at man med årene blir litt klokere. På min alders høst er jeg i språkpolitiske ærender kommet til å innta det standpunkt som leksikografen John Brynildsen i sympatisk dempede ordelag formulerte i 1917; jeg siterer:

«Overhodet kan det ikke ansees for nogen ulykke, om en far eller bedstefar fremdeles uten større anstøt kan læse, hvad hans søn eller sønnesøn har skrevet.»