Vi skriver en språkhistorisk oppgave

Generelt om språkhistoriske oppgaver:

Som fagskrivingsoppgave kan du få et emne fra språkhistorien. En slik oppgave krever fagkunnskap, men her som ellers er det nødvendig å bruke kunnskapen modent og selvstendig, trekke ut det som er relevant for å besvare oppgaven, og kunne sette kunnskapen inn i en sammenheng. Dersom ikke annet er oppgitt, er det meningen at du skal skrive en artikkel. Oppgaven kan være knyttet til tekster, men er det ikke nødvendigvis. I de siste årene er det blitt vanlig å be elever forme besvarelsen som et foredrag. Foredraget ligger artikkelgenren nær, men bør formes slik at man henvender seg til et tenkt publikum. Et eksempel på det siste er den oppgaven som ble gitt i norsk sidemål 19. november 2001:

Du skal holde et foredrag i klassen din om utviklingen av bokmålet i norsk språkhistorie. Skriv foredraget.

Elever som skal løse denne oppgaven, bør vite hva de skal hente frem av fagstoff, og ikke gi seg til å gjennomgå språkhistorien fra A til Å. Trekker man for eksempel inn Ivar Aasens innsamling av norske dialekter og gir seg til å fortelle om samlerferdene hans, er man betenkelig langt fra det oppgaven spør etter.

OPPGAVE GITT 19. MAI 2000 – NORSK SIDEMÅL

Vi løser den her på riksmål.
Tekst: Agnar Mykle (1915)-1994): ”2.villfarelse: våre fremste sprogforskere”. Utdrag fra ”Den sakademiske revolusjon i Norge” Ordet 1/1 1954

Gjør greie for Agnar Mykles språksyn slik det kommer til uttrykk i teksten, og sett teksten inn i en språkhistorisk sammenheng.

Tekst:

Løsningsforslag:
1950-årene var en dramatisk periode i norsk språkhistorie. Språkstridens bølger gikk høyt, og det var særlig samnorskpolitikken som skapte debatt. Offisiell norsk språkplanlegging hadde hatt som mål å forene bokmål og nynorsk til ett språk, og dette avspeilte seg særlig i 1938-rettskrivingen. Norsk skriftspråk skulle tuftes ”på norsk folkemåls grunn”, en linje som ble videreført av Norsk språknemnd (1951-1971). Det ville i praksis si at ”radikale former”, som hunkjønn på –a (sola, boka, regjeringa, dronninga), intetkjønn flertall på –a (landa, husa,) , diftonger (rein, braut, lauk) og fortidsformer av svake verb på –a (hoppa, kasta, regna), skulle være det normale i skriftlig fremstilling, selv om de ikke var obligatoriske. I tillegg innførte 1938-reformen en rekke muntlige former som ”åssen” samt en rekke rene nynorskformer i bokmålet.

Kampen om 1938-reformen begynte etter krigen, og foreldreaksjonen mot samnorsk samlet nær en halv million underskrifter på 1950-tallet. Det var Riksmålsforbundet som gikk i bresjen i kampen mot samnorsk. Språkspørsmålet var et hett tema, og det ble sagt at skulle man skape ufred, kunne man bare diskutere, religion, politikk eller språk. Det var hyppig innlegg i avisene fra mennesker med ulike syn, og motsetningene var skarpe. Arbeiderpartiet hadde rent flertall på Stortinget, og partiet hadde programfestet samnorskpolitikken. Regjeringen oppnevnte Norsk språknemnd, som skulle styre språkutviklingen etter mandat fra regjering og Storting.

Det er på denne bakgrunn man må se Agnar Mykles tekst ”Den sakademiske revolusjon i Norge” fra 1954. Mykle er mest kjent for rettssaken om ”Sangen om den røde rubin”, men han var også riksmålsforkjemper. I tekstutdraget er han sterkt polemisk og retter krass kritikk mot både Norsk språknemnd, samnorskpolitikken i sin alminnelighet og det akademiske filologiske miljø i særdeleshet.

Mykles tekst må ses på som et partsinnlegg, og det er først i siste del av tekstutdraget at han gir uttrykk for sitt språksyn. I første del omtaler han filologmiljøet og samnorskpolitikken. Han uttrykker seg i spissformulerte vendinger med utstrakt grad av ironi i omtalen av det norske akademiske filologiske fagmiljø, som han mener blir rekruttert fra smale sosiale lag av folket. Alle samnorskforkjempere, inklusive Norsk språknemnd, får på pukkelen og levnes liten ære. Mykle anklager Norsk språknemnd for å ville ødelegge norsk språk og ser på samnorskpolitikken som en hån mot norsk kultur.

Selve språksynet kommer Mykle inn på først i de siste avsnittene av utdraget. Her skulle man kanskje vente at han ville gå inn for rene riksmålsformer som det eneste rette, men han legger for dagen et adskillig mer dynamisk synspunkt. At han ønsker at riksmålet skal være det normale, er helt klart, men han åpner også for bruke av en rekke former som står riksmålet fjernt. Etter hans syn kan man skrive ganske ”radikalt”, bare det passer i sammenhengen og har en stilistisk funksjon. Han er med andre ord imot ensretting i språket, og dette synet må ses i sammenheng med forsøkene på språkstyring fra myndighetenes side, som han går sterkt imot.

