Både Knud Knudsen og Ivar Aasen var språkreformatorer. De var enige om behovet for et eget selvstendig, norsk skriftspråk og begge hadde som mål å skape et slikt skriftspråk. I og med at Norge var blitt en selvstendig nasjon, trengtes et skriftspråk som var landets eget, siden det var stor avstand mellom norsk talemål og det danske skriftspråket, som var en arv fra dansketiden. De var allikevel dypt uenige om fremgangsmåten og prinsippene for hvordan et norsk skriftspråk skulle skapes. Der Ivar Aasen ville skape et helt nytt språk basert på sine undersøkelser av dialektene, ville Knud Knudsen reformere det eksisterende skriftspråket med utgangspunkt i det han kalte ”den dannede dagligtale”, altså det overdialektale normaltalemålet. Ivar Aasen ville lage et nytt norsk skriftspråk med basis i flere dialekter. Han ville ha et nasjonalt språk som folket kjente seg igjen i, og han ønsket ingen påvirkning fra dansken, så derfor gikk han utenfor byene når han gransket dialekter. I 1853 kom han ut med "Prøver af Landsmaalet i Norge", begynnelsen på det man i dag kaller Aasen-normalen. Det ble kalt "landsmaalet" fordi det skulle være for alle i hele landet. I dag kalles det "nynorsk". Aasen er i senere tid kalt "nynorskens far".

 

 

På ett punkt møttes de to likevel. Begge ønsket at ordforrådet skulle være fritt for innlån og fremmedord. Dette er det man har kalt purisme i språket. Purisme kan defineres som språkrensing, en virksomhet for å rense språket for fremmedord og isteden bruke avløserord dannet av hjemlige elementer. En mildere form er å beholde fremmedordet, men tilpasse skrivemåte og bøyning til låntagerens språklige regler. For norsk kalles dette norvagisering. I et verdensspråk som engelsk har fremmede ord fra alle kanter hatt lett for å gli inn, men i visse språk, ganske særlig islandsk, har purismen spilt en stor rolle. Purisme er altså en holdning til språk og språkpleie som går ut på å holde språket så rent og upåvirket som mulig av fremmede elementer. Purismen baserer seg på forestillingen om at noen ord og uttrykk er ”renere” og mer nasjonalt verdifulle enn andre. Denne forestillingen passet bra inn i tanken om nasjonsbygging, som var sentral på 1800-tallet. Nasjonsbygging kan sees på som en prosess av kulturell grensedannelse utad og kulturell standardisering innad. Nasjonale holdninger ble innprentet, og et sentralt virkemiddel - blant mange andre - i nasjonsbyggingen var nettopp å skape et nasjonalt skriftspråk. Nasjonsbyggingen var en del av nasjonalromantikken, som sto sterkt i Norge.

 

Det er på denne bakgrunnen man må se uttalelsene fra Ivar Aasen og Knud Knudsen. Deres syn på bruk av fremmedord er i stor grad sammenfallende, og selv om Knud Knudsen ser at de kan være nødvendige, anser han dem som et ”onde”. Å ta i bruk fremmedord og lånord er nasjonalt nedverdigende og vitner om en slags slavementalitet. Tilnærmingen de to har, er noe forskjellig, men i hovedsak er de enige. Man kan si at Knud Knudsens begrunnelse går mer på det pragmatiske, mens Ivar Aasen ser bruk av fremmedord og lånord som nasjonalt vanærende.

 

Knud Knudsen utarbeidet en stor ordbok som han kalte ”Unorsk og norsk”, der han foreslo en rekke avløserord for fremmedord. For bokmålets vedkommende fikk Knud Knudsens tanker få praktiske konsekvenser, selv om noen av hans forslag til avløserord har fått feste i språket. Et eksempel er ordet bakstreversk for reaksjonær. Riksmål/bokmål beholdt både lånordene og fremmedordordene, og i den grad de er avløst, skyldes det mekanismer i språket selv. For nynorskens vedkommende fikk Ivar Aasens tanker meget store konsekvenser. Det er særlig ordene på an-, be-, -het og –else han ville luke ut og finne erstatterord for. Det har ført til at ordforrådet i nynorsk har vært mer begrenset enn i bokmålet, noe hver eneste skoleelev er klar over. De må bruke såkalte ”fornorskningsordlister” når de skal skrive nynorsk, og nynorsk blir sett på som ”forbudsspråket”. Dette har skapt et dilemma for nynorsken, og utviklingen har gått i retning av å godta flere og flere an-, be-,-het og –else-ord også i nynorsk, siden disse er i alminnelig bruk i norsk talemål.

 

Det er tvilsomt om Aasens og Knudsens tanker lar seg gjennomføre i praksis. De ordene som er levende i språket, blir brukt, uavhengig av hvilket opphav de har. Den sterke nasjonalismen fra det 19. århundre står ikke så sterkt i en tid med internasjonalisering. På den annen side er det ikke til å komme fra at språkbrukere kan ønske nasjonale avløserord for de fremmede. I vår tid har diskusjonen stått om påvirkningen fra engelsk. Man har fryktet at engelsk skulle ta over norsk helt. Særlig på det tekniske området skjer det mye nytt, og hele datateknologien har medført at det har oppstått helt nye begreper og ord. Men «faren» for innflytelsen fra engelsk er noe overdrevet. Norsk er ikke truet i særlig grad. Hele det sentrale forrådet av frekvente ord er intakt, ordbøyningen er norsk, og vi former våre setninger på norsk maner, ikke på engelsk. 

 

Skandinavia kan i denne sammenheng med fordel sees som ett språkområde med innbyrdes forståelige språk og et folketall på ca. 20 millioner mennesker. Det er lite sannsynlig at så mange skulle slutte å bruke morsmålet og bytte det ut med engelsk. Utrydningstruede språk snakkes av et lite antall mennesker, og mange av dem er ikke skriftspråk.

Det er fristende å trekke språkhistoriske paralleller. De skandinaviske språkene var under sterkt press fra tysk i Hansa-tiden, så sterkt at de for alltid skilte seg fra islandsk og færøysk. Likevel overlevde språkene i en befolkning som i stor grad var analfabeter. At engelsk påvirker språket vårt, er nok riktig, men det dreier seg ofte om enkeltord som kommer inn for så å forsvinne igjen så snart språkbrukerne finner egne erstatterord. Et eksempel er ordet «stewardess», som ingen bruker lenger. Alternativt glir engelske ord inn i standardspråket som lånord som ikke oppleves som annet enn norske. Man kan ikke definere inntak av lånord som ødeleggende. Det er også behov for et ”lingua franca”, et språk som blir forstått av mange i mange land, og her er engelskens posisjon ubestridt. Det gjelder forskermiljøer, transport, internasjonal handel, medisin, turisme og underholdningsindustri.

 

Ivar Aasen og Knud Knudsen hadde begge gjennomtenkte synspunkter på hvordan språket skulle utformes, men deres syn på fremmedord og innlånte ord er ikke lett å forene med språkets egen dynamikk.