At vi har to skriftspråk i Norge, har historiske årsaker. Vi kjenner alle Ivar Aasens og Knud Knudsens arbeid med å utvikle et eget norsk skriftspråk. Politisk ble språkspørsmålet først på slutten av 1800-tallet, der embetsmannskultur og bondestand i stor grad sto mot hverandre. Partiet Venstre gjorde landsmålet til en fanesak, og i 1885 fikk Venstre-regjeringen igjennom at ”det norske Folkesprog som skole- og officielt Sprog sidestilles med vort alminnelige Skrift- og Bogsprog.” Det er dette som i språkhistorien kalles ”jamtillingsvedtaket”.
1900-tallet har vært språkreformenes århundre, og politiske overveielser har i stor grad styrt de beslutningene som er tatt. Både Bondepartiet og Venstre sto sterkt på Vestlandet, og dette spilte en rolle i utformingen av partienes språkpolitikk. Disse partiene støttet i stor grad landsmålet, som de så på som et uttrykk for norsk nasjonal identitet, og styrking av landsmålet var en viktig del av nasjonsbyggingen etter 1905. Arbeiderpartiet engasjerte seg til å begynne ikke så mye i språkspørsmålet, for det torde hverken identifisere seg med riksmål eller landsmål.

Arbeiderpartiets velgere var først og fremst industriarbeidere, bønder og fiskere. Etter hvert som partiet vokste i styrke og Halvdan Koht ble partiets ideolog i språkspørsmål, landet partiet på samnorsklinjen. Det skyldtes i stor grad at partiets ideologer så språkspørsmålet som en del av klassekampen, og et skriftspråk basert på ”norsk folkemål” var det som stemte best med folkets talemål, og det som ville gi arbeiderklassen en egen identitetsfølelse. Riksmålet ble sett på som et overklassespråk. Partiet vant en brakseier i 1935, og dette satte fart i arbeidet med en ny rettskrivning. Partiprogrammet fra 1933 brukte formuleringen ”arbeid for et samnorsk skriftsprog på norsk folkemåls grunn”. Resultatet var 1938-reformen, som i sin tur utløste Foreldreaksjonen mot samnorsk.

Samnorsktanken baserer seg på at de to norske skriftspråkene skal bli til ett, og det var Moltke Moe som lanserte ordet samnorsk. På 1900-tallet fikk vi en rekke språkreformer. Den første var 1907-rettskrivningen, som i stor grad ga riksmålet norsk form, basert på det Knud Knudsen kalte ”den dannede dagligtale”.

1917-rettskrivningen var det første store skritt i retning av samnorsk. Denne rettskrivingen omfattet både riksmål og landsmål. Det ble nedsatt en felles rettskrivningskomité for riksmål og landsmål, og mandatet for komitéarbeidet var ”en utvikling frem imot national samling paa grundlag av folkets virkelige talesprog.” Det ville i praksis si dialektene i bygd og by. Dette prinsippet førte til sterk motstand, og reformen i 1917 førte til at språkstriden blusset opp. De viktigste reformene i riksmålet var innføring av hunkjønn i substantiv, valgfri a-endelse i svake verb som kasta, diftonger som i hauk, eik og norske vokaler i bru, golv.

Det var 1938-reformen som utløste språkstriden på 1950-tallet. At reaksjonene kom så sent, skyldtes det at gjennomføringen av reformen ble utsatt til etter krigen, og det tok litt tid før forlagene hadde fått distribuert bøker med den nye rettskrivningen. Allerede i 1939 hadde Oslo skolestyre vedtatt at skolene i Oslo skulle bruke lærebøker med de mest radikale formene i bokmålet, og mange kommuner fulgte etter. Det betød i virkeligheten at samnorskformene skulle dominere skolebøkene i bokmål.

Riksmålsforbundet – med frontfigurer som Arnulf Øverland og André Bjerke – sloss mot samnorsktanken, og mange fremtredende forfattere fulgte dem, blant dem Agnar Mykle. Foreldreaksjonen mot samnorsk fikk en voldsom oppslutning, og samnorskpolitikken ble en belastning for Arbeiderpartiet. Forfatterne ble splittet da spørsmålet om deltakelse i Norsk språknemnd kom opp, og riksmålsforfatterne dannet Forfatterforeningen av 1952. Diskusjonen hadde høy temperatur, og striden ble først dempet ned da statsråd Sivertsen nedsatte ”språkfredskomitéen”, Vogt-komitéen, i 1964.

I tiden etter er samnorsktanken steg for steg skrinlagt. Rettskrivningen av 1981 åpnet for svært mange riksmålsformer som til da hadde vært forbudt, og etter dette er gradvis flere riksmålsformer blitt tillatt i bokmålet, mens former som samsvarer med nynorsk, gradvis er blitt fjernet. Begrunnelsen har vært at de har vært i lite bruk.

Samnorsktanken er nå død og begravet. En rekke offentlige dokumenter, stortingsmeldinger og odelstingsproposisjon, stadfester dette. Det siste viktige som er skjedd i denne prosessen, fant sted i Stortinget i desember 2002, da § 1 b i lov om Norsk språkråd ble opphevet. Den lød: «Norsk språkråd skal følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen.» Paragrafen har i virkeligheten sovet i mange år, men det er først nå man offisielt erkjenner at den språkplanleggingen man har lagt så stor vekt på et helt århundre, ikke fungerer i praksis. Det er underlig å tenke på. Agnar Mykles og andre forfatteres syn fra språkstriden i 50-årene har dermed fått gjennomslag.

Bjørnsonkonferanse 2010

Nasjonalbibliotekets hjemmeside om Bjørnson

NRK MÅ FØLGE SINE EGNE SPRÅKREGLER